Dagny Tande Lid, Potentilla erecta (Tepperot), Norsk Flora, Samlaget, 2005.

Før hang det botaniske plansjer i hvert et klasserom, og alle hadde en flora i bokhyllen eller kanskje en fjellflora i baklommen på tur. Vi tenkte ikke så mye på de der blomstertegningene. Floraer var noe onkel Rolf og tante Tutta drev med. «Er det en Potentilla erecta du har der, Rolf? Er du sikker på at vi kan lage likør av den?» I dag har planteplansjene blitt trendy, og alle ugresspisende kokker og økologisk orienterte mennesker må ha en flora. Men hvor kommer alle disse tegningene egentlig fra?

 

Cornelis Bloemaert etter Vincenzo Leonardi, Vanskapt sitron (Malum citreum multiforme), kobberstikk med akvarell fra Giovanni Battista Ferraris bok Hesperides, 1646.

En dag i 1603 bestemmer en atten år gammel italiensk prins seg for å granske naturen. Han vil forstå hvordan verden henger sammen, gjennom nøye observasjon og eksperimenter. Han allierer seg med en matematiker, en lege og en polyhistor – et universalgeni – og den 17. august 1603 treffes de i prinsens romerske hjem, hvor de grunnlegger en vitenskapelig forening som de kaller Accademia dei Lincei – Gaupenes akademi. De velger seg gaupene, le lincei, fordi gauper er så skarpsynte. Med gaupeblikk skal de observere naturens store linjer, før de med presisjon angriper og deretter nedlegger byttet under et mikroskop.

Det første vitenskapelige akademi
Accademia dei Lincei kalles ofte det første moderne vitenskapelige akademi. Akademiet til den unge prinsen, Federico Cesi (1585–1630), skulle vise seg å spille en viktig rolle for den moderne naturhistoriens utvikling. I gaupenes rekker finner vi etter hvert også vitenskapsmannen Galileo Galilei (1564–1642), du vet, han som ville bevise at planetene kretser om solen og som oppfant teleskopet.

Mens Galileo vendte blikket mot himmelen, vendte gaupene blikket mot jorden. Gaupene var de første som tok i bruk mikroskopet, og på sine vandringer i naturen samlet de inn merkverdige eksemplarer som ble gransket og nøye dokumentert av profesjonelle tegnere. Deres prosjekt ble «et slags megalomant forsøk på å dokumentere så mye som mulig av naturen i visuell form»1. I løpet av de 27 årene gaupene var aktive, ble det produsert tusenvis av tegninger av planter, dyr, sopp, fugler og steiner. Noen av disse, som den vanskapte sitrusfrukten illustrert til venstre her, fant senere veien inn i bøker.

Gaupene var opptatt av anomalier – avvikene, det som skilte seg ut. De dokumenterte «hybrider og monstrøsiteter, gigantiske sukatsitroner med fallisk vekst, skrukkete og ujevne sitroner, og appelsiner med knollete og svulstaktige utvekster … noen med fingeraktige projeksjoner, andre med en frukt omsluttet av en annen, som om gravid»2. Naturens eget freakshow fascinerte dem, og det skulle nedtegnes med presisjon.

Naturvitenskapens fødsel
Gaupenes interesse for å beskrive og gjengi naturen var ikke ny. Artistoteles’ (384 –322 f.Kr.) zoologiske verker er blant de tidligst skrevne naturhistoriske arbeidene som vi kjenner. I middelalderen ble det laget urtebøker og florilegier med tegninger og beskrivelser av henholdsvis nytte- og prydvekster. Det finnes også flere mer eller mindre vellykkede bilder av dyr fra denne perioden. Disse tegningene var ofte basert på skriftlige og muntlige kilder, fremfor observasjon av planter og dyr. Empirisk erfaring – det vil si undersøkelser, eksperimenter og direkte observasjon fra naturen – ble viktigere i renessansen, og utover 1400- og 1500-tallet ble det laget mesterlige botaniske og zoologiske tegninger av blant andre Leonardo da Vinci (1452–1519) og Albrecht Dürer (1471–1528).

På begynnelsen av 1600-tallet, da Accademia dei Lincei ble grunnlagt, var den moderne naturvitenskapens fødsel like om hjørnet. Godt hjulpet av oppfinnelser som teleskopet og mikroskopet ble empiri – det som kan ses eller erfares og derigjennom bevises – nå en viktig forutsetning for den videre utviklingen av vitenskapelige metoder. Gaupene samlet et empirisk materiale av voldsomt omfang. Hvert enkelt eksemplar ble nøye studert – gjerne ved hjelp av mikroskopet – og dette resulterte i nøyaktige gjengivelser av individuelle farger, teksturer og detaljer. Hvert eksemplar ble gjengitt i all sin individualitet i visuell form.

