Lars Lerin

Det er utypisk folksomt i bildet Vinduet mot bakgården. Bildet er inspirert av den Oscar-nominert thrillerfilmen med samme navn fra 1954, regissert av Alfred Hitchcock, med James Stewart og Grace Kelly i hovedrollene. Vinduet mot bakgården II, 139 x 408 cm, 2014.

Når maleren Lars Lerin stiller ut sine akvareller på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg, er det med en dyptloddende melankoli og en maleteknikk som nærmest tar pusten fra deg.

Camilla Prytz født 30.12.1971 i Oslo, Norge.

Asker Kunstskole 1991-93

Utdannet glassblåser fra Kosta Boda Glasskole i Sverige 1994.

Jobbet i Glasshytta i Stavern 1993-96. 

Drev eget glassverksted i Oslo 1997-2011.

Flyttet til Kristiansand i 2011, og driver idag glassverksted på Odderøya og emaljeverksted i Marvika.

Siden 2016 har hun jobbet som glass- og porselensdesigner for Magnor Glassverk.

Lanserte den første av mange smykkekolleksjoner i 2001, i materialene glass, sølv, gull og emalje. Smykkene har blitt brukt av prinsesser, fashionistaer og Hollywoodstjerner som Rihanna og Olsen-tvillingene. 

I 2016 mottok Camilla Prytz Kristiansand Kommunes Kunstnerstipend for etablerte kunstnere, og Vest-Agder Fylkeskommunes Arbeidsstipend for Kunstnere.

 

Tilfeldigheter ville ha det til at jeg like før mitt møte med den svenske kunstneren Lars Lerin plukket opp romanen Hundre års ensomhet av Gabriel García Márques, fortellingen om den lille colombianske landsbyen Macondo der hele Columbias historie utspiller seg. Fortid og samtid i et tidløst nå. Og jeg har knapt kommet inn i visningslokalene på Haugar før jeg kjenner gjenklangen av romanen i bildene her; forlatte fiskevær, små kystbyer og avfolkede husmannsplasser. Som boken rommer Lerins bilder romantikk og ulykker, forfall og glemsel. Ensomhet og lengsel. Som om alle stedets hendelser utspiller seg samtidig. Som om et enkelt bilde rommer hele stedets historie.

Vi sitter på terrassen utenfor museet, den tidligere sjømannsskolen som ble gjort om til Haugar Vestfold Kunstmuseum. Lerin snakker lavmælt og rolig, med en stillferdig tiltrekningskraft. Hans myke värmlandsdialekt er ispedd norske formuleringer, og han utstråler en blanding av sjenanse og intimitet.

Lars Lerin kalles gjerne en folkekjær kunstner. Ikke fordi han driver med publikumsfrieri, men fordi folk rett og slett blir glad i ham. Han har, til tross for sin sosiale angst og tidligere rusmisbruk, delt generøst av seg selv både som kunstner og som menneske, og publikum har blitt kjent med hans kunstnerskap gjennom 30 år. Han har gitt ut over 40 bøker som han har fylt med sine egne bilder og tekster. Han har hatt TV-programmer der han intervjuer kjente mennesker, deler raust av seg selv og får andre til å gjøre det samme. Og ikke minst: Han er en av Skandinavias fremste akvarellmalere.

I møte med Lerins bilder må man glemme alt man vet om akvarell. Det eneste hans bilder har til felles med de små pastellfargede bildene med rosa horisonter som var så populære på åttitallet, er at de er laget av pigmenter og vann. Lerins bilder bryter tvert med alle konvensjoner. Og, vil jeg påstå, tøyer grensen for hva som er mulig å skape med akvarell i så store formater.

Lars Lerin

Lerin har gitt ut mange bøker, og skrift har derfor ofte en naturlig plass i Lerins bilder.

Annonse

Konvensjoner begynte Lerin å bryte allerede i ungdommen da han vokste opp i Munkfors, en innlandskommune i Värmland. Han skjønte tidlig at han var homofil og at han slettes ikke var interessert i å spille fotball med de andre guttene. Han ville heller leke med jentene eller være hjemme og tegne. Og utenforskapet plaget ham ikke. Men ifølge ham selv valgte han aldri kunsten, den valgte ham.

