Moderne mester

Lina Bo Bardi i Casa de Vidro 1952. Foto: Francisco Albuquerque © Instituto Lina Bo e P.M.

Lina Bo Bardi var opptatt av å bygge i tråd med folks ønsker og behov, noe hun lyktes med gjennom et knippe spektakulære byggverk i Brasil.

Lina Bo Bardi (1914–1992), født Lina Achillina Bo, vokste opp i Roma. Her studerte hun arkitektur før hun dro videre til Milano og åpnet sitt eget kontor kun 28 år gammel. Mangel på arbeid i krigsårene ledet henne inn i magasinbransjen som illustratør og etter hvert som en av sjefene for designmagasinet Domus.

I 1946 bosatte Bo Bardi seg i Brasil sammen med sin mann, journalist og kunsthandler Pietro Maria Bardi. Her studerte hun brasiliansk kultur og samfunn fra et antropologisk perspektiv for å kunne forstå og nyttiggjøre seg funnene i sitt modernistiske prosjekt.

Bo Bardi tegnet et knippe offentlige bygg og kunstinstitusjoner i løpet av karrieren, hvor Museu de Arte de São Paulo (1968) er av de mest kjente. Den brutalistiske betongstrukturen innrammet av røde søyler er blitt et landemerke, og svever over bakken for på den måten å beholde innbyggernes åpne plass på gateplan intakt. Som hun selv uttalte i forbindelse med en utstilling av egne arbeider ved Universitetet i São Paulo i 1989: «Det er viktig at arbeidet ikke faller fra himmelen i hodet på beboerne, det må uttrykke et behov.»

Utsagnet gjaldt for kunstmuseet i São Paulo, og også for utviklingen av kultursenteret SESC Pompéia (1986) i samme by. Det lå en gammel fabrikk hvor det nye senteret skulle plasseres. Arkitekten observerte hvordan lokalbefolkningen allerede brukte området til ulike aktiviteter og argumenterte for å bygge på i stedet for å bygge nytt. Med fabrikken som base reiste hun tre betongtårn bundet sammen av broer i en Fritz Lang-aktig estetikk. Med denne blandingen av nytt og gammelt evnet hun å skape et prosjekt som forente både eldre og unge, fotball og ballett, nyskapende arkitektur og hverdagsliv.

Bo Bardis første bygg var hennes eget hjem, Casa de Vidro (1951), plassert i det som den gang var igjen av regnskogen rundt São Paulo. Betongstrukturen er dekket av store glassflater og står delvis på søyler, som et moderne trehus. Slik ble det frodige landskapet rundt en integrert del av helheten, underbygget av trærne som strakte seg opp gjennom hjertet av huset – ikke ulikt Sverre Fehns nordiske paviljong i Venezia (1962). De to arkitektene møttes aldri, men arbeidet begge med betong på skulpturelle måter og interesserte seg for transformasjon av eldre bygninger. Fra januar til mai viser Nasjonalmuseet – Arkitektur utstillingen Samspill mellom to glasshus: Bo Bardis første verk og Fehns siste, som tar for seg dialogen mellom Bo Bardis Casa de Vidro og Sverre Fehns glasspaviljong for Nasjonalmuseet (2008).

Bo Bardis ambisjoner som arkitekt var ikke nødvendigvis å produsere en sammenhengende og imponerende portefølje, men å eksperimentere og utvikle arbeider som omfavnet folks liv. Hun jobbet innenfor ulike uttrykk, både som designer, kurator, illustratør og politisk aktivist. I 1950 var hun også medgrunnlegger for det innflytelsesrike kunstmagasinet Habitat.

I 2013 etablerte British Council The Lina Bo Bardi Fellowship for å gi arkitekter med base i Storbritannia muligheten til å dra til Brasil for å studere Bo Bardis arbeider på nært hold. Slik trekkes en av 1900-tallets virkelig interessante, men ofte forbigåtte, arkitekter fortjent frem i lyset.

Casa de Vidro, Peter Scheier, 1951: Foto Peter Scheier © Instituto Lina Bo e P.M.