Cocktail-kunsthistorie: Barokken

Palazzo Barberini

Dette er «cocktail-kunsthistorie» – akkurat nok kunnskap om en periode til å klare kunstpraten over en cocktail, og en stor nok sup til at du får lyst på mer. Til kildene! Ut og se, les og lær mer om barokken!

Perioden

Barokken favner årene 1590–1725, og vi befinner oss fremdeles i Europas tidligmoderne tid. Barokken anses ofte som en forlengelse av renessansen, men kunsten ble nå mer dramatisk, dynamisk og sanselig. Ordet barokk kommer muligvis fra det portugisiske barroco som betyr ujevn perle, og det var opprinnelig brukt for å rakke ned på en stilart mange anså som overdreven. Italia var barokkens krybbe, og selv om det er mange fellestrekk i de europeiske landenes stiluttrykk på 1600-tallet, så er det også utpregede forskjeller. I denne kjappe gjennomgangen er det Italia, og spesielt Roma, som dominerer.

1600-tallets Europa befant seg i kjølvannet av den protestantiske reformasjonen (innledet av Luthers teser i 1517), og samfunnet var preget av religiøse motsetninger. Protestantiske reformatorer hadde iverksatt «billedstormer» (ikonoklasmer) på 1500-tallet for å rense kirker for skulptur og maleri, mens den katolske kirken fremdeles omfavnet kirkekunsten slik den hadde gjort i århundrer. Maleri, skulptur og arkitektur ble en del av den katolske kirkens motreformasjon, fordi kunsten instruerte og formidlet kirkens budskap. Den kunne dessuten påvirke sanser og intellekt og dermed hjelpe folk å finne tilbake til moderkirken.

Tredveårskrigen som raste i Europa (1618–1648) var angivelig en konflikt mellom protestanter og katolikker, men var egentlig en strid om makt og territorier. Nasjonalstatene vokser frem i denne perioden, og det etableres nye kolonier. Det er økende skipsfart og handel med det fjerne østen, og det kommer nye impulser utenifra. Eksotiske gjenstander og kuriosa som skjell, koraller og edelstener blir samleobjekter. Kongelige og andre bemidlede etablerer store samlinger av maleri, skulptur og andre objekter, og noen lager såkalte Kunst- und Wunderkammer i sine palasser og hjem. Mange av disse samlingene og private «museene» var forløperne til dagens museer. Det er stor utvikling innen filosofi og vitenskap, og interessen for optikk får betydning for maleriet. Begeistringen for antikkens kultur er fremdeles sterk, og antikk skulptur og arkitektur er fortsatt forbilder.

Petersplassen i Roma

Arkitektur

Antikkens arkitektur er, som i renessansen, en viktig inspirasjonskilde for arkitektene. Men den klarhet og orden som preget renessansens bygninger må nå vike for bevegelse og flyt. I den italienske barokken går bygningen fra å være en lukket form til å bli en åpen form, og bygget henvender seg, ofte på dramatisk vis, til byrommet rundt og til menneskene som beveger seg inne i bygget. Arkitekturens potensial til å interagere med rommet og påvirke menneskets sanser tas i bruk for fullt. Istedenfor å strebe mot himmelen, slik de gotiske katedralene gjorde, strekker kirkebygningene seg mot menneskene for å dra dem med seg opp mot Vår Herre.

Arkitektene leker seg med geometri, konkave og konvekse former, og manipulasjon av lys og skygge i fasader og interiører. Bygningene får et skulpturalt preg. Den tilsynelatende løssluppenheten til tross, så er det alltid en streng underliggende symmetri som utgjør skjelettet i bygningen. I renessansen var sirkelen en favoritt, mens barokkarkitektene legger sin elsk på ellipsen (som ligner ovalen). Et godt eksempel er den nye Petersplassen (1656–67) der arkitekten Bernini bruker en ellipse omkranset av søyleganger for å skape et inngangsparti til kirken der menneskene blir «omfavnet av moderkirkens armer».

Arkitektene utforsker ulike materialer og polykromi (bruken av mange farger). I et interiør kan det være mange typer marmor, mange farger, mye stukkatur og gips, bronse, samt forgylte ornamenter. Det er en lag på lag-effekt av utsmykninger samt utstrakt bruk av organiske og vegetale former.

Nattevakten av Rembrandt, 1642.

Maleri

Dette kalles gjerne for gullalderen i spansk og nederlandsk maleri, og i Italia videreføres maleriets storhetstid som begynte i renessansen. Stilleben og landskapsmaleriet blir egne sjangere, stimulert av den økte interessen for optikk og observasjon av naturen. Portrettet har blitt vanlig, og menneskets sinn og sjel granskes. Naturalisme blir vektlagt, og det er en voksende interesse for fysiognomi og emosjoner. Vi får det intime, nære og psykologiske portrettet, og på dette området inntar nederlenderen Rembrandt sin posisjon som en lysende gigant på historiens himmel. Selvportrettet, med Rembrandt som en av de fremste representantene, blir også en ny tradisjon nå. I Nederland arbeider Vermeer, den tilbaketrukne maleren som vi vet så lite om, og han maler flere stille, men gripende observasjoner fra dagliglivet. I øvrig maleri speiles interessen for antikkens kultur i mengden av mytologiske motiver. Religiøst maleri og historiemaleri står fremdeles sterkt. Vi får illusjonistisk takmaleri der taket åpner seg mot himmelen, og mennesker og små putti (søte, lubne barn) svever i stor fart blant skyene. I Flandern maler Rubens – i en stil inspirert av den italienske tradisjonen – sine store, religiøse bilder for den katolske kirken, samt portretter og mytologiske komposisjoner for konger og andre kjøpesterke i hele Europa. Lerretene er preget av mye kropp, farger, blomster og aktivitet – en virvlende overflod vi assosierer med barokken. I Italia bruker Caravaggio sterke kontraster mellom lys og skygge, og figurene tvinges fra lerretets mørke bakgrunn ut i vårt rom. Hellige figurer blir skikkelser av kjøtt og blod med skitne føtter og dagligdagse klær. Spansk maleri med Velázquez i spissen preges av realisme. Blant spanske malere finnes det også en sterk religiøs nerve.

Skulptur

Bernini tar over for Michelangelo som det store universalgeniet og pavenes yndling. Han var en produktiv arkitekt og skulptør, en habil maler, en ivrig teaterregissør og en morsom karikaturtegner. I Berninis hender ble marmor til hud. Han er de store følelsene og den intense religiøse ekstasens skulptør, og han er mesteren av det pregnante øyeblikk. Han er en historieforteller og en skarp og ofte vittig portrettør. Han var ansvarlig for mange utsmykninger i Peterskirken, for englebroen ved Castel’Sant Angelo, for hovedfontenen på Piazza Navona og flere andre oppdrag rundt om i Roma. Det var andre skulptører, men Bernini overskygget dem. Det er derfor 1600-tallet i Roma kalles il seicento di Bernini – Berninis århundre.