Facebook pixel

På MAAT, AL_As nye museum for kunst, arkitektur og teknologi i Lisboa, er taket tenkt som en møteplass i seg selv, ikke ulikt Snøhettas operahus i Oslo. Foto: Francisco Nogueira.

For arkitekt Amanda Levete er risiko noe positivt, og grenser er til for å flyttes. Hennes nye bidrag til modernisering av Victoria & Albert-museet i London er bare ett av mange eksempler på det.

Amanda Levete

Født i 1955 i Bridgend, Wales.

Utdannet ved Architectural Association i London.

Mottok Stirling-prisen fra Royal Institute of British Architects i 1999 for mediehuset på Lord’s Cricket Ground i London.

Tidligere partner i Future Systems, driver i dag arkitektkontoret AL_A sammen med Ho-Yin Ng, Alice Dietsch og Maximiliano Arrocet.

AL_As fornyelse av Victoria & Albert-museet i London åpnet for publikum i sommer.

Johann Sebastian Bachs Cellosuite no. 1 i G-dur er stykket Amanda Levete ville tatt med seg om hun strandet på en øde øy. Det fortalte hun da hun nylig gjestet BBC Radio 4-programmet Desert Island Discs. Stykket har først og fremst en personlig verdi for den anerkjente arkitekten – moren hennes ga henne en innspilling av verket da Levetes sønn Josef ble født for over 20 år siden. Men kanskje er det også andre grunner til at akkurat Bach har resonans.

Verkene til den barokke komponisten høres nesten ut som arkitektur. Elegante og standhaftige melodier bankes frem og tvinnes rundt hverandre med stram presisjon. Cellosuitene høres kanskje enkle ut, men bak ligger store tekniske utfordringer og timer med terping fra utøverens side. Resultatet er vakkert og tidløst, og de over 300 år gamle stykkene står like støtt i dag.

I Levetes forkjærlighet for Bach ligger en dragning mot en enkel virtuositet, en beskrivelse som også kler hennes egne arkitektoniske komposisjoner. I løpet av en over 30 år lang karriere har hun tegnet museer, kjøpesentre, ja til og med en undergrunnsstasjon i samarbeid med skulptør Anish Kapoor, som etter planen skal stå ferdig i Napoli i 2019. Ifølge et intervju med The Guardian er hun opptatt av å ikke forankre arbeidene sine i en visuell retning eller stil («Kan hvem som helst kjenne igjen en AL_A-bygning? Det håper jeg ikke.»), men strukturene hennes har likevel en fellesnevner i de myke, organiske kurvene som bukter seg frem i landskapet. Som med Bach oppleves resultatet uanstrengt, selv om realiseringen av Levetes innovative ideer sjelden er det – prosjektene byr ofte på helt nye arbeidsoppgaver for selv den mest erfarne håndverker.

Levete ble født i Bridgend i Wales i 1955. Moren var danser, faren bankmann, og Levete den eldste av tre søsken. Til BBC Radio 4 beskriver hun oppveksten som en bohemsk og kaotisk tid. Hun kunne finne på å møte opp barbent på skolen for å fremprovosere en reaksjon, og ertet på seg ledelsen av St Paul’s pikeskole da hun skulket biologitimen for å sole seg naken på taket av skolebygget. Som 16-åring bestemte hun seg for å droppe ut av St Paul’s for å gå på kunstskole i Hammersmith, en avgjørelse som møtte lite motstand hjemme. Levete fikk stort sett gjøre som hun ville, en egenrådighet hun har tatt med seg inn i yrkeslivet.

Inspirert av V&A-museets store keramikksamling er det nye gårdsrommet dekket med 11 000 håndlagede porselensfliser spesialutviklet av AL_A for anledningen. Foto: Hufton+Crow.

Levete fordypet seg i kunsthistorie og fikk øynene opp for arkitektur. Uten fullført videregående matematikk og uten en eneste arkitekttegning i porteføljen ble hun likevel tatt opp ved arkitektskolen Architectural Association i London. Blant medstudentene var den banebrytende Pritzker-prisvinneren Zaha Hadid, som etter hvert også skulle bli en god venn. Etter studiene begynte Levete å jobbe for Richard Rogers, arkitekten som på 70-tallet tegnet Pompidou-senteret i Paris sammen med Renzo Piano. I 1989 forlot hun Rogers og gikk inn på eiersiden i Future Systems, hvor Jan Kaplický, arkitektkontorets medgrunnlegger, ble hennes partner både profesjonelt og privat.

Sammen utformet paret konseptuelle og høyteknologiske prosjekter, blant annet kjøpesenteret Selfridges i Birmingham (2003). Med en duvende fasade dekket av små, runde aluminiumsdisker minner bygget om paljettkjolene som selges på innsiden. Mediesenteret på cricketstadionet Lord’s Cricket Ground i London har et snev av science fiction over seg, der den hvite, ovale strukturen svever over tribunen i det som likner et bredt glis. (Og med all grunn til å smile, bygget sikret Future Systems den høythengende Stirling-prisen i 1999.)

Mediesenteret er et godt bilde på Levete og Kaplickýs innovative og løsningsorienterte innstilling: Mens byggebransjen klødde seg i hodet over tegningene deres, kontaktet paret et verft som ved hjelp av ny båtteknologi realiserte det som skulle bli verdens første aluminiumsbygning. Lord’s vitner om en vilje til å stadig flytte grenser, noe som også var Levetes insentiv til å satse på arkitektur – en disiplin «med innebygd motstand: forskriftsmessig, historisk, budsjettmessig og teknisk», forteller hun til The New York Times. «Jeg tenkte: Det er perfekt – det er for meg!»

