Det er mer enn klærne som faller i Marie-Louise Ekmans kunststykke av et forvandlingsnummer. I maleriet Striptease fra 1973 ser vi en blond kvinne bli transformert til en ape, deretter til en mann i full vigør, og til slutt en fugl som flyr vekk og etterlater den trettiende ruten tom. Det absurde opptrinnet er komisk, men også en refleksjon over frihet i et viktig tiår for kvinnekampen.
Sommeren 2017 åpner en stor utstilling av Marie-Louise Ekman (f. 1944) sin billedkunst på Moderna Museet i den svenske hovedstaden, med malerier fra starten av hennes karriere på slutten av 1960-tallet og fremover. For nordmenn er Ekman kanskje best kjent som direktør på Dramaten i Stockholm, men hun er også en profilert kunstner, skuespiller og filmskaper i hjemlandet. I hennes særegne billedverden, repeterer ofte Ekman et sett med karakterer i scener der roller og relasjoner gradvis skifter, med teateret som en gjentakende metafor. Bildene, som ofte er basert på egne opplevelser, avslører det absurde i hverdagen og undergraver sosiale konstruksjoner.
Striptease ble stilt ut første gang i en separatutstilling på Galleri Heland i 1973. Siden har verket blitt vist en rekke ganger både i Sverige og utlandet. Deriblant som en tegnefilm på Henie-Onstad Kunstsenter i 2013 på utstillingen Gjør som du vil, hvor Ekmans kunstnerskap ble satt i en form for popfeministisk kontekst sammen med verk av andre kvinnelige, internasjonale kunstnere.
Det feministiske tilsnittet er óg ganske tydelig i Striptease. Ekman har spilt på et scenario der objektiveringen av kvinnekroppen er eksplisitt: strippeshowet. Etter den blonde damen har kledd seg helt naken, gjør hun en utrolig manøver som avkler hele kvinneligheten hennes og frigjør henne som et uskyldig primat. Hva kan være bedre? Den hvite mann med sin stolte ereksjon, åpenbart. Men når alt er mulig, hvorfor stoppe der? Hva med å dra ned glidelåsen, avdekke vinger og nebb, og bare fly av sted?
Leken med rolleskifter sprenger virkelighetens grenser, men tanken er besnærende. Å være født i en kvinnekropp med alle dens konnotasjoner kan være frustrerende nok selv om likestillingen har kommet langt siden 1970-tallet, og det er dessverre fremdeles aktualitet i Ekmans litt tøysete fremstilling av et seriøst problem. Huden vår er ikke et kostyme vi kan skrelle av når vi blir lei. Vi burde egentlig ikke ønske det heller. Friheten til å leve ut alle identiteter skal eksistere i det legemet du besitter.