Sverre Bjertnes

Sverre Bjertnes i utstillingen hos Brandstrup i 2016.

Sverre Bjertnæs er i konstant bevegelse på en reise der kunsten hans ofte er i dialog med andre kunstneres uttrykk og stadig får utløp gjennom nye medium. Samtidig er det alltid noe ved verkene han lager som gjør dem umiskjennelig til hans egne. Denne våren stiller han ut på noen av verdens viktigste visningssteder for kunst.

Det er nærmest en klisje å innlede kunstnerportretter med fraser som at han eller hun “er en av de viktigste samtidskunstnerne i Norge”, men med Sverre Bjertnæs (f. 1976) er det vanskelig å la være. I løpet av de siste par tiårene har han høstet stor anerkjennelse både i Norge og utlandet og omsatt for millioner, selv før utstillingsåpninger. 

Figurative læremestre
Bjertnæs vokste opp i Trondheim og kom raskt inn i den figurative kunsten. Han ble elev av Tore Bjørn Skjølsvik allerede som trettenåring og Odd Nerdrum som sekstenåring, før han studerte i fire år på Statens kunstakademi i Oslo under Arvid Pettersen og Jan Sæther (1995-99).

De tidlige arbeidene hans var naturlig nok typiske for Nerdrum-skolen: portretter, modellstudier og stilleben holdt i mørke toner. Men i akademitiden arbeidet han seg mot en mer fotorealistisk malemåte og dempet fargebruk, med Vilhelm Hammershøis nakne rom fra forrige århundreskifte som en inspirasjonskilde.

Annonse

Vendepunktet med Melgaard
Bjertnæs’ første separatutstilling var i Bjarne Melgaards galleri Norsk Anarkistisk Fraksjon (NAF) i 2000. I ettertid samarbeidet han i en periode tett med Melgaard, der de delte atelier i New York og holdt fire utstillinger sammen som fikk mye oppmerksomhet. Spesielt utstillingen på White Columns i 2013 ble en stor snakkis i kunstverden. Partnerskapet med Melgaard ble også starten på en mer konseptuell tilnærming til kunsten for Bjertnæs og et definitivt vendepunkt fra det klassisk figurative til det mer spontane i flere sjangre og teknikker.  

Repertoaret ble blant annet utvidet med skulpturer og installasjoner, og på samme måte som tegningene og maleriene, var de preget av det nye, dynamiske uttrykket hans. En av disse skulpturene er tydelig inspirert av Dyre Vaa sin Skrubbefar som står utenfor Trondheim Kunstmuseum. Men i Bjertnæs’ versjon er hodet til ulven i fullstendig oppløsning og frampotene er på surrealistisk vis formet som ansiktene til den norske maleren Jakob Weidemann og den tyske skuespilleren Nastassja Kinski.

Utstillingene hans har i økende grad fulgt en maksimalistisk kuratorisk modell, for å skape en sanselig totalopplevelse for betrakteren. Utstillingen Nervous Fluids på Stenersenmuseet i 2014 bestod av nærmere 300 verk, deriblant oljemalerier, bronseskulpturer, møbler, film med animasjon, lydinstallasjon, keramikkobjekter og åtti fotografier med tegninger.

Flere samarbeid
En annen billedkunstner Bjertnæs har jobbet med, og som har hatt en stor påvirkning på kunstnerskapet hans, er Håkon Bleken. Arbeidet forløp seg som en billedlig samtale der kunstnerne først jobbet separat, for så å arbeide videre på hverandres utkast. Begge kunstnerne er fra Trondheim, og utgangspunktet for prosjektet var en langvarig gjensidig respekt for hverandres arbeid. På tross av ulik generasjonstilhørighet fant de interessante møtepunkter i kunstnerskapene, som at begge har ønsket å belyse det litteræres plass i billedkunsten, om enn med noe ulik tilnærming. Der Bleken ofte retter seg mot de kollektive fortellingene, har Bjertnæs i større grad omfavnet den personlige beretningen.  

Bjertnæs har også samarbeidet på tvers av kunstfeltene. Høsten 2016 holdt han en utstilling på Galleri Brandstrup sammen med dramatikeren Arne Lygre. Kjernen av utstillingen var skulpturen Det kollektive mennesket, som også var inspirasjonen for Lygre da han skrev teaterstykket Minner om oss. Enerakten ble fremført hver søndag under utstillingsperioden og var i stor grad en integrert del av utstillingen.

Sverre Bjertnes og Håkon Bleken

Håkon Bleken og Sverre Bjertnes stilte ut sitt samarbeidsprosjekt på QB Gallery i Oslo i 2015. Foto: QB

Forandring og forankring
I et intervju med Aftenposten i 2015 forklarte Bjertnæs motivasjonen bak kollaborasjonene og de stadige endringene:

– Jeg har på mange måter et flytende kunstnerskap og beveger meg over et stort spekter. Slik er min personlighet og slik er jeg som kunstner. Endring og samarbeid med andre kunstnere er for meg en måte å holde det jeg gjør levende. Hovedfrykten er å stivne.

Samtidig er det noe gjennomgående i Bjertnæs’ arbeider som gjør dem lette å identifisere som hans egne. Han tar ofte utgangspunkt i sitt eget liv og portretterer seg selv, venner og familie. Spesielt kona Hannah Maria Grønneberg, som han giftet seg med i Fredrikstad i 2014, har vært et sentralt motiv i mange verk de siste årene. Portrettene demonstrerer forankringen i den figurative kompetansen, men han gjør aldri teknisk dyktighet til et poeng i seg selv.

Bjertnæs legger heller ikke skjul på referansene han bruker fra kunsthistorien, men gjør dem til en synlig del av kunstverkene sine. Han har for eksempel gjengitt fresken Utdrivelsen fra paradiset av den italienske renessansekunstneren Masaccio (1401–1428) både som skulptur og i flere grafiske verk, og i noen av motivene er Masaccios engel erstattet med den norske kunstneren Ben Allal. Denne leken med det realistiske og gjenkjennelige i møte med fri fantasi skaper en billedverden som bare er Bjertnæs’.

2017 har så langt vært et travelt år for kunstneren, både med utstillingen Nye grafiske arbeider på Kunstverket i februar og deltakelse på de internasjonale kunstmessene Art Dubai og Armory Show i New York i mars. Installasjonen han viste på sistnevnte, to malerier på en vegg dekket av blå tusjstreker, ble trukket frem både i The New York Times og Artsy som verdt å få med seg. Allerede i mai er Bjertnæs klar for ny utstilling på BEERS London.

Sverre Bjertnes

Skulptur ved havet 1, serigrafi, 2017.

Sverre Bjertnes

Utdrivelse, litografi, 2012.