Dødsmaskene

Nan one month after being battered, 1984. Silver dye bleach print, 39,4 x 58,7 cm. The Museum of Modern Art, New York.© 2016 Nan Goldin.

Nan Goldin mistet mange av vennene sine i 1980-årenes hiv-epidemi, men de intime bildene hun tok av dem, ga nytt liv til fotografiet som kunstnerisk uttrykksform.

Dels visuell dagbok fra New Yorks undergrunn, dels kultobjekt, dels mote, dels høyverdig kunst; det hersker liten tvil om at fotografen Nan Goldins innflytelse på kulturen bare har vist seg mer markant med årene.

Fra første gang den høyt elskede billedserien The Ballad of Sexual Dependency ble vist på Whitney-biennalen i New York i 1985, har Nan Goldin etablert seg som en av vår tids mest interessante fotografer. Når Nasjonalmuseet for samtidskunst denne våren viser dokumentarfotografiet og snapfotoets historie fra 1800-tallet, er Goldin selvskreven. På Astrup Fearnley Museet vises stadig bilder fra museets etter hvert så betydelige samling av kunstnerens arbeider. Nan Goldin får tilsynelatende nye fans hver dag, sannsynligvis på grunn av at hun appellerer til ungdom. I min tid som kunstformidler i museum var det få bilder jeg introduserte som ble møtt med like stor begeistring blant unge mennesker som hennes. Så hva er det som er så spesielt med Goldins fotografier?

Momento mori
Det er lett å glemme hvor mystisk fotografiet må ha virket da det dukket opp på 1800-tallet. Som den franske filosofen Roland Barthes har påpekt, fungerer fotografiet som en slags dødsmaske. Fotografiet fryser fast noe i tiden, et ansikt for eksempel, og fra det sekundet ansiktet er fanget på film, fortsetter det samme ansiktet i virkeligheten sin uunngåelige ferd mot tilintetgjørelse. Ansiktet som nettopp er fanget på bildet, er allerede dødt, tiden har løpt fra det. Det er ikke for ingenting at fotografens eget språk bærer med seg assosiasjoner til døden. Fotografen «skyter» bilder.

Fra 1970-tallet og utover dokumenterte Nan Goldin livet til menneskene hun levde med, med et billig kompaktkamera i begynnelsen. Først i Boston, siden i New York og deretter i andre storbyer som Paris og Berlin. Goldin vokste opp i et jødisk middelklassehjem i forstaden, med intellektuelle foreldre som satte skolegang høyest av alt. Men allerede som 14-åring rømte hun hjemmefra til Boston, havnet i fosterhjem og begynte på kunstskole der hun skulle få akkurat nok bekreftelse på at det å fotografere folk var noe hun kunne gjøre i fullt alvor.

Kristy and Miles at Juicey, NYC, 1996.

Ny familie
Goldin beskriver barndommen som traumatisk. Da hun var ni år, tok den eldre søsteren hennes Barbara selvmord. At hun selv klarte seg så bra, skal ifølge en av hennes mange psykologer ha vært fordi hun allerede som fireåring forstod at det var vennene hennes som var hennes «egentlige» familie. Hun sluttet raskt å forvente kjærlighet og anerkjennelse fra foreldrene, og søkte isteden mot andre. Dette var mennesker som av ulike grunner hadde søkt mot et moralsk grenseland. Homofile, transvestitter og junkier, kunstnere og bohemer. I Goldins fotografier ser vi disse menneskene i helt hverdagslige situasjoner. Elskende, dansende, sovende, på sykeleiet, i taxier og ved restaurantbord. Det man får et innblikk i, er intime relasjoner, ofte preget av svik og tap, men også grenseløs omsorg. De nesten 700 fotografiene som inngår i The Ballad of Sexual Dependency er tatt mellom siste del av 1970-tallet og 1985. De ble opprinnelig vist som et slideshow til toner av utvalgt musikk av artister som Maria Callas og The Velvet Underground. Bildene, som av og til kan se ut som om de kommer rett ut fra et litt uvanlig familiealbum, tydeliggjør Roland Barthes poeng om dødsmaskene av den enkle grunn at mange av menneskene allerede var døde av aids eller heroinmisbruk innen nittitallet var omme.