Levete og Kaplický, som sammen har sønnen Josef, skilte seg i 2006, men fortsatte å jobbe sammen profesjonelt. Da Kaplický døde brått i 2009, ble Future Systems faset ut, og Levete startet sin egen praksis sammen med Ho-Yin Ng, Alice Dietsch og Maximiliano Arrocet. AL_A har i dag prosjekter verden over, og står blant annet bak oppgraderingen av ærverdige Galeries Lafayette i Paris samt Central Embassy i Bangkok, et kjøpesenter og hotell forent i form av et tårn – det første i Thailand signert en britisk arkitekt.

Future Systems, arkitektkontoret Amanda Levete drev sammen med sin første ektemann Jan Kaplický, mottok i 1999 den høythengende Stirling-prisen for mediesenteret på Lord’s Cricket Ground i London. Foto: Richard Davies.

AL_As nyåpnede fornyelse av Victoria & Albert i London er den største siden museets hovedbygg stod ferdig i 1909. Museet har fått et nytt inngangsparti, en ny gårdsplass og en underjordisk utstillerdel i form av The Sainsbury Gallery. Levete utfordret oppdragsgiveren med sin idé om å gjøre søylegangen som opprinnelig skjulte fyrrommet om til inngangsporter – et radikalt innspill med tanke på at bygget er vernet. Levete brøytet seg gjennom tungt byråkrati med arkitekt Aston Webbs originale tegninger i hånden, som underbygget forslaget og til slutt sikret grønt lys for prosjektet.

Gjennom det nye inngangspartiet kan publikum fra gateplan bevege seg inn i gårdsrommet, som, inspirert av museets keramikksamling, er dekket med 11 000 håndlagede porselensfliser. AL_A har selv utviklet materialene ettersom sklisikre porselensfliser til utendørsbruk ikke fantes på markedet. I en artikkel i magasinet Wired forteller Levete hvordan teamet måtte «dele troen på at vi kollektivt hadde evnen til å løse hvilket som helst problem, selv de vi ikke visste eksisterte».

Til grunn for AL_As arbeid ligger et ønske om å skape gode møteplasser, særlig i form av offentlige rom. «Dét har aldri vært viktigere, sannsynligvis viktigere enn selve bygget», forklarer Levete til programleder Kirsty Young i Desert Island Discs. «Det er der relasjoner dannes, det er der ideer utveksles, som igjen fører til fremskritt.» Med MAAT, museet for kunst, arkitektur og teknologi i Lisboa, har Levete lagt til rette for nettopp slike møteplasser. Ikke ulikt Snøhettas operahus i Oslo er taket på det nyåpnede museet en egen destinasjon. Museets suksess «måles like mye i måten folk anvender de utendørs områdene på, som museet i seg selv», forteller Levete til Young.

Foto: Matt Holyoaks

Ved hjelp av AL_A har Victoria & Albert-museet i London fått et nytt underjordisk visningsrom med The Sainsbury Gallery. Foto: Hufton+Crow.

MAAT ligger nydelig til langs den portugisiske kystlinjen, og fasaden ser fra avstand ut som en naturlig glipe i terrenget – som om en stor pekefinger har løftet opp litt av jordskorpen for å se hva som skjuler seg under. Da Levete inviterte videomagasinet Nowness inn i hjemmet hun deler med sin nåværende ektemann Ben Evans, leder for London Design Festival, dukker et liknende formspråk opp i peisen hun selv har designet: Ildstedet utgjør en svart, avlang glipe på en ellers hvit vegg – en hyllest, forteller hun, til de rene snittene som skjærer gjennom italienske Lucio Fontanas kunstverk.

I en artikkel publisert i The Guardian i mars har journalist Rowan Moore pratet med kilder som omtaler Levete som en bedre selger og nettverker enn arkitekt. Andre igjen hevder at påstanden er uten hold – Levete gjør som de fleste andre arkitekter i hennes posisjon, forskjellen er at hun er kvinne. Som en av Moores kilder sier: «Hun har den sterke personligheten som store arkitekter har, vi er bare vant til at de er menn. Hun får folk til å gå med på ting som ofte strider mot deres egen oppfatning. Hun får enorm kontroll over et prosjekt.»

Kjønn er en spennende faktor med tanke på at Levete nylig vant oppdraget om å tegne en moské i Abu Dhabi. Hun er også stolt over at det hos AL_A er likevekt mellom menn og kvinner i staben, men er opptatt av å understreke at ingen av kollegaene er ansatt på grunn av kjønn. De er der i kraft av egenskaper. Og for å jobbe under Levete bør en av egenskapene være en åpenhet for risiko, et ord arkitekten vil ha inn i varmen som noe positivt. Som hun sa i forbindelse med en konferanse i regi av Australian Institute of Architects i 2015: «Noen ganger må du vise at du ikke tar feil, du er bare tidlig ute.»

I samarbeid med den engelske kunstneren Anish Kapoor har Amanda Levete utformet en undergrunnsstasjon i Napoli. Prosjektet stod lenge halvferdig, satt på pause av politikk og byråkrati, men en ny frist for gjennomføring er nå satt til 2019. Foto: AL_A.