Et vokabular for det uforklarlige

I et gammelt industrilokale på Notodden viser Tor-Arne Moen hele prosessen bak hvordan kunstverkene hans blir til. Underveis skjer det noe som er vanskelig å omsette til ord.

– Å ha absolutt gesyn må være alle maleres våte drøm, sier Tor-Arne Moen og smiler bredt.  – Uttrykket har jeg fra nå avdøde venn og kunstnerkollega Ole Sjølie. Det å snakke om bilder er litt som å snakke om musikk. Akkurat som et trent øre umiddelbart hører om en tone er riktig eller ikke, skal et trent øye se om en farge klinger eller ikke.

Vi befinner oss midt i Hydroparken på Notodden, i femte etasje i Bygg 105, og Moen forsøker å finne uttrykk som beskriver hvordan en kunstner tenker og jobber – og hva han som kunstner etterstreber. Historien til den høyreiste, rustrøde bygningen går helt tilbake til 1916 som en del av industrieventyret som nylig satte den lille byen ved Heddalsvannet på verdensarvlisten til UNESCO. Kulturarv til tross, den har ikke alltid blitt behandlet like forsiktig.
– Det var skytebane her før jeg overtok i 1992, og kulehull i vinduene!

Gjennom de snart 25 årene dette har vært Moens faste arbeidsplass, har han tilpasset rommene egne behov, bygd om og bodd seg inn. Selv om han erkjenner at det ikke alltid har vært like praktisk med atelier i femte etasje uten heis når utstyr skal opp og store malerier ned. Tre slike store malerier, 3,5 meter brede, med besynderlige scener bestående av afrikanske dyr, burlesque-kledde kvinner, forgylte barokkrammer og fiskestimer som svømmer i løse luften, pryder veggene i det største arbeidsrommet, hvor det er raus takhøyde og nå, så vidt jeg kan se, kulehullfrie vinduer.

– Dette er veldig spesielle omgivelser. Hvordan er egentlig arbeidsdagene dine her?
– Jeg ser på det som en vanlig jobb og er her fra ni til fem, mandag til fredag. Tar fri i helgene og har ferier som andre folk. For 25 år siden prøvde jeg å ha åpne dører og kaffen klar, men fant fort ut at besøkene tok opp altfor mye av arbeidsdagen. Det er så lett å komme ut av det når en blir forstyrret i prosessen. Jeg har behov for rutiner.

Moen forteller videre at han bruker mye tid på å hente inn såkalte referanser til arbeidet sitt, og at det er en del av prosessen han synes er veldig morsom.
– De fleste figurative kunstnere bruker referanser når de skal male noe. Det er vanlig å bruke foto, men det er ikke alltid det strekker til. Du kan ikke bare google abbor, for eksempel, for å finne det riktige motivet. Da får du bare en drøss med skrytebilder fiskere har delt.

Derfor finner han stadig sine egne referanser, som han gjerne tar med opp alle trappene og inn i atelieret. Det kan by på noen uventede utfordringer.

– Jeg måtte dekke til alle røykvarslerne med kondomer da jeg hadde en fakir her. Moen ler, og fortsetter med en ganske makaber historie om da han trengte et ekte hestehode som referanse og fikk kjøpt et fra en slakter, som for øvrig ikke stilte noen videre spørsmål ved anskaffelsen. Da han fikk det inn i atelieret, var det helt frossent og hvitt, men etter hvert som han arbeidet, begynte det å tine, og blodet rant utover gulvet. – Jeg malte det og.

Noen av referansene har dessuten endt opp på middagstallerkenen. – Jeg skulle male en serie med stilleben, og hadde ryper, harer og orrhaner som jeg måtte ta inn og ut av fryseren hver dag i flere uker. Da jeg var ferdig med maleriene, syntes jeg jo det var for ille å bare kaste disse fine dyrene, men var usikker på om de burde bli spist etter behandlingen de hadde fått. Det syntes heldigvis ikke en god kamerat av meg som er veldig flink til å lage mat, og han stelte i stand en helt fantastisk middag av motivene.

