Henrik Kleppe Worm-Müller

Foto: Mohamed Chakiri

Selv i de skjønneste dagdrømmer kan det lure noe skremmende. Vi har snakket med Henrik Kleppe Worm-Müller om den nye utstillingen hans Escapism på Galleri Haaken.

Aktuell med utstillingen Escapism på Galleri Haaken fra 9. februar til 5. mars.

Isen over Oslofjorden er blendende vakker i solskinnet, men når jeg kommer inn på Galleri Haaken og ser maleriene til Henrik Kleppe Worm-Müller mister jeg nesten pusten. Blikket vandrer over fortryllende grønne skoger og snødekte landskap på store flater som glitrer av lys og fluoriserende farger.

– Hva synes du? spør Henrik som virker genuint interessert i min mening om de nye maleriene. Det er bare noen dager siden åpningen av den mest personlige utstillingen hans noensinne, hvor han har tatt utgangspunkt i fotografier fra sitt eget liv og portretterer familien i stiliserte, drømmeaktige scener.

– Hvorfor dette temaet med virkelighetsflukt?

– Konseptet er ikke helstøpt når jeg begynner å jobbe med en utstilling. Det er først etter et par-tre bilder at tankene begynner å danne et tema, hvordan utstillingen skal se ut og hva slags motiver som skal komme. Jeg begynte med skibildet der borte (Henrik peker mot maleriet «Follow me») og jeg var veldig usikker på hvordan det skulle bli. Men så tenkte jeg at jeg hadde lyst til å prøve å lage en slags forfinet utgave at et ganske kjedelig motiv. Fotografiet jeg har jobbet ut i fra er jo påskestemning. Full sol og to mennesker som går på ski. Men snøen ser helt annerledes ut, den er helt hvit. Det er ikke noe tåke fra trærne og de er grønne, og det er ikke noen lysløype. Når jeg var ferdig med dette bildet så laget jeg «Come closer».

Henrik Kleppe Worm-Müller

Follow me, 150 x 200 cm, 2016. Foto: Galleri Haaken

Annonse

Vi går bort til et motiv med en hytte i skogen.

– Så tenkte jeg, okay, hva gjør jeg her? Og la til et slags godteri-tak.

– Som huset til heksa i Hans og Grete?

– Ja, litt som Hans og Grete, eventyraktig. Halv-creepy, men pent også. Og da gikk det opp for meg hva jeg ville med utstillingen. Jeg ville lage en eskapisme. Så jeg bestemte meg for å fortsette i den banen der, og å bruke syntetiske, falske farger for å illustrere denne flukten.

– For det å være billedkunstner er jo superskremmende og utrolig uforutsigbart økonomisk. Det er masse personlige følelser investert i hvert eneste prosjekt. Og så har du denne usikkerheten: lager jeg bra nok malerier, klarer jeg å uttrykke meg på den måten jeg vil? Den tiden vi lever i er jo også skummel, iskald og med mye konflikter, og da er det litt deilig å drømme seg vekk i en annen verden. Jeg er allikevel ikke en eskapist, jeg går ikke dypt inn i det. Eskapisme kan jo være en sykdom. Men jeg er nok er drømmer, og kanskje en romantiker.

Henrik gestikulerer mot et maleri på den andre siden av rommet, «Follow me II».

– Sånn som i det bildet der så har jeg valgt å gjøre det veldig deilig da. Med rosa snø og bengalakk som er smooth og blank, og lager en grøt av noe fantastisk. Det er litt tacky. En klisje.

– Litt 90-talls og, med de lilla og turkise skijakkene.

– Hehe, ja. Hemsedal på 90-tallet når det var in med Bula-luer..

 

House of widows, 150 x 200 cm, 2016. Foto: Galleri Haaken

Follow me II, 150 x 200 cm, 2016. Foto: Galleri Haaken

Så blir han fort alvorlig igjen og stanser foran et maleri med to skikkelser på en sti i skogen.