Denne visuelle intensiteten, et slags hypervisuelt fokus, kjennetegner mye av 1600- og 1700-tallets kunst. De overdådige matfatene og blomsteroppsatsene, så typiske for nederlandske stillebensmaleri fra denne perioden, er ikke bare en demonstrasjon av overflod og prangende forbruk. De er nøye observerte studier av naturen – i form av planter, dyr og insekter – og studier av menneskeskapte gjenstander. Et av spørsmålene de stilte seg var: Hva skjer når lyset treffer tingene? Hver minste lille brytning av lys er nedfelt på lerretet.

Den romerske malerinnen Giovanna Garzoni (1600–1670) har også en vitenskapelig tilnærming til motivet. Garzoni maler grønnsaker, blomster, og insekter. Komposisjonene er gjennomtenkte og bruken av farger raffinert. Dramatikken er i det små: insektet som beveger seg bortover et blad, et tilløp til forråtnelse i en bønnebelg eller en skadet frukt. Alle imperfeksjoner er gjengitt med omhu og presisjon.

Det vitenskapelige preget er tydeligere i illustrasjonene til den tysk-hollandske vitenskapskvinnen Maria Sybilla Merian (1647–1717), og vi begynner å skimte konturene av det som i dag karakteriseres som en vitenskapelig holdning til motivet. Merian var botaniker og entomolog – en ekspert på planter og insekter som var ledende på sitt felt. Hun dro til den nye verden som en av de første som reiste på vitenskapelig ekspedisjon, og hennes reise til Surinam (1699–1701) resulterte i det praktfullt illustrerte verket Metamorphosis insectorum Surinamensium (1705).

Giovanna Garzoni, Bønner og nelliker, guache på kalveskinnspergament, ca. 1650-1662.

Jan Davidz. de Heem, Stilleben med hummer, 1640-tallet.

Annonse

Nye behov i en ny tid
Gaupenes metode skulle etter hvert vise seg mangelfull. Tross de store mengder med empiriske observasjoner og data som de samlet inn, og hvor enn presist de dokumenterte naturens avvik, var det ikke et tilstrekkelig grunnlag for ny kunnskapsproduksjon. Behovet for en ordnet kunnskap ble påtrengende. Taksonomi, et system for klassifisering og systematisering av biologiske organismer, ble innført av den svenske zoologen og botanikeren Carl von Linné (1707–1778) som regnes som den moderne taksonomiens far. Taksonomi skulle få stor betydning for botanikken spesielt og vitenskapen generelt.

Taksonomiens formålsrettethet
Taksonomi søker å identifisere, beskrive, klassifisere og navngi en art. Det er en måte å ordne og inndele organismer i ulike grupper. Begrepet kommer av de greske ordene taxis = orden, og nomos = lov. Taksonomiens prinsipper er, enkelt forklart, å beskrive individer for så å dele inn individene i grupper og navngi dem. I 1753, med utgivelsen av boken Species Plantarum, innførte Linné binominal eller binær nomenklatur på planter og dyr. Det vil si at hver art gis to navn. Begge latinske. Det første er slektsnavnet (anføres med stor bokstav), og deretter artsnavnet. For eksempel Homo sapiens – mennesket, eller Urtica dioica – brennesle. Nå ble det langt enklere å håndtere et stort materiale og studere likheter og ulikheter innenfor en slekt. I 1758 kom Systema naturae der Linné beskrev alle kjente planter og dyr, og boken ble viktig for det som i dag kalles biologisk systematikk. Linné la grunnlaget for moderne botanikk og zoologi, og hans todelte navnesystem er fortsatt i bruk, selv om mye har endret seg innen biologien siden hans tid.

