Roger Ballen. Sergeant F de Bruin, Dept of Prisons Employee, Orange Free State – 1992.
Mange i Sør-Afrika har reagert på Ballens bilder. De likte ikke å se hvite menn portrettert på en marginalisert måte.
Fotografen Roger Ballens bilder blir ofte beskrevet som mørke og groteske. Selv liker han å tenke på dem som en vei inn i betrakterens underbevissthet. Nå er han aktuell med utstilling i sirkusteltet på Aker brygge i forbindelse med Oslo Uncontaminated Festival og med utstilling på Galleri Willas Contemporary.
Idet jeg kommer inn døren på Willas Contemporary, blir jeg møtt av de samme bildene jeg har sett kvelden før på foredraget med Roger Ballen. Bilder av en underprivilegert klasse man ikke hører så mye om: den hvite underklassen i Sør-Afrika. Bildene er ofte av hvite menn med for store neser eller ører, tannløse, med møkkete klær, med rotter som leker rundt føttene deres. Omringet av søppel og falleferdige møbler, i hus og bygninger ingen vanlig person ville turt å gå inn i. Men det er noe annerledes med disse menneskene. De er ikke slik man forventer å se fattige. Blikket deres er stolt og trassig. De unnskylder seg ikke for noen. Og ikke for noe.
Under mitt intervju med Ballen senere spør jeg hvorfor det er så mange som blir provosert av bildene hans. Etter å ha tenkt seg litt om svarer han:
– Vi er ikke vant til å se hvite mennesker i denne formen for nød. Og vi er heller ikke vant til å se mennesker som så skamløst viser frem sin fattigdom. Da jeg jobbet som fotograf her i Johannesburg under apartheid, var det mange som var sinte på meg. På den ene siden var det den konservative hvite overklassen som ikke ville ha bilder av andre hvite presentert på denne måten – de ville beholde illusjonen om de hvite som overlegne de svarte. Og på den andre siden hadde jeg de liberale, de som var
mot apartheid, men som likevel ville beholde et bilde av de hvite som de som hjalp de svarte, ikke som en gruppe som trengte hjelp selv. Men du må også huske at det er ikke noe hjelp å få i Sør-Afrika. Du må selv finne en måte å overleve på, som menneskene i fotografiene mine. De jobber som rottefangere, selger katter til heksedoktorene eller samler søppel til gjenvinning. Det er ikke noe plass til å synes synd på seg selv eller til å søke sympati hos andre. Det er ikke noe å få. Og de som forventer hjelp, dør.
Kattefangeren, 1998. Gutten på bilde brukte dagene sine på å fange katter for så å selge dem for kilopris til heksedoktorene som bruker dem i ritualene sine.
I serien Asylum of the Birds har Ballen beveget seg over i et mer abstrakt utrykk. Det er en fugl eller rotte med i alle fotografiene, men menneskene forsvinner mer og mer.
– My purpose in taking photographs over the past forty years has ultimately been about defining myself. It has been fundamentally a psychological and existential journey.
Et av spørsmålene jeg har forberedt etter å ha sett videoene og bildene hans, er om han er redd når han går inn i hjemmene og husene der de fattige hvite bor. De virker, for en utenforstående, som ganske grenseløse mennesker. En slik grenseløshet som er forårsaket av dyp fattigdom, analfabetisme og sykdom. Men da vi har snakket sammen en stund, skjønner jeg jo at han slettes ikke er redd for disse menneskene. Han er tvert om helt trygg her; de er hans venner.
– Jeg har blitt kjente med disse menneskene over mange år. Jeg kjenner dem, de kjenner meg. De hjelper meg med å skape bildene mine, jeg hjelper dem med det livsnødvendige i livet deres. Det er litt som når en løvetemmer går inn i buret til en løve – han vet hvordan han skal oppføre seg der inne. Hvis du eller jeg går inn i buret, blir vi drept. Sånn er det med de stedene jeg går også, man må vite hvordan man skal oppføre seg, ellers blir man ranet, slått ned og kanskje drept.
Roger Ballen ble født i New York i 1950, men har levd og arbeidet i Johannesburg i
Sør-Afrika siden 1970. Fotografiene hans har gått fra å være mer dokumentariske med mennesker i sentrum til å bli mer og mer abstrakte, der dyr og tegninger på veggene får en viktigere rolle. Ofte beskrives bildene hans som mørke, men selv oppfatter han dem heller som psykologiske.
Redaktøren er star-struck i møte med den verdenskjente fotografen!
I sirkusteltet på Aker Brygge kan man 13. oktober se bildene til Ballen i forbindelse med festivalen Uncontaminated Oslo Fashion Art Festival.
– Selv om bildene mine kan vekke en del politisk forargelse, ser jeg ikke på meg selv som en politisk kunstner. Jeg vil heller si at jeg ser på meg selv som en som søker å tillegge bildene flere psykologiske lag. Som en vei inn i underbevisstheten; få flere lag av hjernen til å kommunisere med hverandre. Bore ned i betrakterens glemte minner. Jeg vil at bildene mine skal gi betrakteren en liten dytt, tippe dem ut av komfortsonen en lang nok stund til at de kan gjøre seg noen tanker om sitt eget liv. Og kanskje til og med slutte fred med noen av sine egne indre demoner.
Du kan lese hele intervjuet med Roger Ballen i papirutgaven av KUNST #4 som kommer i starten av desember.
Roger Ballen stiller ut arbeider fra 1970-tallet til i dag i Galleri Willas Contemporary fra 14. oktober til 11. november 2017.
Masken er noe man ofte kan se i Ballens fotografier- men hva er egentlig en maske? Er vi mer virkelige uten masken? spør han.
Take off, 2012.