Foto: Annegret Kvam
Han lager kunst av sensurert innhold fra internetts mørke kroker, har malt bilder med strap on-dildo, skildret voldtekt av Siv Jensen og drap på kongen. KUNST har tatt en prat med Thomas Kvam.
Lindau / Oslo (KUNST): Man kan bare se for seg en liten hær av frådende kommentarfeltryttere som, for en gang skyld, klikket seg inn på Dagbladets kultursider, lokket av overskriften «Siv Jensen voldtas og kongen drepes i doktoravhandling».
Thomas Kvam (44) ler en hjertelig latter når jeg minner ham på det to år gamle oppslaget. Han er riktignok en anerkjent kunstner, men fullt så tabloid som dette har han aldri vært, verken før eller siden. Jeg har ham på telefon fra Lindau i Tyskland for anledningen. Han er nyinnflyttet, med kone og barn, etter tre år i München. Jeg har nettopp mottatt bilder av det provisoriske «atelieret» hans på mail, en cargosykkel med en boks montert foran, som fungerer som bord for en laptop. Som et kontor på hjul. I bakgrunnen skinner høstsola på Bodensee og den arkitekturkledde halvøya som stikker ut foran horisonten. Det er vakkert, klart, åpent. – Sykkelen er genial, sier han. – Jeg tar av boksen og monterer på maxi-cosien. For de uinvidde: En maxi-cosi er et barnesete.
Det er gått noen år siden Kvam disputerte med denne omstridte doktoravhandlingen i romanform, Homo Sacco, Pulp Philosophy vol 1, ved Kunsthøgskolen i Oslo. Det var drøy satire, og ikke akkurat noe man vanligvis forbinder med forskning. Men poenget var ikke å provosere folk i nettavisenes kommentarfelt, snarere å kritisere selve forskningsprogrammet han var underlagt. Kunstnerisk forskning som sådan, for hva er det egentlig?
– Du har ikke endret syn på kunstnerisk forskning etter at du har gjort det selv og lykkes?
– Nei. Men implisitt i all forskning finner vi også kritikken av forskningen. Jeg sa OK: Men «kunstnerisk forskning» slik dere har bygget opp systemet, nærmest som en frisone innenfor akademia, har konsekvenser. Det åpner for en «cut and paste»-forskning, som i ytterste konsekvens kan legitimere dokumenter som det Breivik produserte, som forskning, som del av akademia. Jeg blir rett og slett konservativ på forskningens vegne, for tross alt snakker vi om selve grunnlaget for vår humanisme. Er vi tjent med å utvanne det? Og kunstnerisk forskning er fra ett perspektiv en utvanning av forskningsbegrepet. Jeg er ikke sikker på om det blir bedre kunst av det heller.
Nowthatsfuckedup/Krieg dem Kriege (2011)
The Chosen Five.
– Var det på en måte en skuffelse at avhandlingen din ble godkjent?
– Ha-ha … nei! Altså, det var en catch 22 for komiteen. Fordi de kunne ikke si nei, alt var skrevet innenfor rammene av kunstnerisk forskning slik det var definert, samtidig var det et solid stykke arbeid jeg hadde utført. For å si det enkelt utnyttet jeg det diffuse regelverket til dets logiske ytterpunkt, eller bristepunkt. Det ville være en skandale om de sa nei og en skandale om de sa ja. Til sist tror jeg vi alle lærte noe essensielt, som peker utover en ren oppgaveløsning, gjort etter skjemaet. Kanskje konklusjonen over tid rett og slett blir at det var eksemplarisk kunstnerisk forskning?
Forskning og akademia til side. Thomas Kvam har etter hvert etablert seg som en kontroversiell kunstner. Mord, krig, etikk og estetikk er tilbakevendende og sammenflettede temaer i kunstnerskapet. Han har en greie for å pirke borti ting og forsøke å forstå bekmørke fenomener vi andre helst vil slippe å ta innover oss. Mørke drifter i mennesket, som ikke lar seg temme.
– Hvorfor er du så opptatt av nettet som kunstner?