Vitenskapens visuelle uttrykk
Hva betyr alt dette for naturhistoriens visuelle fremstillinger? De skarpsynte gaupene våre – de tidligmoderne naturforskerne som stiftet Accademia dei Lincei – var opptatt av naturen i hele dens bredde. De studerte alt: planter, dyr, sopp, fugler og steiner. I salig blanding. Utover 1700-tallet, omtrent samtidig som behovet for klassifisering oppsto, var det en stadig spissing av de ulike fagdisiplinene, og utover 1800-tallet ble naturvitenskapene mer og mer profesjonalisert. Den brede naturhistoriske forskningen som gaupene hadde praktisert, ble nå oppdelt i fagfelt som botanikk, zoologi, mykologi, ornitologi og geologi. Tross dagens ulikheter mellom de ulike disiplinene er det visuelle språket som i dag brukes for å beskrive, klassifisere, navngi og dokumentere de forskjellige organismene, ganske likt. Enten det er basert på teknologi, eller på håndens arbeid – som vi konsentrerer oss om i denne artikkelen – så forventer vi oss en rasjonell, nøktern og systematisk visuell fremstilling.

Maria Sibylla Merian, Papegøyetulipan, auricula, rips, og en bjørnespinner (Nyctemera annulata) i tre stadier, guache på kalveskinnspergament, ca. 1700. 

Giovanna Garzoni, Fiken og en bille, guache på kalveskinnspergament, ca. 1661-2.

Veien mot vitenskapens rasjonelle språk
Før vi tar steget helt inn i vår egen tid, må vi stoppe opp, for underveis mot det rasjonelle, nøkterne univers vi møter i dagens plansjer og oppslagsverk, er det overraskelser. Hva er det som skjer i plansjene fra boken Kunstformen der Natur (publisert 1899–1904), utgitt av zoologen Ernst Haeckel (1834–1919)? Er det alternativ vitenskap? Eller kunst? Haeckels avbildninger av de ulike eksemplarene er for det meste vitenskapelig korrekte, selv om han tok seg en del friheter. Organismenes buktende linjer og den nærmest psykedeliske fargebruken strammes opp med et strengt fokus på symmetri, repetisjon og variasjon. Uttrykket er intenst. Nesten science fiction-aktig. Og det er levende, altfor levende.

Botaniske bilder i dag
I dagens botaniske oppslagsverk eller plansjer forventer du ikke å se et insekt krypende over et blad eller en sommerfugl som henter nektar fra en blomst. Skillelinjene er tydeligere. I dag kan bilder av blomster og vekster klassifiseres i kategoriene blomstermaleri, botanisk kunst og botanisk illustrasjon.

Blomstermaleriet kan være abstrakt eller figurativt, og det kan dreie seg om blomster i en åsside eller en bukett i en vase. Det er det helhetlige uttrykket, stemningen og den estetiske opplevelsen som er av betydning. Ikke botanisk presisjon eller blomstenes individuelle særtrekk.

Det finnes også noe som kalles botanisk kunst, men det har vi ingen sterk tradisjon for i Norge. I land som England, USA, Australia, og Sør Afrika, derimot, finnes det både egne utdanninger og andre fora for botanisk kunst. I botanisk kunst er det fokus på estetikk og estetiske verdier. Planten eller veksten skal være botanisk korrekt – og det er en viktig forutsetning – men tilnærmingen må ikke være helt vitenskapelig. Botanisk kunst har en gjennomtenkt komposisjon eller design, og det ikke nødvendig å skildre plantens livssyklus, dens reproduksjonssystem eller frø. Det er heller ikke behov for å gjengi mikroskopiske tverrsnitt av plantens deler. Denne typen bilder skal ikke brukes til identifikasjon. Det er ikke hit du ser om du skal finne ut om det du nettopp har sanket i naturen er en spiselig, smaksrik kvann eller en giftig selsnepe.

Emil Korsmo/Knut Torkildsen Quelprud,  Brennesle (Urtica dioeca L.), fra Korsmos ugressplansjer, 1930-årene.

Emil Korsmo/Knut Torkildsen Quelprud,  Skogsnelde (Equisetum silvaticum L.), fra Korsmos ugressplansjer, 1930-årene.

Vitenskapelige botaniske illustrasjoner
Når du skal identifisere en plante, har du behov for et botanisk oppslagsverk eller en plansje med botanisk nøyaktige illustrasjoner. I Norge griper du gjerne etter boken Norsk flora, også kalt Lids flora, som er skrevet av botanikeren Johannes Lid (1886–1971) og illustrert av hans kone Dagny Tande Lid (1903–1998). Norsk flora har vært Norges standardflora siden førsteutgivelsen i 1944, og den har blitt utvidet og utgitt flere ganger.

