Gro Mukta Holter med bildet Endring. – Maleriet handler om det å være forankret i seg selv i et liv som alltid er i endring. Foto: Camilla Jensen.

Når billedkunstner Gro Mukta Holter skaper bildene sine, er det med inspirasjon fra japansk magisk realisme, naturen og bevegelse. Resultatet blir malerier som får hardbarka businessmenn til å gråte foran lerretet.

Aktuell

Pust hos Galleri Fineart 16.–26. november 2017. Utstillingen vil inneholde maleri og grafikk.

KUNST blir møtt i døren i et lokale på Sagene i Oslo som før har rommet et smultringbakeri, så en glassmester og så en kjolebutikk. Nå er det et atelier. Nærmere bestemt billedkunstner Gro Mukta Holters atelier. Maleriene står tett i spesialsnekrede hyller opp til taket, stablet langs vegger og på staffelier midt på gulvet.

– Jeg har omtrent åtte separatutstillinger i året, forteller Mukta Holter, – og prøver å produsere nye arbeider til hver utstilling, så det blir litt trangt her inne til tider. Det står uferdige malerier rundt oss på alle kanter. Malerier som venter på den siste touchen før kunstneren mener de er klare til å bli sendt ut i verden.

– Det er så fint å komme på utstillinger og snakke med publikum. Jeg elsker å høre om hva slags tanker og følelser maleriene mine har vekket i dem. Og ofte forteller folk meg de mest fantastiske historier om hva slags opplevelser de har rundt bildene mine. Det er som om kunsten min lever et eget liv der ute, helt uavhengig av meg.

Til tross for at maleriene hennes er forankret i et figurativt uttrykk, har bildene noe svevende og utenomjordisk over seg. Som om motivene er i ferd med å forlate lerretet og rommet vi befinner oss i. Fargeskalaen beveger seg i et spekter som nærmer seg pasteller, en beskrivelse man skal bruke med forsiktighet, for det finnes ikke noe søtladent over Mukta Holters bilder. Det er tydelig at hun er en god tegner; streken er trygg, og det kreves en stødig hånd når fettstiftene føres direkte på det malte lerretet.

– Jeg har alltid tegnet. Det skapende rommet ble et sted der jeg kunne få være i fred og være bare meg. Jeg hadde mitt eget galleri på rommet som barn. Hun smiler. – Mine foreldres venner kjøpte arbeider av meg allerede fra jeg var 10 år gammel, og det ga meg en slags selvtillit på at jeg kunne lage ting som folk ble berørt av. Jeg begynte å male oljemalerier da jeg var 12 år og hadde min første offisielle utstilling etter niende klasse, så dette er jo noe jeg alltid har holdt på med. Jeg drev også aktivt med dans, og mye av dansens presisjon og disiplin har jeg tatt med meg inn kunsten. Så det å jobbe kreativt har alltid ligget for meg.

Som 17-åring flyttet hun fra Tønsberg til Oslo for å begynne på Strykejernet kunstskole, så ble det tekstillinjen på Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Det var ingen selvfølge at det var maleriet som skulle bli hennes uttrykk.

– Jeg er en veldig jordnær person, forteller Gro, men jeg finner en ro og spirualitet i naturen som jeg lar meg inspirere av. Illumainated, 160 x 120 cm, akryl og oljelakk på lerret.

Annonse

– Jeg søkte en stund før jeg skjønte at det var maleriet som var mitt felt. Jeg var god til å tegne, men fant ikke noen støtte for å jobbe figurativt. Så det ble til at jeg søkte mot andre retninger. Tekstil var et område jeg hadde stor interesse for, men også kunstuttrykk som performance og det mer konseptuelle fascinerte meg. Men saken var at jeg ikke fant noe som var fullt og helt meg. Men så hadde jeg en slags åpenbaring. Hun ler. – Det var helt uventet og skjedde uten forvarsel.

– Hva skjedde?

– Jeg hadde fått en tur til Berlin i gave av kjæresten min, og helt tilfeldig gikk jeg innom et antikvariat og begynte å bla i gamle kunstbøker. Og der, plutselig, fikk jeg se et bilde av maleren Peter Doig. Der og da falt alt på plass for meg. Bildene hans er figurative, men med en abstrahering som gjør dem nærmest magiske. Fargene er fantastiske – han bruker jo nesten bare pasteller, likevel er bildene hans mørke. Han har en nerve som traff meg rett i hjertet. Og det var da jeg landet på maleriet igjen.

– Jeg skjønte at jeg kunne male figurativt og bruke lyse farger som rosa og lilla i kombinasjon med sterke neonfarger uten at det ble søtt av den grunn. Jeg er interessert i å presse den opplagte fargepaletten man ofte finner innen klassisk figurativt maleri, akkurat slik Doig gjør. Og møtet med hans bilder satte i gang en prosess som aldri har stoppet. Jeg våkner om morgenen sprengfull av ideer.

Gro Mukta Holter stiller ut nye malerier og grafikk hos Galleri Fineart i november 2017.

– Og hvor kommer alle ideene fra?

– Det kan være alt mulig! Fra lyset som kommer gjennom trærne i skogen. Havet. Måten mennesker beveger seg på. Særlig hvordan barn beveger seg. De har en sånn frihet i kroppen som er helt unik og som jeg ofte tar med meg inn i streken. Bevegelser er som poesi for meg, de sier så utrolig mye om hva slags sinnsstemning et menneske er i, og det er denne stemningen jeg prøver å fange til lerretet. Men også litteratur. Den japanske forfatteren Haruki Murakami skriver en slags magisk realisme som jeg finner en utrolig gjenklang i. Streken min er kanskje figurativ, men miljøet og stemningen er mer magisk.

Hun peker mot et bilde der to mennesker står i lysningen i en skog. – Det er viktigere for meg å ha en ærlighet i bildene mine, finne en tone som treffer publikum, enn å skulle prøve å tilfredsstille et visst kunstsyn. Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor folkelighet er et negativt ladet ord, det forteller vel heller noe om det menneskelige. At det man lager har muligheten til å treffe mange mennesker.

Hun smiler. – Jeg får brev og mail fra folk i hele landet … Hun stopper opp. – … fra hele verden faktisk, som forteller meg hva bildene mine har betydd for dem. Det gjør meg så utrolig glad, og jeg må bare si at jeg kjenner på en dyp takknemlighet for at jeg får lov til å gjøre det jeg gjør. En gang kom en businessmann kjørende opp hit i sin nye Tesla og nærmest braste inn i atelieret mitt. Så ble han plutselig helt stille foran et av maleriene mine. Han gråt. Senere fortalte han at bildet hadde forløst noe i ham. Mukta Holter nikker, det er jo sånne hendelser som er verdt all jobbingen.

Mukta Holter bruker ofte barn som modeller i maleriene sine. – Jeg synes det er noe utrolig inspirerende i den frie måten barn beveger seg på. Det er visuell poesi. Foto: Camilla Jensen.