Romersk glass – Sofistikert og anvendelig

Romersk skål. Antagelig mellom år 0 og år 100. Foto: Anne Hansteen Jarre / Nasjonalmuseet.

Glass kan være spektakulært vakkert eller hverdagslig og praktisk. Romerne visste å utnytte glassets potensial, og blant romerske glassarbeider finner vi noen av de flotteste gjenstandene som er bevart fra antikken. Romerne oppfant glassblåsing rundt år 50 f.Kr. og revolusjonerte dermed produksjonen, utformingen og bruken av glass. I løpet av den romerske keisertiden (27 f.Kr.–395 e.Kr.) ble det utviklet teknikker som fortsatt brukes i dag, 2000 år senere.

Mennesket har formet glass i nærmere 5000 år. Det første glasset skal ha blitt skapt da et lyn slo ned i sanden. Sanden smeltet av den kraftige varmen, stivnet og ble til glass, forteller en myte. En annen opprinnelsesmyte, ført i pennen av den romerske historikeren Plinius den eldre (25–79 e.Kr.), forteller hvordan noen sjøfarende handelsfolk oppdaget glass. Da handelsfolkene, som solgte natronsoda, gikk i land ved Belusfloden for å slå leir og lage mat, fantes det ikke en eneste stein på stranden til å sette kokekarene på. Et lurt hode fisket ut et par klumper med natron fra skipslasten og hvilte kokekarene på disse. Da natronet ble varmt og blandet seg med sanden, begynte en besynderlig blank og gjennomsiktig væske å flomme i strømmer. I dag vet vi, på grunnlag av arkeologiske funn, at det ble laget glass lenge før Plinius’ sjømenn var på farten.

Et merkelig materiale. Glass er både flytende, hardt, skjørt, solid og transparent. Enkelt sagt består glass av sand, soda og kalk. Disse råstoffene blandes og varmes så opp til mellom 1300 og 1500 grader. Varmen utløser bevegelse i materialet som omdannes til en mobil, flytende og glohet masse. Denne massen er honning- eller karamellaktig i konsistensen. Ved nedkjøling blir glasset solid og hardt. Glassets naturlige farge er gulaktig, grønnlig eller blålig. Dette skyldes sporstoffer i råmaterialet, som for eksempel jern i sanden. Romerne tilsatte også ofte mineraler for å endre fargene.

Glass er hundre prosent resirkulerbart, og romerne utnyttet dette, viser skriftlige kilder. Resirkulering var en økonomisk besparelse for verkstedeieren, ettersom resirkulert glass krevde mindre nytt råstoff samt mindre brensel fordi det smelter allerede ved 750 grader. 

I begynnelsen.
De tidligeste glassobjektene vi kjenner, er datert til 2500 f.Kr., og disse ble støpt i form. Glasset var opakt, dvs. ikke gjennomsiktig, og det fungerte som et substitutt for edelstener. Det ble laget perler og små statuetter. Glass kan formes enten kaldt eller varmt. Ved kald-forming av glass slipes eller fjernes masse, og disse teknikkene er beslektet med skulptur, gullsmedarbeid og forming av edelstener. Tidlige glassmakere var neppe i stand til å oppnå de høye temperaturene som kreves for å smelte glasset, og dermed ble knust glass eller klumper støpt rett i formen. Deretter ble de kald-formet.

I Mesopotamia og Egypt er det funnet små, hule flasker datert til 1600–1500 f.Kr. Disse flaskene, brukt til parfyme og kosmetikk, ble funnet i templer og palasser. Småflaskene ble laget ved å feste en klump av leire eller husdyrgjødsel til en stang. Rundt klumpen, formet som en ekstra tykk finger, surret man varme glasstråder som festet seg til hverandre. Glasstrådene hadde gjerne flere farger, og glasset var fortsatt opakt. Glass var på denne tiden svært tidkrevende og vanskelig å produsere. Det var like kostbart som gull eller edelstener og en luksusvare forbeholdt de få.

Glassblåsing.
Romerne begynte å blåse glass rundt år 50 f.Kr. Nå ble også ovnene bedre, og større mengder glassmasse kunne varmes opp. Ny teknikk i kombinasjon med bedre ovner hadde stor betydning for formgiving, produksjonskapasitet og utbredelsen av glass.

Ved glassblåsing festes en klump varm glassmasse til en hul blåsepipe. Luft blåses inn i pipen, og massen manipuleres deretter fritt, eller blåses inn i en form som er med eller uten mønster. Metoden krever en stadig og jevn bevegelse av blåsepipen som må roteres konstant for å oppnå symmetri og en stabil form. Glasset kan formes med enkle redskaper. Når gjenstanden er ferdig formet, må den kjøles sakte ned. Den høye varmen stresser materialet, og hvis nedkjølingen skjer for fort, kan glasset sprekke på grunn av indre spenninger.

