Gertrude Stein

Gertrude Stein fotografert i 1935. Foto: NTB Scanpix

Gertrude Stein var kunstsamler, bestevenn med Picasso og selverklært geni.

Paris på begynnelsen av 1900-tallet var stedet å være hvis man var en kunstnerisk visjonær, modernistisk forfatter eller kunstsamler. Gertrude Stein var alt dette. I sin leilighet i 27 Rue de Fleurus holdt hun kunst- og litteratursalonger hver lørdag kveld. Hit kom kunstnere og forfattere som Pablo Picasso, Henri Matisse, Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, modeller, muser og alle kunstinteresserte som klarte å skaffe seg en invitasjon. Innen 1920 var Steins hjem blitt en kulturinstitusjon.

Gertrude Stein ble født i Pennsylvania i USA i 1874 som den yngste av fem søsken i en jødisk overklassefamilie. Hun tilbrakte sine barneår i Europa, og da familien kom tilbake til USA, bosatte de seg i California. Da hadde de alle rukket å få smaken på Europa. Hun mistet begge sine foreldre før hun fylte atten, og det knyttet søsknene sammen. Særlig hadde hun et nært forhold til sin bror Leo.

Gertrude viste tidlig at hun var intellektuelt begavet, og da Leo dro for å studere ved Harvard University, ble Gertrude akseptert ved Radcliff College, et kvinnecollege tilknyttet Harvard. Hun fullførte en bachelorgrad i psykologi i 1889 og fortsatte senere å studere medisin ved det prestisjefylte John Hopkins Medical School. Men hun fant ut at dette ikke var noe for henne. Så da hennes kjære bror Leo, som var en rotløs type, flyttet til Paris i 1902, flyttet hun etter og inn i hans lille leilighet i 1903. I Paris ble hun resten av sitt liv.

Gertrude Stein og Pablo Picasso utviklet et tett vennskap og var begge ovrbevist om sitt eget og hverandres geni.

Med en betraktelig arv fra sine foreldre kunne de dyrke sine interesser; kunst og litteratur. Leo Stein var lidenskapelig opptatt av maleri, og en av hans ambisjoner var å bli kunstkritiker. Mye av tiden tilbrakte de på gallerier og museer. Både Gertrude og Leo var opptatt av de nye strømningene innenfor kunsten, og Paris var episenteret for nye impulser. Malere som Paul Cézanne hadde allerede begynt å bryte med den såkalte salongkunsten. Hans malerier fungerte som en brobygger mellom impresjonismen og det som skulle utvikle seg til å bli kubismen.

Stein-søsknene hadde fått øynene opp for en ung spanjol som hadde tatt Cézannes ideer, videreutviklet dem og skapt sin egen stil. Den unge mannen var Pablo Picasso, og stilen var kubismen. Picasso var 24 år da Leo kjøpte bildene The Acrobat Family og Girl with a Basket of Flowers. Bildene, senere karakterisert som verk fra Picassos rosa periode, falt absolutt ikke i Gertrudes smak. Da Leo fortalte om kjøpet over en middag, reiste Gertrude seg opp i sinne og proklamerte: «Nå har jeg virkelig mistet appetitten!»

Men, i sin iver som kunstinteresserte ble Gertrude og Leo raskt kjent med avantgarde-kunstnerne i Paris og begynte å invitere (de ofte sultne) kunstnerne hjem til seg på middag. Gertrude og Picassos vennskap ble beseglet da de begge grep etter et stykke brød, hvorpå Picasso utbryter: «Det brødstykket er mitt!!», og med det avslørte hvor fattig og sulten han var.

Gertrude følte et umiddelbart slektskap med Picasso. De utviklet et tett vennskap og var begge overbevist om sitt eget og hverandres geni (Picasso snakket ikke engelsk på den tiden, og stolte umiddelbart på Gertrudes oppfatning om at hennes litteratur var genial.) En typisk Steinsk setning var repeterende og kantete. «En rose er en rose er en rose» er en av hennes mest kjente setninger. Da Picasso mange år senere fikk lese en oversatt versjon av hennes verk, uttalte han: «Er det dette hun skiver! Det er jo fullstendig uforståelig!»

Gertrudes virkelige fascinasjon for Picassos kunst kom med hans afrikanske periode. Da stod afrikanske masker sentralt i maleriene. I dem kjente Gertrude igjen sitt kunstneriske temperament og kunne relatere det kantete formspråket til sin egen skrivestil.

