Martine Eid og det maskuline andre

Martine Eid foran et påbegynt selvportrett. Foto: Anne Vesaas

Det føles nesten som om man befinner seg i Paris der KUNSTs utsendte snor seg opp vindeltrappen til det lille værelset der kunstneren Martine Eid (f. 1988) har sitt atelier i det som en gang var en litt eksotisk gatestubb mellom Torggata og Storgata i Oslo. Og det føles alltid litt spesielt å komme inn i en kunstners atelier, der kunst lages og myter skapes. Man blir nesten umiddelbart litt … ydmyk.

Eids atelier er delikat og lyst. Oljemaling og pensler står ryddig i hyllene, og i hjørnet står en slitt, brun skinnstol som man fort kan se seg selv synke ned i. Og overalt er det kunst; tegninger, malerier. Av kropper. Av kroppsdeler. Av ansikter. Alt i en slags okergul palett.

Det første jeg tenker på når jeg ser Martine Eids malerier, er Lucian Freud og hans muse Leigh Bowery. Det er selvfølgelig en stor byrde å legge på ung kunstners skuldre, men for meg er det en åpenbar likhet mellom Freuds transseksuelle modell og det jeg ser foran meg i Eids atelier. Bowery har blitt avbildet i flerfoldige av Freuds malerier, ikke for sin skjønnhet, men for sin voluminøse kropp, sitt skallede hode og blekrosa hud.

Det er derfor litt overraskende når jeg står foran lerretet som avbilder en skallet person, sett lett nedenifra med dobbelthake og ujevn hudtone, en figur ikke helt ulik nettopp Bowery, at Martine sier: «Det der er et selvportrett».

Eid, som ser mer ut som Jennifer Lawrence enn som en overvektig, skallet mann, tuller ikke. Og når jeg ser nærmere både på maleriet og på Martine, ser jeg jo at hun har rett. Det er henne, det er bare ikke henne som den kvinnen hun fremstår som akkurat nå.

Rett før vårt møte leser jeg Siri Hustvedts bok A Woman Looking at Men Looking at Women, som tar for seg menns blikk på kvinner i kunsten, hvor jeg blant annet leser om kunstneren Willem de Kooning. Her gjengir Hustvedt et sitat av de Kooning: «Maybe in that earlier phase I was painting the woman in me. (…) women irritate me sometimes. I painted that irritation (…)».

Og jeg lurer på om dette er noe Martine kan kjenne seg igjen i.

– Når jeg maler meg selv med en såpass maskulin vinkling, så handler det mye om å se meg selv gjennom min samtids øyne, og med det utfordre de satte standardene for skjønnhet og portrettering generelt.

Martine blir ivrig. – Jeg er opptatt av hvordan jeg kan starte en dialog om seksualiseringen av kvinnelig skjønnhet. For her føler jeg kunsten kan gjøre en forskjell ved å lede betrakteren bort fra normen, og kanskje over i noe sannere.

Hun reiser seg fra skinnstolen og går over til de mange tegningene av kropp og hud. Uttrykket er klassisk figurativt, streken er sirlig og sikker, men bildene har ikke den skjønnheten man ofte forventer av det figurative formspråket.

– Disse selvportrettene er på mange måter motgiften til den narsissistiske selfie-kulturen vi lever i. Jeg vil ikke gjøre meg vakker i mine malerier, jeg vil vise hvordan jeg ser ut når jeg ligger i en bestemt vinkel med dobbelthake, uten sminke og kanskje akkurat har stått opp. Og hvor jeg spør: Når noe ikke lenger er vakkert, fortjener det fortsatt et publikum? Det selvfølgelige svaret burde vært ja, men sånn er det absolutt ikke.

– Jenny Holzer-sitatet «The smallest thing can make somebody sexually unappealing. A misplaced mole or a particular hair pattern can do it. There’s no reason for this but it’s just as well» har en sterk resonans hos meg; avgjørende faktorer som former hvorvidt vi finner mennesker attraktive, jeg har et sterkt behov for å øke bevisstgjøring rundt hvor samtidsbestemte disse er.

– Derfor er det nettopp kvinner som Tracy Emin, Jenny Saville og formspråket til menn som Spencer Tunick og Bill Durgin jeg lener meg mot og finner gjenklang hos i min egen kunst. Kunstnere som utfordrer disse normene, bevisst eller ubevisst, og som gjør det om til stor kunst. Så jeg speiler meg heller i deres bilder når jeg skal skape noe, enn i en forskjønnet versjon av meg selv.

– Det er mye gult i bildene dine. Hvorfor akkurat denne fargen?

Martine blir stille. Ser bort på et bilde som antagelig er et selvportrett. – Rett etter studiene led jeg av insomnia. Jeg sov bokstavelig talt ikke på to år. Og det gjorde at jeg fikk problemer med huden. Jeg brukte et gult pudder for å skjule de verste utbruddene, og jeg tror denne gulfargen har blitt hengende igjen som en hudfarge for meg.

Selvportrettene er de mest dominerende i rommet, og ansiktet er også den kroppsdelen vi naturlig nok gir mest oppmerksomhet, og den delen av oss selv vi søker mest anerkjennelse for. Den delen av oss som høyest roper: Se meg! Lik meg! Det er derfor spennende å se malerier som ikke ber om denne type oppmerksomhet, men heller tvert om sier: Her er jeg, uskjønn og upolert; takler du det?

Og det tror jeg vi gjør. For når kunst er bra, så tvinger den oss til å se bortenfor våre vante mønstre og orienterer oss i en annen retning. Slik som nå. Hos en ung kunstner som er i ferd med å finne en stemme som forteller om noe mer enn å være mann eller kvinne, men som kanskje sier noe om å være menneske. Og kunstner.