Midt blant bord fulle av maling og pensler står en komfyr med en enslig pepperbøsse på. Moen møter mitt forvirrede blikk og responderer raskt med glimt i øyet: – Ja, det hender at jeg lager mat her også.

En rekke utskårede treplater står langs en vegg, alle har samme motiv av en langhåret artist som spiller munnspill, med solid knekk i knærne. Moen har nettopp vært offisiell festivalkunstner for Notodden Bluesfestival for tredje gang og laget et tresnitt med tittelen Kind of Blues. Modellen, eller referansen, var festivalsjef og musiker Jostein Forsberg, som stod og spilte i atelieret mens han ble tegnet. På spørsmål om han fikk med seg noen konserter selv, kan Moen ramse opp en hel rekke. Ikke helt uventet siden han faktisk er musiker selv, og opp en bratt trapp i det store arbeidsrommet ligger bandhemsen, som er koselig innredet med egen sofakrok. Her øver han og bandet, med det passende navnet Jazzatelier, en gang i uka.

De utskjærte treplatene viser prosessen bak årets bluesfestivalmotiv, tresnittet «Kind Of Blues» (2016).

Nå er treplatene til bluesmotivet stilt ut på det lokale Bok & Blueshuset så besøkende kan se hvordan det ble til. Tresnittet ble trykket i hjertet av arbeidsplassen til Moen, hans eget tresnittverksted. Det var kunstneren Terje Grøstad som lærte ham denne grafiske teknikken. Den store maskinen i rommet er en Flatdalspresse, en type høytrykkspresse som han har videreutviklet. – Den er verdens beste, sier Moen. Han forklarer meg hvordan den brukes, om nøkkelplate og platesett, hvordan han trykker lag på lag med oljebasert trykkfarge og legger til tørk. Det er en møysommelig og tidkrevende prosess, men resultatet er verdt det. Trykkene skal kunne vare i flere hundre år.

– Jeg er veldig opptatt av det håndverksmessige, og synes det er essensielt å kunne beherske en form for teknikk. Kunst som ikke kan vise til godt håndverk, interesserer meg ikke. På den annen side må et kunstverk være mer enn bare imponerende teknisk. Det blir bare kjedelig. Det må ha noe mer i seg. En form for x-faktor. En må kunne skille maleriet fra hva det forestiller.

– Du har jo gitt ut et par bøker, også?
– Ja, jeg er kanskje like interessert i litteratur som i billedkunst. Jeg leser mye, og hører ofte på lydbøker når jeg arbeider. Og når jeg finner en forfatter jeg liker, som Knut Hamsun, Kjell Askildsen eller Ernest Hemingway, leser jeg absolutt alt av denne personen. Det gir meg en språklig forståelse for forfatterskapet, og inspirasjon som jeg kan legge i min egen verktøykasse.

På samme måte som Moen har studert forfattere, har han også fordypet seg i andre kunstnere. Han kaller det håndverksspionasje.
– Det er utrolig viktig med skikkelig gode forbilder. For å bedre forstå hvordan de klarte å lage det de gjorde, må en forsøke å dekode fremgangsmåten deres. Prøve å gjenskape verkene. Lucian Freud er nok den maleren jeg har studert aller mest. Dette er ikke sånt en lærer under kunstutdannelsen. Du kan ikke spørre læreren din om hvordan de mest betydelige kunstnerne fikk til det de gjorde. Da hadde ikke den læreren vært lærer, tenker nå jeg.

Vi går inn på kontoret hvor Moen vil vise meg noe på mac-en. I 2010 begynte han å filme seg selv når han arbeider, og det har etter hvert blitt liten serie med kortfilmer. Jeg setter meg godt til rette, får en kopp kaffe og Moen setter på Kind of Blues – Et tresnitt blir til III.

