Foto: Ingrid Lien

Vi har besøkt Kirsten Opstad i den røde låven hvor hun har atelier og snakket om stilleben, poesi og forsøk på å forevige nærvær i en tid der alt går så fort.

Kirsten Opstad
(f. 1978)

Født og oppvokst på Jæren i Rogaland, og bor og arbeider i dag i Oslo. Hun arbeider mest i olje på ulike materialer, men skriver også dikt, og har utdannelse fra både Aschehoug forfatterskole og Statens Kunstakademi i Oslo.

Kirsten Opstad møter meg ved t-banestasjonen og viser veien det lille stykket opp til Trosterudlåven atelierfellesskap hvor hun har hatt base de siste månedene. Låven og de tilhørende bygningene var tidligere en del av Dr. Dedichens privatklinikk, et psykiatrisk sykehus som var i drift frem til 1966, men i dag leier kommunen det ut til billedkunstnere og forfattere. Støyen fra byggeprosjektet på andre siden av veien dempes betraktelig når vi kommer inn i det store, lyse fellesrommet, som vitner om forrige helgs store innrykk av skuelystne under Oslo Open. På veggen midt i rommet har Opstad stilt ut en mange selvportretter som hun begynte å male under et opphold på Ekely i fjor vinter og andre, mer konseptuelle arbeider som gamle, brune nylonstrømper arvet fra mormoren på en svart bakgrunn, holdt fast av neongule tråder. På et brunt kuskinn på gulvet ligger små stilleben på treplater blant maling, pensler, planter, et speil og diverse rariteter som en badmintonball, fjær og en liten kartong med egg. Inne på arbeidsrommet hennes er samlingen av gjenstander betydelig større.

– I går tenkte jeg at jeg skulle gjøre det fint og ryddig, men da blir det ekstra gøy å male. Jeg skulle bare gjøre litt sånn og litt sånn, og plutselig, oi, der hadde den dagen gått.

Annonse

Opstad byr KUNSTs utsendte på en deilig formiddagslunsj på kjøkkenet, med hummus, oliven, ost og norske tomater fra Jæren, der hun selv er født og oppvokst. I år kan hun se tilbake på 22 år som aktiv kunstner med utdanning fra blant annet Statens kunstakademi og med opphold i Paris og Wien. Den neste utstillingen hennes åpner i Drøbak om en knapp måned og hun begynner å kjenne på “litt angst”, men av den produktive sorten. For det det kan skje mye spennende når en presser seg mot en deadline.

Hvordan velger du ut disse gjenstandene som du maler?

– Før hadde jeg atelier på Torshov rett ved siden av en miljøstasjon. Så da gikk jeg inn der og fant én ny ting hver dag som jeg ville male. Men nå har jeg ikke den muligheten lenger, og det blir litt mer tilfeldig hva jeg velger. Eller, ikke helt tilfeldig da..

– Men sammenstillingene kan virke litt tilfeldige? (Jeg snur meg på kjøkkenstolen mot et stilleben med en hummer, sitroner og eggeplomme.)

– Nja, ikke hvis du skal lage aioli for eksempel?

Åja, det kan hende ja! Nå tok jeg den.

-Jeg synes det er interessant at hummeren endrer farge når den blir kokt, og det er egentlig bare mennesker som ser den vakre fargen. For den er jo ikke slik når den er i sjøen. Men så er det nesten som den blir litt flørtete, rødmende, bare for at vi skal få ekstra lyst på den. Slike ting synes jeg er gøy. Akkurat som med egg også. Formen er skjør, men samtidig sterk. Det er noe herlig med ting i naturen som en tenker at nesten er for perfekte.

Hun plukker opp en pære fra skålen på bordet og stryker over den. – Sånn som de her. Det er som de har hud. De ser nesten litt sexy ut. 

Kirsten Opstad

Crassula ovata, 40 x 50 cm, olje på plate.

Kirsten Opstad

Smør, 40 x 50 cm, olje på plate.

– Det jeg velger ut må være noe som trigger en følelse, vekker et nærvær, eller skaper en lyst. Hvis det ikke gjør det maler jeg heller noe annet. Da er det morsommere å bare finne på ting. Men slik er det med stilleben da. Det er både veldig vanskelig og samtidig utrolig kjekt.