– For å si det enkelt: Først skaper vi teknologien, deretter skaper teknologien oss. Edvard Munchs malerier er et godt eksempel på kunst med en slik logikk. Hans komposisjoner, hans bruk av utsnitt, er på ett punkt en undersøkelse av fotografiet. Med penselen i hånden, gjennom maleriet, stiller han spørsmålet: Hvordan former våre visuelle teknologier opplevelsen av verden – hvordan ser det moderne øyet? I dag står ikke kampen lenger om øyet, men nettverkene våre øyne kobles mot. Internett som teknologi produserer nye måter å være menneske på, nye adferdsmønstre, det forandrer vår opplevelse av verden, fra politikk til kjærlighet, og i siste instans, opplevelsen av hva som er riktig og galt.
Siden 2010 har han drevet forlaget Office for Contemporary Anarchy. Her har han gitt ut noen nokså forstyrrende bøker som knytter seg til kunstprosjekter han har fått mye omtale for i inn- og utland. Rantology (2011), basert på de til da upubliserte tekstene til de to ungdommene som stod bak skolemassakren ved Columbine Highschool i 1999, og den kontroversielle bokutgivelsen Nowthatsfuckedup/Krieg dem Kriege (2011). Den amerikanske pornodistributøren Chris Wilson startet i 2004 pornowebsiden www.nowthatsfuckedup.com. Her kunne amerikanske soldater i Irak og Afghanistan bytte egne krigsfotografier mot tilgang til pornografi. Websiden ble sensurert i 2006, og det til da usensurerte billedarkivet over krigføringens konsekvenser ble fjernet fra internett. Thomas Kvam lastet ned websiden før sensuren og publiserte den som bok. På det ene bildet, som blant annet ble brukt i utstillingen Krigens skygge på Kunstnernes Hus i 2015, står fem amerikanske soldater og gliser over et forkullet lik. Prosjektet fikk bred mediedekning. Espen Stueland skrev om boken at det verste med dette nettsamfunnet ikke var bildene i seg selv, men den diskusjonen soldatene hadde seg i mellom under hvert av disse bildene. Det kalde og kyniske menneskesynet.
The Chosen Five var en del av utstillingen Krigens Skygge på Kunstnernes Hus i 2015.
– Hvordan kom du over disse tingene, hvordan kommer man egentlig over denne typen materiale?
– Jeg begynte å se etter det da jeg tok min master på Goldsmiths i London, og gjorde mer og mer research på den mørke undersiden av nettet. Kryptome.org var den første wikileaks-aktige siden, og Nowthatsfuckedup.com fant jeg der.
Mange år tidligere var jeg selv i en krigssone, jeg og en venn bløffet oss inn i krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia, og opplevde en del ting der som var ganske traumatisk. Vi lekte at vi var journalister og fløy rundt med kamera. Lenge etter kom jeg over denne websiden, og det trigget en refleksjon over turen vår. Så lagret jeg den websiden uten noen klar formening om hva jeg ville ha den til. Dette var i 2006. Her er det noe som kommer til å forsvinne, tenkte jeg instinktivt, så jeg lastet det ned. Senere ble det slettet av Pentagon, og i 2011 ga jeg ut boken med bildene.
– NRK sensurerte ansiktene på soldatene da de lagde en sak på dette, men du var tydelig på at en viktig del av prosjektet var at du skulle prøve å identifisere hvem disse menneskene var ved hjelp av «big data». Det å offentliggjøre disse navnene og ansiktene er vel også etisk problematisk?
– Fotoet som var verkets utgangspunkt, var et beviselig brudd på Genèvekonvensjonen. Tanken var å skape et verk som fra museets innside, ved hjelp av computere innmontert i hvert enkelt bilde, jaktet på fem krigsforbrytere under utstillingsperioden, ved hjelp av face recognition software. I to måneder scannet computeren internett etter de fem soldatenes ansikter. Hvis jeg fant dem, skulle jeg med kamera i hånden oppsøke soldatene en etter en, og stille mine spørsmål. Offentliggjøringen var tenkt som del to av prosjektet. Jeg tenkte at dette skal jeg ta tak i. Undersøke det, ikke la det flyte forbi, slik det meste av denne typen materiale gjør.
– Fant du noen gang ut av hvem disse menneskene var?
