Mestermøte i Kromeriz og Wien

Denne gangens mestermøte finner sted i Sentral-Europa. Etter en halv dag i Wien sitter vi i en åtteseters bil på vei til Kromeriz i Tsjekkia. Der henger Tizians Flåingen av Marsias, som Odd Nerdrum påstår er det fineste maleriet i verden.

Kromeriz er i seg selv et merkelig sted å henge en av verdens største kunstskatter. Det er en søvnig by på snaut 30 000 sjeler nord for Brno, ikke langt fra grensen til Slovakia. Byens attraksjon er erkebiskop-palasset et steinkast fra byens torg, der det denne dagen oppføres noe som kan minne om Melodi Grand Prix for psykisk utviklingshemmede.

Erkebispen av Kromeriz må ha vært en rik og mektig herre. Det enorme palasset har vært benyttet i filmer om både Mozart og Beethoven (Amadeus og Immortal Beloved), og her henger en imponerende kunstsamling som tydeligvis ikke er åpen for publikum i dag. De valfartende fra Norge blir i hvert fall låst inn, og hvert skritt vi tar blir voktet. Samtidig er det imponerende oppsatser av friske blomster i alle rom.

Er det noe det ikke dufter av Tizians Flåingen av Marsias, er det friske blomster. Det er et i sannhet uhyggelig, nesten frastøtende maleri. Turid Spildo sitter i bilen med den greske gudelæren oppslått, og forteller historien om motivet:

– Marsias var en faun, et skogsvesen, som fant et instrument som gudinnen Athene hadde oppfunnet og deretter slengt fra seg. Det var en aulos, en slags fløyte med to rør, og Marsias lærte seg å spille så godt på denne at han til slutt utfordret selveste Apollon. Den som vant, kunne forlange hva han ville av taperen. Apollon var en mester på lyre og selvsagt uslåelig. Han var jo en gud. Da han hadde vunnet konkurransen, ba han om at Marsias skulle spennes opp og flås levende.

I erkebiskopens saler
Denne scenen fremkalles i sin selsomme gru på det store maleriet (litt over 2 x 2 meter), som inntil for noen tiår siden var relativt ukjent. Det får litt for lite lys i denne salen, og vår bønn om mer taklys blir vennlig avvist. Man bruker tid på å tyde figurene i det dunkle skogsmørket. Nederst til venstre står Apollon (med laurbærkrans) på kne og fører kniven. En liten skjødehund bøyer seg ned for å slikke i seg det friske blodet.

– Ved Gud, for et vakkert bilde! sier Odd Nerdrum. – Det er bare så poetisk.

Og før noen rekker å innvende noe som helst: – Finn syv feil! Hvis man først begynner å lete etter feil, blir man aldri ferdig. Dette er bare så håpløst på alle måter, skittent og umulig, på alle måter forferdelig. Men så er det denne helheten, da. Jeg blir helt taus.

Som så ofte hos Nerdrum, finner vi at han dras mot det overmodne og nesten skjødesløse – kunstneren som ikke har noe igjen å bevise. Her er noen av de siste strøkene påført med fingrene. Noen mener at dette var Tizians siste maleri, i hvert fall skal det ha stått i atelieret hans da han døde. Og han har plassert seg selv i bildet.

– Den sittende, eldre figuren til høyre er Tizian selv som kong Midas, forteller Nerdrum. – Han har gullkrone og eselører. I disse poesiene er det ikke så nøye at scenen er riktig eller mytologisk korrekt, så Midas har egentlig ingenting her å gjøre. Han representerer imidlertid det samme som Marsias går under for, nemlig det folkelige valg. Midas hadde menget seg med folket og tatt del i deres folkelige smak, han har fått sansen for det som fenger, og det blir han straffet for. Dette finner man jo i kunstnerstanden den dag i dag, denne overbevisningen om at folkets verdier er ytterst beklagelige. Det som skjer er en rettferdig handling fra kunstens side mot det folkelige. Midas har deltatt i skogfolkets dom, og gudene har gitt ham eselører som belønning.

– Midas er ikke grepet av det som skjer her? Han sitter vel snarere og reflekterer?

