Museumsguide

Fasaden. Foto: Gareth Gardner

Sir John Soane’s Museum – Et særs eksentrisk hjem.

Det er ingenting ved utsiden av nummer 13 Lincoln’s Inn Fields som forbereder deg på hva som venter deg når du trår inn i hjemmet til arkitekten og samleren Sir John Soane (1753–1837).

Det er ingen arkitektoniske fanfarer, ingenting storslått som annonserer at du er på vei inn i et helt spesielt museum. Noen buer, noen skulpturer, noen kapiteler og balustrader. Det er det hele. Ikke mere enn du forventer av en alminnelig London-fasade. Fra utsiden ser det helt anstendig småborgerlig ut. Nesten beskjedent. Det er først når du går over dørterskelen og begynner å bevege deg rundt i huset at du begynner å skjønne at du har vandret rett inn i hjernen på et geni. Eller en gal mann.

Labyrintens estetikk
Overalt er det skulpturer, arkitekturfragmenter, malerier, tegninger og kuriositeter. Det er til og med en egyptisk sarkofag. Alt er tett i tett og utstilt etter poetiske prinsipper. Hver gjenstand er plassert nettopp slik for maksimal estetisk og emosjonell effekt. Det er opplevelsen av rommet og den enkelte gjenstanden sett i forhold til en annen, til lyset og til helheten som betyr noe. Å bevege seg rundt her er som å gå i en labyrint der en ny overraskelse venter deg rundt hvert hjørne og hver vinkel. Et speil, en hemmelig passasje, et vindu eller en vegg som plutselig åpner seg, eller en uventet flom av lys som faller inn fra en skjult lyskilde i taket. Det er en slags drømmeaktig karusell av skiftende lys, bilder og skulpturer. Det må ha vært her, i Sir John Soanes hjem, at uttrykk som «atmosfærisk» og «eksentrisk» først ble tatt i bruk for å beskrive et interiør.

Arkitektens reise
Sir John Soane var professor i arkitektur ved Londons Royal Academy og en av sin tids fremste britiske arkitekter. Litt av en klassereise for en sønn av en murer, født i 1753. Blant aristokrater var det på denne tiden helt vanlig å reise til Italia for å oppleve antikkens kultur, og kanskje få med seg litt av utgravningene i Herculanum og Pompeii, som ble gjenoppdaget i henholdsvis 1738 og 1748. For den unge arkitekten Soane, som i 1778 hadde fått stipend for å foreta en såkalt Grand Tour – aristokratenes obligatoriske dannelsesreise på kontinentet – ble reisen til Italia skjellsettende. Da Soane kom tilbake til London i 1780, hadde han tilbakelagt to intense års studier av antikken og renessansens arkitektur og monumenter. Antikken ble hans ideal og ny-klassisismen hans formspråk. Utover 1780-tallet fikk Soane suksess som arkitekt, og i 1792 flyttet han inn i huset på Lincoln’s Inn Fields, som skulle bli hans hjem og private museum.

The Sepulchral Chamber. Foto: Gareth Gardner

Lysets pioner
Soane regnes i dag som en lysets pioner. Blant hans viktigste arbeider er The Bank of England som ble påbegynt i 1788, og som Soane hadde ansvar for frem til 1832. Soanes bidrag til The Bank of England ble dessverre destruert på 1920-tallet, men hans spektakulære bruk av naturlig lys i bygningen vekker fortsatt beundring hos arkitekter. Et annet hovedarbeid, The Dulwich Picture Gallery i London (åpnet 1817), defineres også av dagslyset som strømmer inn gjennom takkonstruksjonen av glass. Denne bygningen og måten å belyse bilder på har hatt stor påvirkning på senere galleri- og museumsarkitektur.

Hjem, kjære hjem
Det er likevel Soanes hjem som han huskes best for i dag. Først kjøpte han nummer 12 Lincoln’s Inn Fields, og så begynte han å samle og samle. Gjentatte ganger bygget han om huset for å eksperimentere med arkitekturen, for å få plass til en større samling og for å kunne vise samlingen bedre. Etter hvert kjøpte han naboeiendommene, nummer 13 og 14. Til slutt hadde han innredet hele tre hus som sitt hjem. Huset fungerte som et visningssted for mulige oppdragsgivere, og han ønsket også arkitekturstudenter velkommen. Under Napoleonskrigene (1803–1815) var det umulig å foreta en Grand Tour, og da kunne studentene heller studere antikken gjennom arkitekturmodeller, fragmenter, tegninger og skulpturer i Soanes samling.

En rik samling
Samlingen er omfangsrik. Det er mer enn 6000 kunstverk, og blant disse er mer enn 700 egyptiske og gresk-romerske antikviteter. Soane samlet malerier, skulpturer, møbler, bøker, glassmalerier, gipsavstøpninger, naturlige kuriositeter samt asiatisk og peruansk keramikk. Hele 176 arkitektoniske modeller er registrert i databasen for samlingen, og det finnes mer enn 30 000 arkitektoniske, topografiske og designrelaterte tegninger i Soanes arkiv. Disse var ment som en ressursbank for fremtidige arkitekter. Det finnes arkitekturtegninger fra renessansens mestere og ledende britiske arkitekter fra 1600- og 1700-tallet. I tillegg er det mer enn 9000 tegninger fra Soanes egen hånd, eller fra studentene og assistentene ved hans kontor. Blant disse er det tegninger fra hans egen studietid, reisen til Italia og hans egen arkitektpraksis.