– Dette bildet her har jeg kalt «Come back». Jeg prøver å kommunisere noe som er vakkert, men samtidig veldig skummelt.

– For de går bort fra deg og er nesten i ferd med å viskes ut. Forsvinne?

– Ja. Og så har du dette vinduet. (Han beveger hånden over lyse, vage streker i et kryss over motivet.) Jeg står på utsiden og observerer det som er på innsiden, disse personene. Datteren og konen min. Og frykten for å miste dem. Det er nok det mest følsomme arbeidet i hele utstillingen.

– Når du først spurte meg om hva jeg syntes om maleriene dine, sa jeg spontant at de var helt utrolig vakre. Og det er de. Men nå når jeg kikker nærmere på dem, legger jeg merke til disse uhyggelige detaljene også. Sånn som den varebilen der, som står bak noen trær og busker. (Jeg lener meg mot maleriet “House of Windows”) Hvem sitter i den? Og huset ser jo så tomt ut.

– Og så har jeg brukt grønne flanellgardiner fordi det synes jeg bare er så skummelt at… Ja, det er enda skumlere enn rødt, faktisk.

– Okay, hehe. Er det en personlig erfaring med sånne gardiner?

– Ja, det er noe utrolig guffent med grønn flanell.

– Men når det her skal være en idealisert virkelighetsflukt, et drømmebilde, hvorfor har du brukt noe som du synes er så ubehagelig i det da?

– Fordi jeg synes det er noe pirrende med å vise frem noe som både er ubehagelig og vakkert. Hvis det bare hadde vært happy-go-lucky og fantastisk, så tror jeg at det hadde mistet essensen egentlig.

Henrik Kleppe Worm-Müller

Come back, 170 x 120 cm, 2016. Foto: Galleri Haaken

Henrik Kleppe Worm-Müller

Tree of hope, 200 x 150 cm, 2016. Foto: Galleri Haaken

– Men er det et foto under her nå, som du har malt videre på?

– Nei, det er bare et hvitt lerret. Jeg bygger opp maleriene i én farge, som regel brunt, som jeg pusser med sandpapir så det blir helt svakt. Og derfra bestemmer jeg fargetonene. Det er for øvrig himmelen som setter stemningen i et bilde. Så hvis dette maleriet hadde hatt en lys himmel, så ville det gitt en helt annen stemning.

– Når jeg kikket på det første maleriet med skiløpere, «Follow me», lurte jeg på om det skulle forestille natt, og at det er måneskinnet utenfor motivet som kaster skyggene fra trærne.

– Jeg prøvde å lage en helt universell himmel. Det kan være nordlys, det kan være vinternatt, det kan være solskinn. Det kan være alt. Det er derfor man blir villedet. For når ser egentlig himmelen sånn ut? Og når har himmelen en sånn stripe?

– Ja, hva er den den stripen?

– Nei det vet ikke jeg heller. Det var bare intuitivt å legge den på og komposisjonsmessig så kunne ville jeg bryte opp. Uten den hadde bildet vært noe annet.

 

Vi har tatt runden og er tilbake ved det første maleriet som møter deg når du kommer inn døren.

– Hva med dette huset, «House of Joy». Er det barndomsminner?

– Det er Rodeløkken Kafé på Bygdøy hvor jeg har spist vafler helt siden jeg var bitteliten. Her kan en også lure på om det er dag eller natt, og hvorfor er det så bekmørkt inne i kafeen. Du er på en måte invitert ganske langt inn i bildet, jeg har gjort veien drømmende og magisk, men så blir du stoppet når du kommer opp i trappen. Bedt om å snu.

– For jeg får virkelig ikke lyst til å gå inn.

– Nei, men du får lyst til å gå på den veien. Den er forførende, akkurat som taket på hytta i «Come closer» (…) Det har ikke vært noe mål å male så estetisk i det hele tatt, men det har bare blitt sånn. For å få fram poenget.

Henrik Kleppe Worm-Müller

House of joy, 150 x 200 cm, 2106. Foto: Galleri Haaken