– Filmene viser prosessen, fra jeg spenner opp lerretet, tegner opp motivet, blander tempera, maler, maler over igjen. Etterpå, når bildet er ferdig, setter jeg meg ned for å redigere opptakene på Mac-en. Så jeg innehar rollen som både kunstner og regissør, kan du si. Filmene legger jeg ut på hjemmesiden min, YouTube og Facebook. Det er flest visninger på Facebook, og klippene blir delt rundt i hele verden. Folk virker veldig interesserte i å få innsikt i hvordan en kunstner egentlig jobber. Jeg har også begynt å vise filmene mine på utstillingene, og har faktisk lagt merke til at publikum blir mer interessert i maleriene mine etter de har sett hvordan de ble laget.

Moen måtte dekke til røykvarslerne da han malte en fakir i atelieret. «Gjennombrudd» (2014)

– Påvirker det deg selv som kunstner når du ser deg slik utenfra?
– Tja, det er på en måte som å ha tilskuere når jeg arbeider. Kameraet stresser meg kanskje litt, men gjør også at jeg yter mer. Det påvirker selvsagt arbeidsprosessen, fordi det er mye jobb med å filme, og jeg tenker gjerne på videoen før jeg setter i gang med et verk.

I en video ser jeg at Moen fullstendig overmaler et allerede fullført verk, noe som sjokkerer meg som betrakter. – Det er viktig med risikovilje. Kjedelig er det verste. En må tørre å miste et bilde. Alternativet er verre, forklarer han.

– Med jevne mellomrom har jeg kommet til et punkt hvor jeg begynner å miste interessen for måten jeg arbeider på. Da har jeg kjent behovet for å skifte retning, ofte nokså radikalt. Som da jeg hoppet fra Hamsun-relaterte motiver til motorsykler eller stilleben. Teknisk sett har jeg også blitt dratt mellom ulike tilnærminger til maleriet. For tre år siden skiftet jeg atter retning. Lenge brukte jeg mye tid på å male ferdig motivet, for så å dra ut malingen igjen. Bygge opp på ny, og så atter rive ned. Nå lar jeg heller strøket stå. Men det er viktig å ikke låse seg fast. Si at «sånn gjør jeg det». Da blir det som et program en må forholde seg til. Akkurat nå utforsker jeg forskjellige mønster, som i et tapet, eller naturens egne mønster, gjerne satt opp mot hverandre. Moen ser mot et maleri bak oss med to sebraer bak bjørketrær.

– Det er kanskje ikke så mange å snakke med om arbeidet du gjør, som virkelig forstår?
– Nei … men jeg prater mye med malerkollega og venn Lars Elling på Skype når vi arbeider. Vi har et laget et vokabular oss imellom gjennom mange års samtaler og kan komme med ærlige tilbakemeldinger og råd. For eksempel kaller vi det «å male seg opp i et hjørne» når en har satt seg fast.

Akkurat nå er «paletten tørr», ifølge Moen. På grunn av arbeidet med tresnittet til Bluesen og alle sommerutstillingene har han ikke malt på 1 ½ måned, noe han synes er skummelt. – Du får det litt ut av fingrene.

– Så det er ikke akkurat som å lære seg å sykle?
Han rister på hodet og flirer. – Nei, det er heller som med idrettsutøvere. De må komme i form til sesongen. Og nå må jeg male meg opp igjen. (Enda et uttrykk.) Komme i modus, tenke farge … Men når jeg blir varm, da kan jeg stå i timevis uavbrutt og arbeide. Tenke, male, ta vurderinger.

Moen synes det er lettere å snakke om selve håndverket, og at det fort blir banalt hvis han skal prøve å forklare bildene sine.
– Omsetting av bilder til ord er vanskelig. Jeg liker heller ikke å si så mye om innholdet i bildene mine, fordi det kunstneren sier, låser betrakteren til en fortolkning. Det tar også vekk noe av mystikken jeg synes skal være der. Dessuten vet jeg ikke helt selv hvorfor bildene blir akkurat slik de blir.

Jeg går ned alle trappene igjen og ut på parkeringsplassen mellom de gamle fabrikkbygningene og tenker på det Moen har sagt, og at det kanskje er nettopp dette uforklarlige som gir kunsten noe mer, x-faktoren. Både for meg som betrakter og for kunstneren selv.