Picasso ble straks så imponert av Gertrudes massive hode og kropp at han ba om å få male henne allerede første gang de møttes. Han begynte på portrettet i 1905. Gertrude sitter i en kraftig lenestol, iført sin favoritt-fløyelsskjorte og skjørt. Nitti ganger måtte hun sitte for ham før Picasso ble fornøyd. Da hadde han redusert fjeset hennes til en maske med tungeøyelokk, inspirert av afrikanske og iberiske skulpturer. Gertrude var særdeles fornøyd med bildet og skrev noen år senere: «For meg er dette bildet meg, og det er den eneste reproduksjon av meg som alltid vil være meg for meg».

Da noen kommenterte at Gertrude ikke lignet på personen i maleriet, sa Picasso tørt: «Det kommer hun til å gjøre».

Middagene i 27 Rue de Fleurus utviklet seg raskt til å bli en fast tradisjon; hver lørdag ble det holdt salong i den lille leiligheten. Kunstnere kom for å ta del i de gode samtalene, få servert god mat, for å knytte kontakter og for å vise frem nye arbeider. Det Steinske hjem var det eneste stedet i Paris, kanskje i verden, hvor man kunne se så mye radikal kunst på ett sted, og snart ble salongen også frekventert av forfattere, kunstsamlere, modeller, muser og gallerister.

Picasso

I følge Gertrude var Picassos portrett det eneste bildet av henne som viste hvem hun virkelig var. Dette portrettet malte Picasso i 1906. Foto: Scanpix.

Søsken. Galleristen Vollard kommenterte at Stein-søsknene var unike kunstsamlere i den forstand at de ikke kjøpte kunst fordi de var rike, men på tross av at de ikke var det. Her er Leo til venstre og Michael til høyre. Foto: The Granger Collection / NTB Scanpix.

Annonse

Galleriet Ambroise Vollard i Paris var kjent for å stille ut progressive kunstnere. Det så egentlig mer ut som en rotete brukthandel, og innehaveren selv, Monsieur Vollard, likte ikke å selge bilder til kunder han ikke kjente. Gertrude og Leo besøkte stedet ofte og ble raskt venner med Vollard.

Til tross for at søsknene kunne vegetere på arven og leve behagelig uten å måtte jobbe, hadde de likevel ikke store overskudd til ekstravagante innkjøp. Men da det var en oppsving i aksjemarkedet i 1904 og de fikk vite at de hadde tjent 3200 dollar, visste de hva de skulle bruke pengene på. De dro straks til Vollard og kjøpte sine første seks malerier. De valgte seg ett av Cézanne, to av Renoir og to av Gauguin. Disse ble de første maleriene i det som skulle utvikle seg til en av de mest ambisiøse samlingene av avantgardekunst i Europa.

Stein-søsknene innså tidlig storheten i Cézannes malerier, men som en godt etablert kunstner var han allerede blitt for dyr for Gertrude og Leos budsjett. De søkte seg til mer ukjente kunstnere. Ved Høstsalongen i Le Grand Palais så de Henri Matisses bilde Woman with a Hat for første gang. Leos første reaksjon var at dette var det verste smøreriet han hadde sett. Men bildet slapp ikke taket i ham, og han gikk tilbake hver dag i flere uker. Til slutt kjøpte han maleriet. Matisse ble en viktig del av kretsen rundt Stein-familien, og særlig god venn ble han med Michael Stein, den eldste av søsknene, som også var en seriøs kunstsamler.

Det var i 27 Rue de Fleurus Picasso for første gang kunne beskue Cézannes portrett av sin kone med et svart øye, malt i 1878. Like etterpå malte Picasso et selvportrett med samme svarte øye, som en slags salut til den gamle mesteren.

I 1906 møttes også Picasso og Matisse for første gang i det Steinske hjem. Resultatet av deres møte ble et livslangt vennskap og konkurranseforhold. I 1907 kjøpte Gertrude og Leo Matisses maleri Blue Nude: Memory of Biskra, dette bildet skjerpet konkurranseinstinktet hos Picasso. Resultatet ble hans store gjennombrudd, maleriet Les Demoiselles d’Avignon.

