Gina & Nana, Place Blanche, Paris 1963, Sølvgelatin 28 x 22 cm. Hans bilder av mennesker, uansett hvem eller hva de var, har alltid et empatisk blikk som inviterer betrakteren til å ta del fremfor å dømme.
Å være forut for tidsånden er ikke alltid det letteste – selv ikke i kunsten.
Aktuell
Utstillingen står til 31. mars 2017 på Galleri Balder i Oslo.
Den svenske fotografen Christer Strömholm (1918–2002) dro til Paris på begynnelsen av 1960-tallet og tok bilder av transseksuelle, men det gikk over 20 år før noe forlag ville publisere bildene hans i en bok. Nå viser Galleri Balder i Oslo en serie vintagebilder med nettopp disse motivene.
Christer Strömholm var en av de mest innflytelsesrike fotografene i Norden, og er kjent for sine intime svart/hvitt-fotografier i det man ofte omtaler som street photography-sjangeren. Strömholm vokste opp i Stockholm, og etter kunststudier hos Otte Sköld, Isaac Grünewald og ved kunstakademiet i Paris begynte han å fotografere mot slutten av 1940-årene. I Paris ble han kjent med Henri Cartier-Bresson og Robert Doisneau, anerkjente fotografer som hadde innflytelse på arbeidet hans.
Strömholm gjorde seg spesielt bemerket for sine fotografier av transseksuelle i nabolaget Place Blanche i Paris. Hans bilder av mennesker som lever helt i periferien av aksepterte normer, har ikke en voyeurs blikk som peker og sier «se så rare de er», men skaper heller en atmosfære av noe hjertevarmt og inkluderende. Det er ofte noe vemodig over bildene hans, men de har for mye historie og levd liv til at de blir tragiske. Han viser den menneskelige natur slik den er; det vakre og det brutale om hverandre.
Mange omtaler også Strömholm som «Svensk fotografis far», både for hans påvirkning som fotograf, men også for hans arbeid som fotolærer. Fra 1956 var han ansvarlig for fotoseksjonen ved kursvirksomheten ved Stockholms universitet og rektor ved Fotoskolan 1962–72. Og i 1997 mottok han utmerkelsen The Hasselblad Award som en av Skandinavias ledende fotografer med internasjonal anerkjennelse.
Inga Lill tatt i 1979. Fotografiet viser en kvinnetorso innhyllet i et vått klede, og ved første øyekast er det ikke opplagt at det er nettopp det vi ser. Foldene i kledet følger kroppens former og gir assosiasjoner til greske marmorstatuer. Det er noe tidløst vakkert over uttrykket. Tatt av en annen, mindre finstemt fotograf kunne dette bildet lett blitt spekulativt, men Strömholms respekt og kjærlighet skinner gjennom. I stedet er bildet vakkert og lekent. Som om kvinnen er i ferd med å reise seg opp og sprute vann på fotografen.