Blad frå imperialismens dagbok (1971) av Per Kleiva
Vil du vite hvorfor en plakat er noe av det jeg er mest stolt av å ha på veggen hjemme?
Historien begynner for et tiår siden, da jeg var en relativt fattig kunsthistoriestudent og kunstkjøpbudsjettet ble prioritert bort til fordel for nødvendigheter som pensum, busskort og Tuborg. (Greit, mest Tuborg.) En dag bladde jeg gjennom plakatmappene til Trondheim Kunstmuseum og kjente et lite sug i magen da jeg fant det velkjente motivet til Per Kleiva med spøkelsesaktige amerikanske Huey-helikoptre som flyr over en grønn eng full av hvite blomster. Kleiva og resten av det politisk engasjerte kunstnerkollektivet GRAS tidlig på 1970-tallet var allerede forbilder for denne unge raddisen, og den billige reproduksjonen av Blad frå imperialismens dagbok II fikk bli med hjem til hybelen og videre i mange flyttelass.
I dag har plakaten hedersplassen i stua på Grünerløkka. Og når jeg får nye gjester på besøk, peker jeg ofte på bildet over sofaen og forteller hvorfor jeg liker det så godt: spenningen mellom den vakre, fredelige blomsterengen og trusselen ovenfra, skildringen av Vietnamkrigens grusomheter med enkle symboler, og hvor modig jeg synes det er å lage kunst som uttrykker et tydelig standpunkt i samtidens betente konflikter. Samtalen fortsetter gjerne naturlig om situasjonen i vår egen tid, bekymring over nye destabiliserende krefter og hva slags verdenssamfunn vi egentlig ønsker å ha. For selv om alle kriger er uendelig mer komplekse enn militære helikoptre over en grønn eng, taler fremstillingen til grunnleggende verdier i oss og hva vi alltid bør etterstrebe.
De tre silketrykkene som utgjør Blad frå imperialismens dagbok ble laget i 1971 mens Kleiva var aktiv i GRAS. Gruppa gjorde opprør mot de konservative kunstinstitusjonene og ville spre kunsten ut til folk flest, blant annet ved å trykke arbeidene sine i store opplag og selge til lav pris. De produserte også silketrykk som plakater og klistret dem opp rundt i Oslo om natten i nøye planlagte aksjoner for å spre politiske appeller om Vietnam, Palestina, 1. mai og andre kampsaker. GRAS ble oppløst i 1974, men Kleiva har holdt fast ved å selge kunsten sin til en overkommelig pris. Det ikoniske triptykonet hans går derimot nå for over 100 000 kroner på annenhåndsmarkedet i Norge. Ikke noe for folk flest lenger.
Plakaten min er ikke verdt et øre mer i dag, men har allikevel stor verdi for meg. Når jeg går forbi den i leiligheten, tenker jeg på hvordan livet mitt har endret seg siden jeg kjøpte den, alle de viktige, interessante diskusjonene den har startet og at den er en stadig bekreftelse på mine egne, vedvarende meninger. Den ble også min inngang til å forstå hvor viktig kunst er i hjemmet og hverdagen, og det er ikke noe å skamme seg over. Ikke minst viderefører den noe av ideologien verket sprang ut fra.
Jeg fikk etter hvert råd til å kjøpe et ekte silketrykk av Kleiva, og det føltes godt å gi noe tilbake til en kunstner som har betydd så mye for meg. Kanskje som et lite «takk for lånet» av det andre verket også. Men plakaten blir hengende, altså.