Aase Texmon Rygh

Aase Texmon Rygh. Møbius dobbel, liggende, 2013. Foto: Annar Bjørgli/Nasjonalmuseet

Forrige helg publiserte Aftenposten en oversikt over de viktigste kunstverkene innenfor hvert kulturfelt. En kanonisering av norsk kulturarv med andre ord. Her ble det listet opp storheter innen litteratur, musikk, dramatikk, arkitektur og billedkunst. ”Best of” lister kan være morsomme, men også temmelig forutsigbare. Det er vel ikke akkurat så mange overraskelser som dukker opp når mannfolkene skal kanoniseres. Og ja, det var som vanlig ikke så mange kvinner som nådde opp. Av de 60 navn som ble nevnt (og da har jeg ikke regnet med arkitektur som bare listet opp bygninger) var det 15 kvinner nevnt. Det er vel i underkant av 25 prosent. I hver liste var det som regel ikke nevnt mer enn 1 – 2 kvinner. Unntaket var kunstanmelder Kjetil Røed som hadde nevnt hele fem kvinner, altså like mange av begge kjønn på sin liste.

I Aftenpostens oversikt var fem av de syv anmelderne kvinner. Så da kan man spørre seg; hvorfor nevner ikke kvinner kvinner ?

Det er ikke lett å skrive om historien på stående fot når man får en forespørsel fra en avis. Det har jeg full forståelse for. Å gå tilbake i historien og finne ut hvem som har blitt forsmådd på veien krever enormt arbeid og masse resurser. For historien blir som man vet, skrevet av seierherrene. Og det er denne historien vi er blitt fortalt om igjen og om igjen; at kvinnene faktisk ikke har bidratt så fryktelig mye til vår kulturarv.

Men stemmer det? Er det fordi det ikke fantes kvinnelige kunstnere, forfattere og musikere? Eller var de der, men ble marginalisert i sin samtid og nådde aldri så langt som å komme inn i historiebøkene?

Dette er et spørsmål som begynner å få svar. Det forskes mer og mer på kvinners plass i kunsthistorien. Og funnene peker alle i samme retning: At kvinner faktisk ikke var så marginale som man først har trodd.

Og heldigvis er ikke kunsthistorien statisk. Den blir konstant omskrevet etter hva som er ”in” i vår egen samtid, og lærebøker må suppleres og skrives om. Forskningen viser at det var ikke alltid de beste som ble husket, slik argumentene ofte har vært. Men kanskje de som var best på å markedsføre seg selv? Og der har vi kvinner litt å lære av mennene.

Synnøve Anker Aurdal

Synnøve Anker Aurdal. Foto: Foto: Rolf M. Aagaard / Aftenposten / Scanpix

For kunsthistorien viser at det ofte var de som greide å bygge seg et nettverk av lojale tilhengere, som ble en del av vår historie. Enten ved å hjelpe andre kunstnere, ved å være lærere, ved å engasjere seg i kunstfeltet, ved å være politisk aktive eller ved å gjøre seg synlig i sin samtid gjennom å være en del av en gruppe. Eksempler på dette er Kristiania-bohemen, Lysakerkretsen, Grasgruppa, eller Nerdrumskolen. Vi vil huske dem og deres medlemmer for deres brennende engasjement i sin samtid.

Og kan det være noe av grunnen til at kvinnelige kunstnere har blitt forbigått etter sin død? At de ikke var flinke nok til å bygge seg nettverk? At de ofte måtte velge mellom å ta sin karriere helt ut og det å stifte familie. For i motsetning til sine mannlige kollegaer som satt på cafe og drakk vin og drev nettverksbygging til langt på natt, så hadde ikke de kvinnelige kunstnerne en kone som var hjemme og tok seg av barna. De få kvinnelige malerne som har nådd de fremste rekker, som Harriet Backer og Kitty Kielland, valgte nettopp å ikke stifte en familie for å kunne gi seg helt hen til kunsten.

Men kvinner har ikke lenger tidsånden mot seg. Det er ”in” og være feminist og kvinner i vår del av verden har akkurat like store forutsetninger som menn for å lykkes som kunstnere. Men likevel er det fremdeles slik at mannlige kunstnere får høyere betalt for sine verk, de får mer oppmerksomhet i media, de stilles oftere ut på de store museene og de blir oftere oppkjøpt av store samlere. Et nært eksempel er serien Munchmuseet har hatt med å koble Munch opp mot store kunstnere. Alle seks kunstnerne Munch ble koblet med var menn. Just saying.

Så hvorfor er det slik fremdeles?

Jeg overhørte en gang en mannlig kunstner (han skal få lov til å være anonym) omtale kvinnelige kunstnere som småspurv: Han mente de bruste for lite med fjærene, gjorde seg usynlige, og fremsto som en grå masse som det var umulig å skille fra hverandre. Det er jo selvfølgelig en fornærmelse, men jeg må gi han rett i en ting: Det er ingen andre som kommer til å trekke frem kvinnelige kunstner hvis de ikke selv vil ta plass.

Jeg synes det er på høy tid at vi begynner å jobbe systematisk med å forme vår kulturarv. Kvinner må våge å ta plass, kreve plass og gi hverandre plass. Slik at i neste omgang, når listen skal skrives, så sørger vi for at noen flere spurv blir skutt av kanonen. Det hadde vært herlig uforutsigbart og sikkert blitt litt av et spetakkel!

Her er noen kvinner som absolutt kan få lov å komme med på listen over de som fortjener en plass i kunsthistorien (og som ikke allerede står på Aftenpostens liste):

Sidsel Paaske

Sidsel Paaske, Regnvær over Nilen, emalje, 1979, installasjonsfoto 2016. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

01. Sidsel Paaske (1937–1980). Hvis du vil bli bedre kjent med dette talentet av en kunstner så vil jeg anbefale å lese kunstkritiker Lars Eltons artikkel i Dagsavisen her.

02. Aase Texmon Rygh (f. 1925), en av de viktigste pionerne inn moderne norsk skulptur.

03. Gerd Ragna «Teddy» Røwde (1911–1994), var en norsk figurativ maler hvis kunstnerskap nå får fornyet interesse.

04. Synnøve Anker Aurdal (1908–2000), var en norsk tekstilkunster. Hun har blitt beskrevet som en av «de fremste her i landet i arbeidet for å få tekstilkunsten anerkjent som kunstnerisk uttrykksmiddel på linje med andre kunstneriske medier.

05. Annette Birgitte Anker (1851–1885), landskapsmaler. En av de første kvinnene som ble representert ved Høstutstillingen.

06. Frida Hansen (1855–1931) var en norsk billedvever, med tekstilarbeider i art noveau / jugendstil. Hun er karakterisert som en brobygger mellom norsk og europeisk billedvev, og flere av hennes vevkomposisjoner regnes blant de beste som er laget innen nyere europeisk tekstilkunst.

07. Oda Krohg (1860–1935) var maler og en de av den beryktede christiania bohemen. Mange av hennes arbeider regnes for nyromantiske stemningmalerier, mens hennes senere arbeider hadde et mer robust utrykk. Det har blitt skrevet flere biografier om Oda Krogh som portretterer henne som en bohemdronning.

 

Oda Krohg

Oda Krohg, Ved Christianiafjorden (Japansk lykt), 1886. Foto: Nasjonalmuseet.

Frida Hansen

Melkeveien av Frida Hansen. 1898.