Glassregissøren

Richard Royal, Charles Parriott, David Levy, Chihuly og Brian Brenno. The Boathouse, Seattle, 1993.

Dale Chihuly orkestrerer et stort team av folk når han utfører sine kunstneriske visjoner i glass. Selv sammenlikner han det med filmregissørrollen.

Dale Chihuly (f. 1941) regnes for å være den mest berømte glasskunstneren i vår tid. Hans glassarbeider finnes i over 200 museumssamlinger verden over, og er innkjøpt av Det hvite hus, Dronning Elizabeth II og Sir Elton John, for å nevne noen. Chihuly var en pionér. Han flyttet grensene for hva som var mulig å få til med glassmediet, og gjorde det som til da hadde vært regnet som et rent håndverksmessig materiale til et høyst potent medium innen samtidskunsten.

Chihulys arbeider strekker seg fra sarte og vakre arrangementer av organiske glassboller til fullstendig crazy glasskulpturer i enorm skala som bukter og bender og folder seg ut i alle himmelretninger. Som noe fra planteriket på en planet i et annet solsystem levner de liten tvil om at naturen er hans største inspirasjonskilde. Flere ganger er de også integrert i naturen som stedsspesifikke skulpturer og installasjoner. Stengler og knopper i glass som skyter opp fra naturens egne bladverk og busker, og fargerike bobleformer som ligger og dupper i elver og tjern. I 2001 åpnet den første av en lang rekke utstillinger i botaniske hager, parkanlegg og store drivhus, en utstillingsserie som har fortsatt helt frem til i dag. Den største til nå i Fairchild Tropical Botanic Garden i Miami, som er kjent for sitt kunstprogram og tidligere har stilt ut blant annet Yayoi Kusama, Yoko Ono og Roy Lichtenstein.

The Sun, 2003, 14 x 14 x 14′. Salk Institute for Biological Studies, La Jolla, California, installed 2010.

I 1996 plasserte Chihuly ut 15 hengende skulpturer, Chandeliers, rundt omkring i Venezia, et samarbeid med glassblåsere i Finland, Irland og Mexico. I 2000 åpnet utstillingen Chihuly in the Light of Jerusalem i Davids Tårn, Jerusalem byhistoriske museum. Den ble sett av en million besøkende. Den største permanente samlingen av Chihulys arbeider kan man se i Chihuly Garden and Glass i Seattle, som åpnet i 2012. Her er det åtte utstillingsrom, hage med flere integrerte glassobjekter og et glasshus med en 30 meter lang glasskulptur i taket.

Dale Chihuly ble født i 1941 i Tacoma, Washington, like syd for Seattle. Han studerte arkitektur og interiørdesign ved Universitetet i Washington, men allerede året etter tok han et opphold i studiene for å reise til Europa. Han dro etter hvert videre til Midtøsten, der han tilbrakte tid ved en jødisk kibbutz på grensen mellom Israel og Jordan og ble fascinert av det kollektive livet de levde her. Han returnerte til Washington og studiene i 1963 med friskt mot. Hans første arbeider med glass var veggtepper med innvevde glassbiter, laget på et vevekurs. Han valgte glass fordi det var det materialet som var mest ulikt tekstilfiber. Da han var ferdig med studiene, begynte han å eksperimentere med glassblåsing på egen hånd i kjellerleiligheten sin, og det var da han bestemte seg. Det var glassblåser han ville bli.

I 1966 gikk ferden til studier ved Universitetet i Wisconsins nyetablerte glassavdeling, ledet av glasspioneren Harvey Littleton, det første studiet av sitt slag i USA. Littleton hadde lagt grunnlaget for hele den amerikanske studioglassbevegelsen kun fire år tidligere, under en workshop på Toledo Museum of Art. Studioglassbevegelsen er kjent for bred eksperimentering med glass, hvor kunstneren selv står for hele prosessen, inkludert glassblåsingen. Dette tiltalte unge Chihuly. Han gikk ut av Universitetet i Wisconsin med en mastergrad i skulptur, men så seg ikke fornøyd med det, og dro videre til Rhode Island School of Design (RISD) hvor det ble en MFA, Master in Fine Arts, i 1968. På dette tidspunktet hadde han begynt å få oppmerksomhet nasjonalt, og det vanket to prestisjefulle stipender som igjen brakte ham over dammen til Europa. Denne gangen til Venezia, hvor han hadde blitt invitert til å jobbe som assistent på glassfabrikken Venini på øya Murano. Her er tettheten av glassfabrikker høy, og det er lang tradisjon for å blåse glass. Glass fra Murano er som musserende vin fra Champagne, det knyttes en helt spesiell kvalitet til dette stedsnavnet, og Venini er en av de viktigste fabrikkene. Chihuly lærte mye her, særlig om å arbeide med glass i et større team, men som kommersiell fabrikk var det ikke et blivende sted for ham. Han reiste dermed tilbake til USA og RISD, og var med på å starte glassavdelingen her i 1969. Her underviste han i 11 år, og ble senere leder for avdelingen.