– Jeg har jo malt og tegnet hele livet, vet du, men jeg tok aldri noe bevisst valg rundt det å bli kunstner, det ble bare sånn. Han smiler. – Mine veier har ofte gått dit mitt hjerte har ført meg. Kunsten var alltid bare et naturlig sted for meg.

Lerins formelle utdannelse begynte på Gerlesborgskolan i Stockholm der Arne Isacssons akvarellteknikker ble som en formel mange gryende kunstnere forholdt seg til. Lerin har senere omtalt ham som «akvarellprofeten». I 1980 fortsatte han å studere ved Valands Konsthögskola i Göteborg, hvor han ble i fire år. Hans Wigert, en av akvarellens store mestere, underviste her, og han skulle få stor innflytelse på Lerins utvikling som kunstner.

Lerins landskapsmotiver er hentet fra avsidesliggende husmannsplasser og småbruk på den värmlandske landsbygda. Et annet motiv er det svenske kystmaleriet, et landskap han ble kjent med under sine barndoms somre i Fjällbacka. Og mange har latt seg begeistre av akvarellene fra Lofoten, øysamfunnet han for første gang besøkte i 1978.

Lerin smiler lunt. – Jeg var ikke mer enn 12 år da jeg begynte å drømme om Lofoten.

– Det er jo litt spesielt, de fleste unge drømmer jo om storbyer og fremmede kontinenter, hva var det som fikk deg til å drømme om akkurat Nord-Norge?

– Jeg kommer jo fra en familie med sjøfolk, så jeg hadde nok hørt historier om havet og den ville kysten. Og så hadde jeg sett fotografier fra vinterfisket i Lofoten. Jeg var jo helt trollbundet av denne snøen, og av fiskermennene, torskehoder som lå strødd rundt, torskeblodet som fløt. Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg hadde også et nært forhold til den svenske maleren Sven X-et Erixsons bilder. På 1930-tallet malte han fantastiske malerier fra Lofoten. Og dit ville jeg også dra og male fjellene og måkene og fiskebåter og havet.

Lars Lerin

Fra sine mange reiser har Lerin tatt med seg fotografier som han så har malt etter hjemme. Moské, 2010. 150 x 100 cm.

Lars Lerin

Lars Lerin utdannet seg først på Gerlesborgskolan i Stockholm og deretter i fire år på Valand Konsthögskola i Göteborg.

Han smiler hemmlighetsfult. – Og da jeg ble eldre, drømte jeg om å bli gift med sønnen til en fisker.

I 1988 møtte Lerin kunstneren Yngve Henriksen på Kunstnerhuset i Svolvær. De ble samboere, og han ble værende i Lofoten i 12 år. Det ble en produktiv periode i Lerins liv.

– Jeg var jo veldig ambisiøs på den tiden og trengte mye bekreftelse. Jeg hadde så dårlig selvtillit og følte meg på mange måter så mislykket som menneske, så det var viktig – og en sterk drivkraft for meg – å stille ut og få berømmelse for mitt arbeid.

Han tenker seg om. Drar jakken tettere rundt seg. – Men jeg led jo i tillegg av en veldig sosial angst og hadde mye smerte i meg som jeg ikke klarte å plassere. Så rusen ble en måte å håndtere meg selv på. Jeg klarte ikke noe annet enn å male og drikke.

– Hvordan ser du tilbake på den perioden nå?

– Jeg ser ikke hvordan jeg skulle gjort det annerledes, jeg tror ikke jeg hadde vært åpen for terapi på den tiden, så det var nesten bare en omvei jeg måtte ta. Han tenker seg om. – Men det kostet meg mitt forhold. Og det var jo utrolig smertefullt. Men det har hjulpet meg til å forstå den jeg er, hvor jeg kommer fra, og det er jeg helt bevisst, slik at jeg ikke havner der igjen.