Det som kjennetegner en moderne botanisk illustrasjon, i en flora eller på en botanisk plansje, er at den forholder seg til et vitenskapelig ideal basert på rasjonell observasjon og nøktern gjengivelse. Illustrasjonen trenger ikke å være blottet for form- eller fargesans, men det er lite spillerom for personlig og subjektiv erfaring. Personlig sensitivitet eller et personlig uttrykk er ikke nødvendig, men det kreves teknisk dyktighet og et solid håndverk. Selv om illustratøren som oftest samarbeider tett med en botaniker, må illustratøren selv ha god kjennskap til plantens morfologi (kroppsbygning). Den botaniske tegningen må kunne representere planten i et vitenskapelig arbeid, og illustratøren må forholde seg til et vitenskapelig og internasjonalt gyldig visuelt språk. Den botaniske illustratøren opererer derfor innenfor stramme og definerte rammer.

En botanisk illustrasjon har alltid et rasjonelt formål og en funksjon. Den har teknisk bruksverdi. Illustrasjonen skal bistå vitenskapen, og dermed er det en forutsetning at den er tegnet med vitenskapelig presisjon, ellers kan den være ubrukelig for identifisering. Plantens form, farge, struktur, størrelse og detaljer skal alle bidra til hjelp med identifisering. Planten gjengis med klare, rene linjer, eventuelt små stiplede linjer, og som oftest er linjene sorte da dette er enklest å reprodusere i vitenskapelige arbeider. Illustrasjonen generaliserer og imperfeksjon og avvik ignoreres ettersom det enkelte eksemplaret skal kunne representere hele sin art. Planten er gjerne avbildet mot en nøytral bakgrunn som ofte er hvit eller svart. Om den skulle være satt inn i et miljø, så er det plantens naturlige habitat – kanskje en hjemlig åker eller en tropisk regnskog. Ofte viser illustrasjonen hvordan en plante utvikler seg over tid med frø, røtter, knopper, blomster og blader.

Norsk ugress anno ca. 1930
Botaniske illustrasjoner har alltid et nytteformål. Et godt norsk eksempel er arbeidet til ugressbiologen Emil Korsmo (1863–1953) som gjorde ugressbekjempelse til sin livsoppgave. Han utarbeidet 90 plansjer som gav inngående kjennskap til forskjellige ugress-arter, samt en bok om ugress. Disse ble utgitt på 1930-tallet. Plansjene ble illustrert av Knut Torkildsen Quelprud (1859–1954), med unntak av noen få bidrag av Sara Mørk og Liv Barstad. I plansjene oppgis plantens navn på latin, deretter på tysk, engelsk, fransk og norsk. Plansjene har blitt mye brukt i utlandet, og her i Norge har de blitt brukt i undervisningen av «grønne fag» (gartnere, agronomer, m.fl.) de siste 60–70 årene. Tegningenes vitenskapelige nøyaktighet foreldes ikke, selv om enkelt navn kan endres.

Botaniske plansjer i dag
I dagens plansjer og oppslagsverk er det nytteverdien som dominerer. Plansjen eller floraen gir oss raskt oversikt, og det er enkelt å identifisere de ulike slektene og artene gjennom visuell likhet og vitenskapelig nomenklatur. Nyutgivelser av plansjer og naturhistoriske oppslagsverk fremstår som kjølige og rasjonelle sammenlignet med tidligere tiders illustrasjoner. Det er en ønskelig rasjonalitet og vitenskapelighet, selvfølgelig – vi vil ikke bedras når vi skal identifisere en selsnepe.

Likevel, kast et blikk i et hvilket som helst interiørmagasin i dag, så finner du en gammel botanisk plansje eller tre. Skyldes det nostalgi? En slags lengsel tilbake til barndommens eller mormors klasserom? Er det økotrenden? Eller vårt ønske om en rasjonell og velregulert verden, der naturens orden, i form av en vitenskapelig plansje, fungerer som en skanse mot kaos og den uorden som alltid truer? Eller kanskje det er langt enklere enn det. Kanskje vi rett og slett begeistres fordi de gamle plansjene er vakre? Skjønnhet satt i system har tross alt tidløs appell.

Se utstillingen Ugress: venn eller fiende? med Korsmos plansjer på Naturhistorisk Museum i Oslo frem til 15. oktober.

Kilder:
– David Freedberg, The Eye of the Lynx: Galileo, his Friends, and the Beginnings of Modern Natural History, 2003
1 s. 15
2 s. 27

– Sarah Simblet, Botany for the Artist, 2010

– Rosie Martin, Botanical Illustration Course with the Eden Project, 2008

– www.botanicalartandartists.com

– Naturhistorisk Museum, Oslo