Ennions signatur.
Romersk glass ble sjelden signert, men et navn, eller «varemerke», har vi. På en rekke glassvarer fra perioden 30–40 e.Kr. finner vi navnet Ennion. Vi vet ikke om Ennion lagde formen, selve glasset, eller om det var han som eide verkstedet. Keramikk ble ofte merket med verkstedeierens navn, så det er nærliggende å tro at også Ennion var verkstedeier.

De tidligeste glassobjektene vi kjenner, er datert til 2500 f.Kr., og disse ble støpt i form. Glasset var opakt, dvs. ikke gjennomsiktig, og det fungerte som et substitutt for edelstener.

En luksusvare blir folkelig.
Glassblåsing gjorde det mulig å lage nye og større former, i stort antall. Tidligere kunne det ta flere dager å støpe eller skjære i glass, men nå kunne en glassmester lage dusinvis av gjenstander per dag. Økt produksjon gav lavere pris, og i løpet av et knapt århundre gikk glass fra å være et luksusprodukt for de rike og privilegerte til en forbruksvare som spredte seg utover hele det romerske riket. Glass var lett å holde rent, og det ble nå brukt til å servere mat og drikke på elegant og appetittvekkende vis. Glass ble også brukt til oppbevaring av mat, oljer og parfymer.

Luksusglass ble fortsatt laget, og flere av dem regnes blant de mest utsøkte arbeider som er bevart fra antikken. 

Teknikker.
Romerne fant opp mange nye teknikker for å forme glass i forbindelse med blåsing. En teknikk vi kjenner igjen fra dagens kunstglass, er å blåse glassmassen litt opp, dyppe det varme glasset inn i en haug av biter med farget glass, og så rulle glassmassen mot en flate slik at fargene fester seg. Glassmassen varmes opp igjen, og det fargede glasset smelter og lager flekker utover glassflaten.

Det kunne lages dekorativt relieff over flaten, gjerne i farger, og glassets kanter kunne formes med verktøy mens massen var varm.

Det ble også malt på glass når glasset var avkjølt. Pigmenter blandet med olje ble påført, så ble glasset brent i en ovn på 500–700 grader. Pigmentene festet seg mens oljen brant bort. Iblant ble glasset malt, men ikke brent.

Det ble fortsatt laget formpresset glass som i formen kunne minne om leire eller metallgjenstander. Glass kunne også blåses inn i former. Kantskjøten som ble igjen når formen ble fjernet, ble gjerne skjult ved å integrere den i den dekorative utsmykningen.

Romersk flaske, mellom 31 f.kr – 477 e.Kr. Nasjonalmuseet, foto: Anne Hansteen Jarre.

Kaméglass.
En stor innovasjon var overfangsteknikk, eller kaméglass, som imiterte smykkesteiner skåret i relieff. Uttrykket minner om såkalte kamébrosjer, i oransje-rosa og hvitt, der et relieff er skåret ut av skjell. Kaméglass blir laget ved å blåse et farget glass lett opp, og deretter legges ett eller flere lag med hvitt oppå. Glasset kjøles, og så skjæres og slipes det ut et relieffdesign på overflaten. Bunnfargen (gjerne koboltblå) kommer frem og gir kontrast mot det hvite. Dette krevde stor kunnskap og materialteknisk innsikt fra glassmesteren ettersom det hvite laget måtte inneholde mere bly, slik at det var mykere og lettere å skjære.

Et av de mest berømte glassarbeidene fra antikken – the Portland Vase, utstilt på British Museum i London – er laget med nettopp denne teknikken. The Portland Vase var den ypperste luksus da den ble laget  i koboltblått og hvitt ved begynnelsen av vår tidsregning. Fargekombinasjonen er ikke kjent fra naturen, og den var oppsiktsvekkende i sin tid. Vasen har fascinert siden den ble utgravd på 1600-tallet, og den var trendsettende på 1700- og 1800-tallet. Vasen var så teknisk krevende å fremstille at selv 1800-tallets glassmestere hadde problemer med å gjenskape den.

Skåret glass.
Romerne ble eksperter på fasettsliping og skåret glass. Den mest ekstreme utgaven av skåret glass er «gitterpokalen» – en type luksusglass som ble produsert i perioden ca. 250–350 e.Kr., mot slutten av romersk keisertid. Glasset ble støpt relativt tykt i en form, og så ble det skåret en fin, gitterlignende overflate som tilsynelatende svever fritt over bunnglasset. Dette gitteret ble festet til glasset under med tynne glass-stolper. Arbeidet krevde mye tid, stor presisjon og godt håndlag.

Glassblåsing i dag.
Glassblåsemetoden og blandingen av råstoffer er så å si uforandret siden romertiden. For en besøkende i glasshytta under romertiden må det ha fortonet seg omtrent som magi når en flytende, glohet masse ble omformet til en vakker og solid gjenstand i løpet av minutter. Magien er der fortsatt om du besøker en glasshytte i dag.

KILDER:
Karol B. Wight, Molten Color. Glassmaking in Antiquity, 2011
Stuart J. Fleming, Roman Glass. Reflections of Cultural Change, 1999
Corning Museum of Glass, www.cmog.org (filmer & artikler)