Når Siri Hustvedt skriver om kunst, får hjerneforskning og filosofi like mye plass. Heldigvis.
Jeg innrømmer det først som sist (i tilfelle noen av formuleringene mine virker mistenkelig ukritiske); jeg elsker Siri Hustvedt. Alt hun skriver, leser jeg, enten det handler om kunst, feminisme, hjerneforskning eller kjærlighet: She’s my girl!
Nå er hun aktuell med en ny bok, A Woman Looking at Men Looking at Women. En essaysamling om kunst, sex og hjernen. Jeg leste den på engelsk, men den er også oversatt til norsk på Aschehoug forlag under tittelen Kvinne ser på menn som ser på kvinner.
Siri Hustvedt er kanskje mest kjent i Norge som skjønnlitterær forfatter av bøker som Det jeg elsket, Når du ser meg og Sommeren uten menn. Men Hustvedt er også en eminent essayist, og da gjerne med temaer som nettopp kunst og forskning – en kobling man ikke finner så altfor ofte.
Etter at Hustvedt under en forelesning i 2006 plutselig falt om i kramper, som i et epileptisk anfall, begynte hun for alvor å interessere seg for nevrologi og hjerneforskning, og med utgangspunkt i sin egen historie ga hun ut boken Den skjelvende kvinnen eller Historien om nervene mine. Hun har etter det blitt en slags autoritet på det å koble våre mer sensitive kunstneriske sider opp mot nøktern vitenskap. En kobling som virker helt naturlig når man først begynner å lese om den.
Samlingen A Woman Looking at Men Looking at Women har nettopp dette som det gjennomgående temaet, men spenner fra kritisk analyse av vår egen Karl Ove Knausgård til lidenskapelige tolkninger av skulptør Louise Bourgeois’ arbeider og til Kirkegaards filosofi, og selvfølgelig, som tittelen tilsier, til en kritisk gjennomgang av menns blikk på kvinner i kunsten.
Siri Hustvedt. Foto: Aschehoug
Boken er delt inn i tre deler. I den første delen, som bærer samme tittel som boken, undersøker hun kjønnsforskjeller i kunsten og tar for seg det forutinntatte blikket på både menn og kvinner i kunsten. Her går hun inn på kjente mannlige kunstnere som Picasso, de Kooning, Jeff Koons, Anselm Kiefer og Robert Mapplethorpe og ser på deres blikk på kvinnen. Hustvedt kommer ikke med noen entydige svar, tvert om, hun stiller like mange spørsmål som hun besvarer, men det er interessante spørsmål som kanskje er mer virkningsfulle enn om hun hadde gitt oss fasiten.
I andre del av boken, The Delusions og Certainty, tar forfatteren for seg de urgamle spørsmålene om kropp og sjel – er de adskilt? Eller er de ett? Mye kan tyde på at en stor del av det vi ser på som sjelelig, har sitt opphav i sosial programmering og kroppslige funksjoner, og forfatteren viser til hvor påvirkelig vårt hode er for kroppens krumspring og kjødelige svakheter.
I den siste delen, What are We? Lectures on the Human Condition, tar Hustvedt for seg nevrologiske lidelser og fenomenet kjent i psykoanalysen som «hysteria» – en diagnose fra første del av 1900-tallet som ble tillagt kvinner som agerte på upassende vis, les: oppførte seg mer som menn. Men denne «hysteriske» tilstanden ble en slags forløsende kanal der kvinner kunne få ut aggresjon og lidenskap. Et veldig interessant fenomen som også flere unge kunstnere i dag tar tak i, og spør: Hvorfor blir kvinners sterke følelser sykeliggjort, mens de hos menn kalles «drive» og lidenskap?
Siri Hustvedt skriver med sensitivitet og innsikt i alle temaer hun berører, og det er tydelig at hun besitter nærmest utømmelig kunnskap om emnene hun omtaler. Hun prøver ikke å tre svar ned over hodet på leseren, men åpner i stedet opp dører som – i hvert fall denne leseren – ikke engang ante fantes. Et overflødighetshorn man kan komme tilbake til og stadig bli inspirert til nye refleksjoner.
Hvis jeg skal tillate meg å være litt kritisk, noe man jo faktisk bør være i en bokomtale, kan Hustvedt gi inntrykk av at hun ikke stoler helt på sin egen autoritet innen de forskningsområder hun omtaler: Hun backer opp hver påstand med mengder av kilder, navn og sitater, som for å forsikre oss om at vi kan stole på henne. For meg føles det litt i overkant «flinkt», og jeg setter mer pris på de delene der hun er mer personlig, som i essayet My Louise Bourgeois – der hun øser direkte av sin lidenskap for kunsten og kvinnen.
A Woman Looking at Men Looking at Women er, i hvert fall for undertegnede, en krevende bok som ikke nødvendigvis må leses i én omgang. Jeg anbefaler å innta den i små doser, med masse tid på hver side til å reflektere. Noe som er hele poenget, vil noen kanskje påstå, med en essaysamling.