Leo mistet mye av sin fascinasjon for Picasso etter at malerens stil var blitt tydelig kubistisk. Han syntes Les Demoiselles var et forferdelig rot, og Leos smak beveget seg mer i retning av Renoir. Gertrude gikk motsatt vei – hennes fascinasjon bare økte, og etter som Picasso beveget seg inn i kubismen, beveget hun seg etter. Hennes smak ble mer vågal, og mens andre kunstkjøpere syntes Picasso ble for eksperimentell og hans verk for utilgjengelige, fortsatte Gertrude å kjøpe hans arbeider. Dette ble dypt verdsatt av den fortsatt ukjente Picasso.

Leiligheten i 27 Rue de Fleurus var fylt fra gulv til tak med bilder. Til å begynne med var den uten elektrisk lys, og gjestene måtte tenne fyrstikker for å se malerier som var plassert i kroker og bak dører. Allerede i 1906 hadde det Steinske hjem en betydelig samling av Henri Manguin, Pierre Bonnard, Pablo Picasso, Paul Cézanne, Pierre-Auguste Renoir, Honoré Daumier, Henri Matisse og Henri de Toulouse-Lautrec. Og søsknenes ry som kunstsamlere spredte seg langt utover deres egen krets. Den anerkjente kunstkritikeren i The New York Sun, Henry McBride, skrev at kunstsamlingen var den mest potente, ikke bare i sin tid, men i hele kunsthistorien. McBride fremholdt også at Gertrude samlet på genier, ikke mesterverk. Og at hun kunne gjenkjenne et geni på lang avstand.

Gertrude Stein og Alice B. Toklas hadde et lidenskapelig forhold der kunst, litteratur og mat stod sentralt.

I 1907 møtte Gertrude Alice B. Toklas. Alice var også en amerikansk jøde som søkte lykken i Paris. Hun så straks Gertrudes kvaliteter som menneske og forfatter. Senere har Alice uttalt at hun hørte små klokker ringe første gang hun møtte Gertrude, noe som bare skjedde når hun møtte et geni. Alice ble snart Gertrudes elsker, kokk, muse, hushjelp, korrekturleser og i grunnen den som tok seg av alt det praktiske rundt Gertrud. I 1909 flyttet hun inn. De to ble, til Leos store forargelse, uatskillelige. Leo ble boende sammen med de to frem til 1913.

Lørdagskveldene chez Gertrude og Alice fikk nå en litt annen karakter. Alice stod på kjøkkenet og disket opp med lekre middagsretter, mens Gertrude satt i salongen og underholdt. Det ble også et kjønnsskille. Alle damer, uansett hvem de var, måtte inn på kjøkkenet med Alice, og mennene satt i stuen og konverserte med Gertrude.

Det eksentriske, men akk så sjarmerende paret ble en stor hit i Paris, som var foran med alt. Også to kvinner som levde sammen. De hadde et lidenskapelig forhold der kunst, litteratur og mat stod sentralt. Mabel Dodge, en god venn av paret, kommenterte: «Gertrude er en meget attraktiv kvinne i all sin storhet og virker som hun trives med alt sitt fett. Hun nærmest gløder og har ikke dette opphenget rundt fedme som andre amerikanere og engelskmenn har. Hun skinner i all sin prakt.»

For kunstinteresserte amerikanere i Paris ble salongene til Gertrude et ettertraktet sted å bli invitert. Picasso kalte de besøkende for jomfruer, hvorpå han forklarte at «de er hverken menn eller kvinner, de er amerikanere». Og etter som Gertrude etablerte seg som forfatter, flokket de litterært interesserte seg i hennes hjem. F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway frekventerte leiligheten så ofte de kunne. (Hemingway uttalte at han hadde lyst til å gå til sengs med Gertrude, men at Alice kom i veien). Allerede i 1908 var det så trangt at det nesten var umulig å føre en samtale.

Gertrude og Leo fortsatte å samle kunst sammen. Verk fra samlingen deres ble nå utlånt til en rekke store kunstsamlinger, og Michael Stein hadde opparbeidet seg en betydelig samling av Henri Matisse. Gertrude hadde mistet interessen for Matisse, og så på Picasso som den eneste som virkelig så det tyvende århundre slik det var.

Alice B. Toklas og Gertrude Stein levde i en tett symbiose; Alice laget mat og tok seg av det praktiske, mens Gertrude underholdt og skrev.

