Foto: Christian Øen

Hva: Los Angeles – A Fiction
Hvor: Astrup Fearnley Museet
Når: 22.09.–22.01. 2017

Los Angeles – A Fiction kan ses på som en forlengelse Astrup Fearnly Museets forrige utstilling, enmannsshowet med den hippe L.A.-kunstneren Alex Israel. Utstillingen fikk blandet til dårlig kritikk, men nå har museet fulgt opp med mer fra Los Angeles, dette gudsforlatte stedet med Hollywood-skiltet i åsene.

En hel liten hær av kunstnere og forfattere er inkludert her. Store navn som Ed Ruscha, David Hockney og John Baldessari føyer en fin kunsthistorisk tyngde til prosjektet og forankrer den yngre garde, men det mest interessante skjer likevel i samtiden. La meg bare nevne Stanya Kahn, som stiller ut en serie vibrerende abstrakte malerier av forvirrede slanger i heteslag, de er glimrende.

Det er interessant å se hvordan den popart-orienterte kunsten har hatt sin egen vestkyst-vri siden 50-tallet og holdt stand, stadig inspirert av dette stedet folk kommer til for å bli noen. Filmskaperen Kenneth Angers video med det okkultiske L.A.-ikonet Marjorie Cameron i Inauguration of the Pleasure Dome (1954) kaster lys over interessant kulthistorie som er med på å gi utstillingen en edge. Paradokset med et sted som L.A. der alle streber etter å være en insider, er at outsiderne i like stor grad ender opp med å definere fortellingen om stedet. Nerven i utstillingen ligger i spennet mellom kulissen Hollywood og enkeltskjebnene. Det falske og det sanne, det sagte og det usagte. Dette er godt formulert i John Divolas bildeserie Zuma (1978), der manipulert fotografi fremkaller kontrastene mellom slitte rønner av noen hus mot den skjønne utsikten utenfor vinduene.

Fra og med 1980-tallet blir kunsten mer avansert, ofte med tilknytning til identitetspolitikk. Kritikk av underholdningsbransjens stereotypier hører med, som i Michele O’Marahs videoinstallasjon som harselerer over filmen Barb Wire med Pamela Anderson i hovedrollen, her byttet ut med en afro-amerikansk kvinne. Catherine Opies fotoportretter fra den homofile undergrunnsscenen i byen og Henry Taylors ekspressive portretter av svarte er viktige innspill som vitner om rasekonfliktenes Los Angeles.

Ikke gå glipp av boken som leveres ut ved skranken. Den er ifølge museet en vesentlig del av utstillingen og inneholder deler av kjente og mindre kjente litterære verk av store forfattere som Joan Didion, Bret Easton Ellis og Thomas Pynchon. Lista er lang, og boken er en liten gullgruve for litteraturinteresserte. De små bitene med tekst drar denne utstillingen opp et hakk, noe som ikke er selvsagt. Astrup Fearnley elsker som kjent en kakofoni av stemmer, men det fragmentariske kan like gjerne ende opp i kaos, mer som en gimmick enn noe som gir dypere mening. Her fungerer det imidlertid utmerket. Dette er Los Angeles sett fra mange vinkler, skildret på mesterlig vis av mange ulike stemmer. Visuell kunst eller tekst, det blir uvesentlig, poenget er at man lærer noe. Enkelte spesielt hotte navn er med på å gjøre utstillingen trendy og aktuell, som den hyllede intellektuelle samtidsforfatteren Maggie Nelson, og den nylig gjenoppdagede forfatteren Chris Kraus som står bak kultklassikeren I love Dick (1997). Her glimrer Astrup Fearnley med den trendsensitiviteten de var så rå på for ti år siden.