Bilderommet
Soanes malerier og øvrige bilder er finurlig utstilt. Ved hjelp av et sinnrikt system klarte han å klemme sammen mer enn hundre malerier, tegninger og akvareller i et lite rom som kalles The Picture Room. Veggen er full av bilder, og når du tror du har sett alt, er det mulig å åpne veggen som om det var en dør, og så avsløres det enda en vegg med bilder. Noen av de viktigste bildene i samlingen er skjult her: William Hogarths A Rakes Progress (1734) – en serie av åtte malerier som var forarbeidet til en kjent serie med kobberstikk – samt Hogarth-serien The Election (fire malerier, 1754–55). Disse Hogarthene var skarpe samfunnssatirer, og de er forløperne til dagens satiriske tegneserier. De var noget dristige, og det kunne derfor være passende å skjule dem på denne måten slik at sarte sjeler (kvinner) ble skånet for sterke inntrykk.

Soane eide også hele 15 originale tegninger utført av Giovanni Battista Piranesi (1720–1778). Piranesi er mest kjent for sine kobberstikk fra Roma – le Vedute – som var arkitektoniske fantasier basert på kjente monumenter og ruiner; samt i Carceri – fantasitegninger av store undergrunnsfengsler. Tegningene Soane eide var fra de greske templene i Paestum i Italia, og disse hang opprinnelig i The Picture Room. Ikke samlet, men mellom oljemalerier, trykk og akvareller. Ettersom tegninger er svært ømfintlige for lys, er originalene tatt ned og byttet ut med faksimiler. Originalene kan beskues i forskningsarkivet.

Gravkammeret
Merkeligere og mer morbid blir det i krypten – The Sepulchral Chamber – som er inspirert av romerske katakomber. Den er stappfull av romerske begravelsesurner, minnebyster og andre gjenstander. Det er her vi finner Soanes egyptiske sarkofag. Sarkofagen ble snappet opp rett for nesen på The British Museum da museet ikke var villig til å betale de £ 2000 selgeren forlangte. Sarkofagen hadde tilhørt Farao Seti I (1290–1279 f.Kr.), og den kom fra Kongenes dal i Egypt. Det er kanskje litt skuffende at selve mumien er på Kairo Museum, men sarkofagen av hvit alabast er ekstremt vakker, og den regnes blant et av de viktigeste gravfunnene fra Egypt. Da den ankom Soanes hjem i 1825, holdt han stor fest over tre dager der 890 gjester var invitert. For anledningen opplyste 100 lykter og kandelabere kjelleren der sarkofagen er utstilt.

The Crypt. Foto: Gareth Gardner

Til minne
Soane var opptatt av minnemonumenter og mausoleer. I Dulwich Picture Gallery laget han til og med et mausoleum for museets grunnleggere, som er inkorporert i museumsbygningen. Da Eliza, Soanes kone, døde i 1815, designet han et mausoleum til hennes ære, som senere skulle inspirere Londons ikoniske, røde telefonkiosk designet av Giles Gilbert Scott. Soane selv ble senere også gravlagt i mausoleet som befinner seg på Old St. Pancras kirkegård i London. Hjemme i huset, i rommet som heter Monk’s Yard, er det også et lite gravmonument. Dette er til minne om Elizas elskede, lille skjødehund, hvis levninger er gravlagt der. Monumentet bærer inskripsjonen: «Alas, Poor Fanny».

En trist familie
Soane ønsket at hans to sønner skulle følge i hans fotspor og bli arkitekter, men sønnene var store skuffelser. Den ene var lat og syk, den andre sint og voldelig. Ingen av dem var det dugg interessert i arkitektur. Da yngstesønnen George gikk til verbalt angrep på sin fars arkitektur, gjennom et anonymt avisinnlegg, tok moren Eliza sin død av det to måneder senere. Soane sørget over sin kone uavlatelig i 22 år, helt til sin egen død i 1837. Soanes familieliv, med unntak av kjærligheten til sin kone, var i det hele ganske trist og tragisk, for Eliza og Sir John hadde også mistet to små gutter som døde i svært ung alder.

Til gode for nasjonen
I 1831 ble John Soane adlet, og han kunne nå bruke tittelen Sir. Han begynte å forberede sin egen død og sitt ettermæle, og i 1833 ble hans hus og alle hans eiendeler overdratt til den engelske stat gjennom en Act of Parliament (et lovvedtak fattet av overhuset og underhuset som er stadfestet av kronen). Etter hans død skulle huset og dets samlinger komme nasjonen til gode, og huset skulle stå akkurat slik Soane forlot det. Huset skulle være til inspirasjon og utdanning, og Soane stipulerte at det skulle være åpent og gratis for alle besøkende. Det er det fortsatt.

Soane interesserte seg for tidskapsler, og han laget flere som skulle åpnes et visst antall tiår etter hans død. Den største tidskapselen er imidlertid hans hjem som i dag fremstår ganske nøyaktig slik han forlot det for nesten to hundre år siden. Det er et magisk og besnærende sted. Om du skal til London, bør du absolutt planlegge et besøk.