Akvarellene fra Lofoten er ofte mørke. Men det er ikke et skremmende mørke, det er et mørke som omfavner deg. Og selv om det ofte er isolasjon og ensomhet som kan leses ut av Lerins bilder, er det alltid et håp. Og alltid noe vakkert; det kan være aftenlyset, naturens villskap eller patinaen på et gammelt hus som bærer historier i seg.

Etter over et tiår i Lofoten vendte Lerin hjem til Sverige. Til avrusning og en ny produktiv epoke i livet. Han bærer med seg lyset, det han selv kaller «den valiumblå fargen» fra nord, og dette kalde uttrykket finnes like gjerne i bilder av betong-boligblokker fra Sveriges forsteder som av eksotiske husfasader fra hans mange reiser til Asia.

Mens vi går rundt og ser utstillingen, snakker vi om Munch (det er klart han har betydd mye for meg, men vi svensker er jo veldig bevisst på at han er norsk, vettu, så vi kan jo ikke akkurat ta ham til inntekt for oss), det å bli far som sekstiåring (utrolig intenst og vakkert, og jeg prøver å hold meg ung for Rafaels skyld!), om fotograf-ektemannen Manuel som driver kunsthallen Sandgrund i Karlstad som huser Lerins bilder (jeg prøver å ikke legge meg opp i driften), om gleden og lengselen etter å komme inn på atelieret og arbeide hver dag (jeg er ikke spesielt god på ferie), om hvorfor det akkurat ble akvarell (jeg bare elsker papiret, vannet og fargene), om Syria (jeg malte bare bilder av utbombede hus i et halvt år; du vet, som for å si at jeg ser det som skjer) og om det å bli eldre (jeg har det mye bedre psykisk nå enn da jeg var yngre, men jeg må innrømme at jeg strever med å akseptere forandringen jeg ser i speilet). Og om bildene, naturligvis.

Lars Lerin

Syria IV, 100 x 150 cm, 2015.

Lars Lerin

Mange av Lerins akvareller avbilder folketomme fiskevær. Her Henningsvær, februar, 100 x 150 cm, 2016.

– Motivene dine er ganske varierte; det er landskap, interiører, seilskip, boligblokker eller dyr. Men de er ofte tomme for folk, og er det folk der, er de som regel løsrevet fra selve bildet. Eller de er i ferd med å dra. Dyrene du avbilder, er døde eller utstoppede. Interiørene dine er minimalistiske og tomme. Er det jeg som leser for mye av meg selv inn i dette, eller er det en slags eksistensiell ensomhet som gjennomsyrer bildene dine? Nesten som om du sier: Trå meg ikke for nær …

Lars tenker seg om. Han humrer. – Jaså, sier du det. Han tar seg til haken. – Ja, folk leser nok mye ensomhet inn i bildene mine. Men jeg ser det ikke selv. Jeg ser kun et motiv som jeg har lyst til å male. Og det er ikke så nøye heller hva det er. Han smiler. – Men jeg havner nok ofte i den mørke skalaen når det gjelder fargevalg.

Vi står foran et bilde av et fiskevær. – Jeg vil jo gjerne at betrakterne skal kjenne en nærhet når de ser bildene mine. Men jeg har nok alltid hatt en indre ensomhet. Han sukker. – Jeg synes jo det er vidunderlig med ensomhet, samtidig som jeg trenger tryggheten og vissheten om at noen alltid er der for meg. Han smiler. – Men det er ikke noe jeg bevisst prøver å gestalte inn i bildene mine. Men iblant er man jo ikke helt bevisst av hva man selv gjør. Jeg er i alle fall ikke det.

Vi rusler ned til foajeen der nye journalister venter på sin tid med kunstneren. Vi får tatt noen bilder, og mens vi blir fotografert, ser han ut over plenen og det som kan minne om en vårlig park. – Du vet, jeg er kanskje ikke så bevisst ensomheten i bildene mine, men lengselen, den er nok der. Han tenker seg om. – Den er nok der, ja.

Lars Lerin

Nosferatu, 154 x 204 cm, 2012.