Gunvor Nervold Antonsen (1974, Oslo) Reisen (2017). Mesopotamiske kelimer, utskåret tømmer. Det publiseres også en bok med samme tittel i forbindelse med installasjonen. Boken er et samarbeid med forfatteren Hans Petter Blad og utgis på H//O//F, høst 2017

Jeg har vært på oppdagelsestur i Wildlife skulpturpark på Nesodden og funnet gretne ugler, lysskye hemmeligheter og Deli de Luca med begrenset servering.

Vinden rasler gjennom skogen i enden av Løeshagaveien på Nesodden og jeg lurer på hvilken sti jeg skal velge. Det klinger fra vindspill et sted, så jeg går i den retningen. I skogholtet møter jeg plutselig på en liten sur ugle. Så en til, og enda en til (!) De små steinskulpturene til Steinar Haga Kristensen er mange. Men de virker litt humørsyke og jeg lar dem være i fred. Der var jammen de tre store vindspillene til Claire Tolan som lokket meg denne veien også. Jeg er bare nødt til å svinge litt ekstra på dem for å skape mer lyd. Velkommen til Wildlife skulpturpark.

Nikotin og natur
Den temporære skulpturparken som offisielt åpnet 24. juni i år er kuratert av kunstnergruppen NIKOTIN, bestående av Aurora Passero, Robin Danielsson og Camilla Steinum. Med støtte fra KORO har de fått boltre seg på Nesoddparkens 19 mål store tomt, og i alt 24 kunstnere har blitt invitert til å vise nye prosjekter spesielt laget for parken.

De utstilte verkene har et forfriskende vidt spenn av materialer, teknikker og uttrykk. På den åpne sletta i midten av parkområdet svaier mesopotamiske kelimtepper som tunge blad fra en stor eik, i en del av Gunvor Nervold Antonsens installasjon Reisen. Og «aspirotor-hjernen» i Andrea Bakketuns mystiske skulptur Ryggsøylen og den store hjerneskallen roterer i høy fart drevet av vinden og reflekterer lyset på hypnotiserende vis. Men det er flere overraskelser på lur bak trestammene.

Slurp
I et lite tjern står to overdimensjonerte glass med tilsvarende overdimensjonerte sugerør. Sandra Vaka Olsens Thirsty inneholder ikke mye leskende å slurpe i seg, bortsett fra litt regnvann. Glasset er halvtomt, for å si det sånn. I kontekst av naturen får det meg til å tenke på vann som en knapp ressurs og skumle konsekvenser av global oppvarming, inntil egoismen melder sin ankomst og gnir inn hvor godt det hadde vært med en kald brus på en varm sommerkveld som denne. Men jeg er jo langt fra nærmeste vannhull, eller?

Sandra Vaka Olsen (1980, Stavanger). Thirsty (2017). Formet PVC, støpt polyurethaneplast, epoxy, kobber, regnvann, 140 x 95 x 30 cm.

Annonse

Kiosk, her?
Jeg svinger inn på en åpen sti og befinner meg brått i en allé av døgnåpne kiosker. 7-Eleven, Narvesen og Deli de Luca. Nok å velge mellom, men de er alle i fuglekassestørrelse med én enslig takeaway-kopp i hver. Markveien er laget av kunstnerduoen Aurora Sander og åpenbart ikke tiltenkt en tørst turgåer, snarere våre bevingede venner. Det minner meg på at det faktisk bor noen her i parken, det yrende dyrelivet. Og at det kryper, lusker, hopper, flakser og flyr rundt meg, selv om jeg ikke ser dem.

Jeg leter etter flere skulpturer, og går på kryss og tvers forbi abstrakte figurer i utskåret tre (Nils Aaland, Puslespill i eik), tre hakker i grønn, gul og rød plast som henger mellom trærne (Ruben Steinum, Lets hit the trees!) Og, overraskende nok, menneskeføtter som stikker ut av en glitrende, hvit klump (Silje Linge Haaland, Når jeg kjærtegner hud med fingrene får jeg problemer med de ulike valgene knyttet til intensitet).

Mer enn én pikk i livet
Snakker om intensitet. Det står flere trebenker rundt i parken og nå frister det å sette seg ned på en. Men vent, hva er det som står skrevet på det graverte skiltet? Her er det noen som virkelig har vært ærlige. På Hanne Lippards syv benker i parken deles lysskye hemmeligheter som «Jeg vil nyte de unge dagene, leve livet og ha mer enn én pikk i livet mitt» og «jeg vil bare bruke deg..ikke noe tull», til den mer romantiske «Re: jeg elsker å kysse.» Nostalgien kaster meg tilbake til krøllete papirlapper i skoletimen og flaue sannheter på doveggene. Flørting før Tinder. Stevnemøter i smug for å kline på benken, eller noe frekkere bak busken.

Lekent
Jeg glemte helt å sjekke mobilen når jeg gikk rundt. Å være offline i skogen skjerper sansene og gjør oss mer mottakelige for inntrykk, uten andre forstyrrelser enn dem naturen selv byr på. Det gir et ypperlig utgangspunkt for kunstopplevelser, frembrakt av leken mellom menneskeskapte gjenstander og vill natur. Det er forunderlig hvordan skulpturene både virker helt malplasserte her ute, som intervensjoner i et uskyldig økosystem, men samtidig er en forlengelse av hva nettopp naturen, vi, kan skape og omskape.

Hanne Lippard (1984, Milton Keynes) Fwd: Min hemmelighet, vil jeg bare si til deg (2017). Graverte skilt på syv benker.

Aurora Sander (Ellinor Aurora Aasgard f. 1991, Bror Sander Størseth f. 1987). Markveien (2017). Malt metall, tre og plast.

Bortgjemt perle
Wildlife skulpturpark er en spennende forundringspakke jeg er glad jeg fant frem til, takket være GPS-en i bilen. For selv om adressen er oppgitt på parkens Facebook-side, er det dårlig med skiltning. Jeg savnet også et kart over kunstverkene, og er ganske sikker på at jeg gikk forbi flere av dem, bare fordi jeg ikke visste at de var der. Etter rundturen fant jeg et lite kart på inngangsdøren til det hvite bygget som tilhører Nesoddparken, men det var i seneste laget. Hva med en større plansje som besøkende kan studere før de starter runden?

Den nye skulpturparken blir stående på Nesodden i tre år (minst) og slike praktiske hensyn vil sikkert bli utbedret. Jeg håper uansett at både fastboende og de på andre siden av Oslofjorden kjenner sin besøkelsestid.

Steinar Haga Kristensen (1980, Oslo.) OWL (Garden Edition) (1998 – 2017). Acrylic one, stein, jern, bengalack. Størrelse varierer.

Claire Tolan (1986, Ohio.) ShÜSh Chimes (2017). Kobberrør, kobbertråd, treplater, kobberark, neodymiummagneter. Størrelse varierer.