Men ønsket vokste om å starte noe helt nytt. Noe som var røffere og mer primitivt enn de eksisterende studieprogrammene på de store institusjonene. Naturlige tanker i en tid der studentopprørene herjet og mange tvilte på myndighetene og autoritetene på grunn av USAs deltakelse i Vietnamkrigen. I 1971 ble Chihulys visjon realisert, og Pilchuck Glass School ble etablert nord for Seattle. Fellesskapet var sterkt ved Pilchuck, idealene var preget av tidsånden. Eksperimentviljen var stor. Man ønsket å vende tilbake til røttene, til naturen, og utfordre oppfatningen om at gallerier og museer var de eneste stedene å oppleve kunst. Det var her Chihuly begynte å integrere glassformene sine i naturen, i en dam på skoleområdet. Han ønsket ikke å kopiere naturen, men snarere å finne likheter mellom glassets natur og naturen selv, inspirert av naturens prosesser og sanselighet.

Pilchuck ble ironisk nok en institusjon i seg selv og spilte en viktig rolle innen utviklingen av den amerikanske studioglassbevegelsen. Fordi mange av studentene har forblitt i Seattle etter endt utdannelse ved Pilchuck, er dette et av stedene i verden hvor det befinner seg flest glassverksteder, etter Murano. Selv om Chihuly i mesteparten av sin karriere «kun» har dirigert glassblåseren, det kommer jeg straks tilbake til, regnes han som en av studioglassbevegelsens mest sentrale personer.

I want people to be overwhelmed with light and color in a way they have never experienced.

Som antydet et par ganger var ikke Chihuly fremmed for samarbeid. Allerede i 1966 begynte han å gjøre prosjekter sammen med andre glassblåsere for å fullføre sine visjoner, og han likte mulighetene det gav. På denne måten kunne han tenke og arbeide i større skala. Chihuly mistet synet på venstre øye da han fløy gjennom frontruta i en bilulykke i 1976 og måtte sy 256 sting i ansiktet. Det er vanskelig å la være å se ironien i at det var nettopp glass som blindet og nesten drepte ham. Ulykken gikk ut over dybdesynet, men han kunne fortsatt blåse glass. En skulderskade tre år senere, derimot, gjorde ham ute av stand til å holde glassblåserstaven selv, og han har benyttet assistenter for å utføre sine kunstneriske visjoner siden. I stedet for å gå i kjelleren så han mulighetene i den nye situasjonen. «Da jeg tok et steg tilbake, likte jeg det jeg så», har han uttalt. Han fikk flere perspektiver med litt avstand til selve blåsingen.

Honeysuckle Blue Seaform Set with Yellow Lip Wraps, 1993

I Chihulys studio jobber det i dag over hundre personer. Hvert prosjekt involverer et stort team, og det er langt fra bare glassblåsere. Her er ingeniører, arkitekter, prosjektledere, fotografer, lysdesignere, registrarer, folk som pakker ned og monterer sammen og frakter. Chihuly selv holder regien. Og teamet ligger ikke på latsiden. Hvert år produseres det et par tusen glassobjekter.

I 1976, samme år som ulykken, kjøpte Metropolitan Museum of Art inn tre av Chihulys Navajo Blanket Cylinders til samlingen. Dette ble hans første virkelige gjennombrudd. Den indianske inspirasjonen fortsatte videre i hans neste serie, Baskets fra 1977, inspirert av de nordvestlige stammenes kurvarbeider. Han ønsket å gjenskape de organiske og usymmetriske formene disse kurvene hadde antatt over tid, ønsket å overføre det myke uttrykket til det harde glasset. Han begynte å la den varme glassmassen få bevege seg fritt, bli formet av tyngdekraft og sentrifugalkraft. Baskets-serien gled naturlig over i Seaforms i 1980, som er enda mer organisk. Vann er en av Chihulys største inspirasjonskilder, og her ser vi komposisjoner av bølgende sjøgrønne, blå eller blekt rosa former som kan minne om skjell og kråkeboller, maneter og tang. De er så blanke at de nærmest er omgitt av en våt hinne, som om de nettopp er blitt løftet varsomt opp fra havbunnen.

I never met a color I didn’t like.

Deretter ble formene mer og mer åpne, mer og mer fargerike, mer og mer mer. Han fortsatte med seriene Persians, Macchia, Venetians, Ikebana, Niijima Floaters og Chandeliers. Hvert objekt tilhører en større familie av objekter, som igjen tilhører en større serie. Her er den kollektive tankegangen igjen. Chandeliers er mye større og mye mer komplekse enn tidligere arbeider ved at de består av objekter fra eldre serier, montert sammen, ofte hundrevis i antall. Han startet med dette fordi det er begrensninger for hvor stort man kan blåse ett objekt. Og han ønsket seg stort. Chihulys største Chandelier henger i inngangshallen i Victoria & Albert Museum i London, hvor han hadde en stor separatutstilling i 2001. Den består av 1300 blå og grønne glasselementer og henger som en enorm juvel over den sirkulære resepsjonen. Slående vakker.

Mange av Chihulys arbeider er slående vakre. Andre er fullstendig over the top, som å få hele Las Vegas kastet i fleisen på én gang. Det er derfor ikke helt overraskende at Chihulys til nå største installasjon befinner seg i taket i lobbyen på Belaggio i – nettopp – Las Vegas. Henry Geldzahler, kurator for samtidskunst ved Metropolitan Museum of Art og en tidlig tilhenger av Chihuly, sa det på en beskrivende måte: «Chihuly utfordrer smaksbegrepet ved å ikke bry seg om det. Han spør seg aldri om et verk er god eller dårlig smak. Jeg tror ikke han vet forskjellen mellom god og dårlig smak. Det eneste han er opptatt av, er farge, tegning og form.» Chihuly kjører sitt eget løp, og all ære til ham for det.

Persian Ceiling, 2012. 25 x 15′. Montreal Museum of Fine Arts, installed 2013.