– Verket skiftet karakter for meg i løpet av utstillingsperioden, fra det jeg tenkte var et eksempel på hvordan vi kan vende overvåkingsteknologiene mot de som overvåker, til det jeg etter hvert innså var et melankolsk monument over min egen utilstrekkelighet – softwaren feilet, og det som skulle være en feiring av borgerens makt, ble et ikonisk bilde på avmakt. Så mye tid og ressurser var nedlagt for en enkel konklusjon. Jeg er ikke CIA, og makten til å spore og tracke folk som de store nettselskapene og ulike stater besitter, er for oss utilgjengelig. Men verket lever videre i kunsthistorien, så kanskje en dag …
Natural Born Pollock er en installasjon satt sammen av enkeltverk, tegninger, malerier, collager, serigrafier, fotografi og videoarbeid. Prosjektet ble stilt ut hos QB Gallery i Oslo i 2014. Foto: QB Gallery.
– Mener du at kunsten du lager rundt dette er aktivistisk?
– Først og fremst er vi alle borgere, deretter våre yrker, fra kunstner til rørlegger, og dette verket gjorde jeg som borger – som et politisk menneske.
– Perverterte mannlige felleskap som ser ut til å spinne ut av kontroll. Hva er det med unge menns trang til å delta i destruktive felleskap?
– I krigen handler det om å dehumanisere fienden. På ett plan er det en instinktiv mekanisme som slår inn fordi det hele egentlig er helt forferdelig. Jo mer man dehumaniserer den andre, jo enklere blir det å rettferdiggjøre sine egne handlinger. I nettkulturen slipper man løs både det verste og beste i mennesket. Fortsatt har vi et eller annet frirom hvor folk føler de kan gjøre hva som helst.
Det finnes et marked for overskridende voldelige mannsskikkelser, også i kunsten. Dette har Kvam utforsket med verkene i serien Natural Born Pollock (2014) som blant annet består av en rekke minituøse portretter av filosofer, som kunstneren har malt med strap on-dildo. Prosjektet består av en smørbrødliste med referanser til kunsthistorie, populærkultur og filosofi.
– Oliver Stones kritikk av voldskulturen i klassikeren Natural Born Killer, som handler om portretteringen av den klassiske seriemorderen i mediene, og myten om «den fødte psykopat», blir i seg selv en pådriver av voldskultur i virkeligheten. Det er flere eksempler, blant annet i Canada, hvor unge menn har drept med inspirasjon fra filmen.
Det er et paradoks at kunsten skal åpne opp og fortelle om verdens skyggesider, men samtidig lager man instruksjonsmanualer som forsterker disse fenomenene. I Natural Born Pollock putter jeg inn myten om det mannlige kunstneriske geniet i tillegg.
– Er Natural Born Pollock et feministisk prosjekt?
– Freud-portrettene jeg maler med strap on … Altså, det er ikke min egen pikk, så det er en teatral forlengelse av meg selv som mann. Jeg har gjort masse research på Lee Krasner (Pollocks kone og kunstnerkollega). Det er Lee Krasner som skaper myten om Pollock. Når han omsider dør, har han svidd opp spenna på horer og alkohol, og hennes egen karriere er kjørt i grøfta. Hun må på et eller annet punkt prøve å revitalisere markedet for Pollocks kunst for å tjene penger, men hun er smart, så hun begynner strategisk å iscenesette Pollock som dette overskridende, voldelige geniet og leier inn en kunsthistoriker til å hjelpe henne. Etter hvert øker prisnivået på det som er igjen av kunstverk. Men det stopper ikke der, hun bruker etter hvert suksessen til å oppnå status som kunstner selv. Hun sier: «Dere skal få en Pollock av meg, men da må jeg ha separatutstilling til neste år», og til slutt blir hun på et tidspunkt beskrevet som den mektigste kvinnen i kunstverdenen. Så i Natural Born Pollock, med strap on-en jeg tar på meg, er jeg på en måte Lee Krasner, ha-ha.
– For en fantastisk historie! Selv om jeg er litt usikker på om jeg følger logikken helt, ha-ha.
Telefonsamtalen avsluttes som den startet, med latter, til tross for det tunge alvoret som preger mye av dette materialet. Han har en intens arbeidsuke foran seg, skal legge opp løpet for hele 2017 og dessuten jobbe videre med et bokmanus. Jeg, på min side, skal definitivt google Lee Krasner.
I Thomas Kvams utstilling The Hamsun Session hos QB Gallery i 2016, ble Hamsuns psykolanalyse 1926/1927 for første gang tilgjengelig i norsk offentlighet. De hemmeligeholte dokumentene ble vist i en installasjon, silketrykk og en serie malerier. Foto: QB Gallery.