Kunstig lys
Ideen om et slideshow var ny, og ble utviklet i samarbeid med Marvin Heiferman, galleristen som introduserte Nan Goldin for verden. Selv om bildene finnes i bokform, hender det titt og ofte at man får mulighet til å se slideshowet i sin originale form. Sist nå i vinter på MoMA i New York. Foran betrakteren utfolder det seg en fortelling om mennesker, mange av dem er gjengangere. Den voldelige elskeren Brian, den kunstneriske, men heroinavhengige alenemoren Cookie, en og annen kjendis samt mange selvportretter av Nan selv. Retrospektivt ligger aidsepidemien og lurer i mørket. Litt hjerteskjærende er det å vite at bildene ble tatt like før festen var over, før lemfeldig bruk av heroin og ubeskyttet sex plutselig skulle få fatale konsekvenser. Senere kom Nan Goldin naturligvis med klaustrofobiske bilder fra sykehus, mange av dem er samlet i boken The Devils Playground. Men det er like mye den grumsete estetikken i bildene, tunnelsynet og det beksvarte mot det elektriske gule, blå og rosa som fremkaller dette dystre. Formen følger innholdet, slik det ofte er i stor kunst. Nan Goldin opererer som oftest med kunstig lys. Selv når hun fotograferer i dagslys, kopierer hun effekten av en kunstig lyskilde, som på en eller annen måte blir selve symbolet på død.

Fotografi som overlevelsesstrategi
Et av hennes mest ikoniske bilder viser hennes forslåtte ansikt etter en krangel med Brian. Det er særlig de uforenelige forskjellene mellom menn og kvinner som går igjen i fotografiene fra The Ballad. I dag bor Goldin dels i Berlin, dels i USA, og har de seneste åra fortsatt å fokusere på mellommenneskelige relasjoner. Hun tar fortsatt bilder av sin egen omgangskrets, kanskje oftere enn noe annet av mødre og barna deres. Selv har hun ingen barn, noe hun mener ligger til grunn for at hun er så opptatt av å fotografere mor og barn-tilknytningen.

Goldin har selv sagt at for henne handlet fotografiene hun skulle bli så anerkjent for til syvende og sist om kjærlighet. Fotografiene ble en måte for Nan å holde fast i menneskene på. Å skyte bilder var som evige kjærtegn, i en verden som hadde vist seg å være nådeløs overfor de menneskene hun knyttet seg til. Dette gjennomsyrer bildene, og skiller Goldin fra andre fotografer som viser hvordan mennesker på kanten av samfunnets normer lever sine liv. Faren med å dokumentere «de andre» for majoritetens lyst og beskuelse, er at man fort kan gå i fellen å bli for voyeuristisk. Dermed får bildene dette sensasjonelle preget; se på dem, se så gærne de er. Dette aspektet er nesten helt fraværende hos Goldin. Kanskje av den enkle grunn at hun selv var en av dem.

Gotschi kissing Gilles in the hospital, Paris, 1993. Astrup Fearnley samlingen / Astrup Fearnley Museet.

Kvinnelig pionér
Goldin introduserte det kornete amatørfotografiet i en tid da de som beskjeftiget seg med foto (nesten utelukkende menn) var monomant opptatt av teknikk og profesjonalitet. Bildene hennes står ikke bare igjen som vitnesbyrd om en tid og et miljø rent sosiokulturelt, men som en klar og tydelig estetisk inspirasjon som har hatt stor innflytelse på populærkultur. Estetikken i bildene ble viktig for rock, og ga særlig visuell retning for grungen som blomstret på 1990-tallet. Hun har også blitt kreditert for å ha vært inspirasjonskilde for den utskjelte estetiske retningen innen motefotografi på nittitallet, heroin chic. Nå skulle ikke fotomodellene lenger se vitale ut, men snarere utmagrede med mørke ringer under øynene. Filmer som Trainspotting og Kids tematiserte heroin og tok ungdommer med storm, i takt med at prisene på dette rusmiddelet gikk betraktelig ned og bruken økte blant celebriteter. Tidlige fotografier av regissøren Larry Clarke som stod bak kultklassikeren Kids, ble gjenoppdaget og romantisert nå. Hans nihilistiske bilder av amfetamininjiserende ungdom fra 1970-tallet hadde vært til inspirasjon for Goldin selv. Som Goldin hadde også Larry Clark overlevd en kaotisk tilværelse ved å plukke opp kameraet og dokumentere alt som foregikk rundt ham. Sammen står de for en retning innen visuell kultur som har holdt seg flytende og som fortsatt finnes i deler av mote- og populærkultur. Ved nærmere ettersyn kan vi trekke linjer lenger tilbake i historien også. Tenk på Edvard Munchs Dagen derpå (1894), der en ung kvinne ligger utslått på en seng, omringet av tomflasker og glass. Goldin sier selv at hun er inspirert av Munch, og det er lett å forstå. For om noe, kan man jo si at Nan Goldin er den som har gitt oss vår tids vakreste fortellinger om bohemen.

Nan and Brian in bed, New York city, 1983. 39,4 x 58,9 cm. The Museum of Modern Art, New York. Acquired through the generosity of Jon L. Stryker. © 2016 Nan Goldin.