– Stilleben er jo en gammel tradisjon innen kunsten, og kanskje ikke like populær å holde på med lenger. Hvorfor gjør du det?

– Jeg har tenkt at det er litt dølt å gjøre, på en måte. Og det er kanskje derfor jeg liker å gjøre det. Før malte malte en stilleben for å forevige trofeer fra jakt eller at en hadde råd til appelsiner. Men jeg prøver heller kanskje å forevige et “nå” eller en tilstedeværelse. Alt går så fort i dag. Det å sette seg ned å se på en ting i fire timer, det tror jeg er litt sunt. At en skrur av telefonen for en stund og blir oppslukt av noe.

– Jeg tror jeg forstår hva du mener. Vi har blitt overforbrukere av ting og visuelle inntrykk, og ser dem nærmest bare som glimt foran øynene.

– Ja, og at det er litt melankoli i det – at ting forsvinner. Maleriet i seg selv er jo en spennende ting i den digitale verden. En skulle kanskje tro at maleriet ville dø ut.. Men jeg føler det motsatte, at jeg blir mer og mer glad i gå på museum. Det ligger en ro der som vi lengter etter.

– Du skriver dikt også vet jeg. Finnes det noen kobling mellom maleriene dine og poesien?

– De har kanskje noe av det samme. At de fanger et øyeblikk, en dag eller en følelse. Kanskje litt dagbok-aktig. En lager forskjellige temaer, og det skiller dagene fra hverandre. Og på samme måte som med noen av maleriene jeg lager, kan jeg ikke huske at jeg har skrevet diktene etterpå. Det er akkurat som en liten lomme, og så er det borte.

– Som raske impulser?

– Ja, fra noe som skjer eller ting en ser. Som en observasjon av verden. Hvis du overhører en samtale på t-banen eller ser ansiktet til noen som ser litt lei seg ut, som små fragmenter. Og de forblir også fragmenter, for de passer ikke nødvendigvis sammen heller. Men de klorer fast sporene av en dag.

– Jeg liker å male på en sånn måte at jeg aldri kan lage et helt likt bilde igjen. For eksempel i en periode hvor jeg maler eggeplommer, synes jeg det er interessant og kjekt. Og to uker senere tenker jeg: kanskje jeg skal gå tilbake å lage noen flere bilder av de eggeplommene, men da er det helt umulig. Det er akkurat som jeg ikke lenger får det til og ikke tror på det. Det handler hele tiden om å finne motiver som så nye og vanskelige at jeg bare konsentrerer meg og er inne i det, og at jeg er nysgjerrig selv fordi jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal male en løk eller en fjøl. At det er litt umulig. Da prøver jeg å tenke som en 6-åring: at det er lett, kjempelett! Du kan bare male over igjen etterpå. Det er ikke så farlig.

– Pippi Langstrømpe-mentalitet? «Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.»

– Hehe, ja. Og stole på de feilene en gjør. Jeg vil jo egentlig ikke ha det helt rett, og mange av perspektivene går jo litt på kryss og tvers og det ser jo egentlig ut som jeg ikke kan det. Men samtidig tenker jeg på det med nærværet, at det er det jeg prøver å fange med stilleben. At det egentlig er det samme hva jeg maler, men at det skal finnes et slags nærvær, og at tiden liksom stopper litt, eller at det på en måte dirrer.. Det er kanskje det jeg prøver på.

Vi er ute i utstillingsrommet igjen og Opstad setter seg ned på det brune kuskinnet, kakker et egg og heller den gule plommen i et hvitt skjell.

– Det som er gøy med å male eggeplomme er at etter tjue minutter så skrumper den inn. Du har bare tjue minutter å male på før det endrer seg selv.

Jeg blir stående helt stille en liten stund og stirre på plommen, fullstendig oppslukt i dette forgjengelige fenomenet, før jeg tar frem kameraet og foreviger det. Et kort øyeblikk av nærvær, sammen med Kirsten Opstad, før jeg haster avgårde til t-banen igjen.