Matisse

Woman with a hat av Henri Matisse. Leo, Gertrudes bror, kommenterte at bildet var den verste smørja han noen gang hadde sett. Til slutt kjøpte de bildet for 500 franc og etablerte seg som samlere av avantgardekunst, og ikke minst, sikret det økonomiske grunnlaget for Matisses videre produksjon av bilder.

I løpet av årene frem mot 1914 ble de to yngste søsknene stadig mer fremmede for hverandre. Gertrude vendte seg alltid mot Alice. Og mens Alice beundret alt Gertrude skrev, hadde Leo store problemer med å forstå og verdsette Gertrudes litteratur. I 1909 kom hennes første litterære verk ut, novellesamlingen Three Lives. Om den ikke ble en salgssuksess, så ble den en liten litterær sensasjon med sitt eksperimentelle språk. Gertrude tok det tungt at Leo ikke kunne glede seg over hennes litterære suksess.

I 1914 kom det til et endelig brudd da Leo bestemte seg for å flytte til Firenze. Da måtte kunstsamlingen deles. Og selv om begge måtte gi slipp på malerier de holdt kjær, gikk fordelingen relativt smertefritt. I et brev Leo sendte til Gertrude, skriver han: «Cézanne-eplene har en helt unik betydning for meg, og ingenting kan erstatte dette bildet. Jeg er glad for at du er likegyldig til Renoirene, slik jeg er likegyldig til Pablo (Picasso), og er villig til å la deg få alle bilder du vil av ham.»

Det knuste nesten Gertrudes hjerte å gi opp Cézannes epler, og som et plaster på såret malte Picasso en akvarell av et eple til henne og Alice i julegave.

Leo dro av gårde til Italia med seksten bilder av Renoir og etterlot det meste av Picasso og Matisse til sin søster. Alt han tok med seg av Picasso var en portrettskisse Picasso hadde tegnet av ham i begynnelsen av deres bekjentskap. Av Cézanne tok han bare med seg maleriet 5 epler, som betydde så mye for ham. Etter at Leo flyttet, snakket de to søsknene aldri med hverandre igjen. Gertrude har et minne om at hun så ham tilfeldig i Paris da hun kjørte forbi ham på gaten. Han tok av seg hatten og nikket, men hun stoppet ikke.

Etter adskillelsen fortsatte Gertrude å kjøpe bilder av Picasso, men også av kubisten Juan Gris. Andre malere hun satset på, som Sir Francis Rose (hun eide til slutt nesten 100 av hans malerier) og Francisco Riba Rovira, fikk aldri den anerkjennelsen som Gertrude hadde håpet på.

Leos flytting til Italia sammenfalt med utbruddet av 1. verdenskrig. Gertrude fortsatte å samle, men hennes viktigste kunstoppdagelser var allerede gjort, og mange sentrale verk i samlingen måtte selges for å dekke dagligdagse behov. Da Alice og Gertrude bestemte seg for å dra til Spania under krigen, solgte de Matisses Woman with a Hat, for 4000 dollar til broren Michael.

I 1932 uttalte Gertrude: «Maleriet har nå hatt sin glansperiode og har igjen gått tilbake til å bli en ubetydelig kunstform».

Med andre verdenskrig kom nye restriksjoner. Som jøder måtte hun og Alice trekke seg tilbake til en fransk landsby der de bodde og ifølge Gertrude «spiste Cézanner». Mye av kunsten måtte selges for å holde liv i de to i disse magre årene. Og selv om kunstsamlingen forble imponerende med alle sine Picassoer, nådde den sitt høydepunkt i 1914 og fant aldri tilbake til tidligere storhet.

Gertrude Stein døde i 1946, 72 år gammel, etter en kreftoperasjon. Med litterære utgivelser som The Making of Americans, Tender Buttons, The Autobiography of Alice B. Toklas, var Gertrude blitt en sentral og viktig person i moderne litteratur. Bøkene hennes er blitt pensum på amerikanske universiteter og i sin samtid var hun en litterær superkjendis. Men det er en helt annen historie.

Gertrudes kunstsamling ble spredt for alle vinder etter hennes død, men minnet om den er fortsatt gjenstand for stor beundring og satte en standard for hvordan vi i dag ser på moderne kunst. Eller som kanskje Gertrude selv ville sagt det – en kunstsamling er en kunstsamling er en kunstsamling.

Leiligheten i Paris var fylt fra gulv til tak med kunst.