– Ja, han reflekterer vel over hva han har gjort feil her i livet. Alt han tok i ble til gull, og Tizian var kanskje litt for glad i gull. Dette blir kanskje veldig kvasi, men han er muligens den gamle kongen som ser at de tingene han har foretatt seg har vært uten mening. Han slipper billigere enn Marsias, selvfølgelig, fordi han tross alt er … helt konge!

– Rembrandt så dette bildet, påpeker Nerdrum. Det fantes i Holland på hans tid. Bildet hang hos en engelsk jarl som hadde flyktet fra England på grunn av Cromwell. Dette var Rembrandts yndlingsbilde i et par år, før det ble solgt videre. Her kan du enkelt se hvordan han har lært å male gull av Tizian. Og det var her han forsto hvordan det unødvendige må felles ned i det flate.

Etter å ha sett Tizian begynner Rembrandt å tone ned de uviktige billedelementene, male dem dårlig, rett og slett.

– Det som jo er så fantastisk med dette, er hvordan Tizian vet så godt hvor han skal male grovt og hvor det skal være detaljer og nøyaktighet. Mange malere i vår tid forstår ikke helt dette, som handler om å prioritere for øyet, simpelthen. Se på satyren som holder bøtten der – han forsvinner nesten inn i mørket og skogen bak. Skarpe kanter fades ut, elementer går inn og ut av fokus. Hvor slutter hodet til kong Midas, for eksempel? Man vet det knapt.

Komposisjonen er svært enkel, nesten som et kirkeornament. Bildet er sannsynligvis litt beskåret her og der, og opprinnelig, mener Nerdrum, navlen til Marsias nøyaktig i sentrum. Derfra trekkes det linjer som figurene er plassert nøyaktig i forhold til. Det fins en streng, indre struktur i det som i virkeligheten er en skildring av kaoskrefter.

– Dette bildet har alltid sett gammelt ut, også da det ble laget. Det er renset, men oppleves fremdeles som skittent. I ordet beste forstand. Det ble da også skrevet at Den måten Tizian maler på nå, er farlig for ungdommen.

– Med noen få ord, hvorfor er dette det beste maleriet av alle?

– Fordi det gjør et så sterkt inntrykk, både komposisjonelt og menneskelig. I maleriskhet er dette det aller vakreste. Det er skittent og lurvete, men vi har å gjøre med en maler som kan så mye, som har malt så mange hender og armer, så mange ansikter, at han kan begynne å leke seg med direkte farlige ting.

– Det er en scene av rå grusomhet?

– Det tenker jeg nesten ikke på. Jeg ser at Marsias ser så nydelig ut, nærmest ekstatisk. Det er laget varianter av dette motivet der han skriker i smerte, men det er ikke på langt nær så uttrykksfullt som dette.

Vi har fortjent et slags komisk intermezzo nå. Det finner vi i på en av de nærmeste veggene i bispepalasset i Kromeriz. Et av de mest bisarre Kristusbildene noensinne, der han er omgitt av himmelske musikanter. Frelseren løfter på kjortelen og tar det som for oss alle tydelig er et lite cancan-skritt.

– Dette er virkelig forut for sin tid! utbryter Nerdrum, og latteren er av befriende art.

Tizians Nymphe und Schäfer (sauegjeter) fra 1570 / 1575, 186 x 209 cm.

Tilbake i Wien
Vi er ikke ferdige med den eldre Tizian. Tilbake i Wien sitter Nerdrum, fru Turid og den 18 år gamle sønnen Bork og venter i den overdådige barokkafeen i Kunsthistorisches Museum. Et lite glass prosecco er det rom for. Men fordi det er kort tid til de stenger, toger vi rett inn til salen der en annen av poesiene henger. Den tyske tittelen gir lite ved dørene: Nymphe und Schäfer (sauegjeter). Men i virkeligheten, mener Nerdrum, er dette et bilde av Ariadne på Naxos, avsnittet som Richard Strauss baserte en hel opera på.

Det anslås å være malt rundt 1570, og bildet ble igjen oppdaget i Tizians atelier etter hans død; det ble aldri levert til noen oppdragsgiver, hvis noen slik fantes. Det første som slår en, er at det må være alt det frodige kvinnekjøttet som er åttiåringens agenda her. Hun fyller hele rammen med sitt bakparti, som ikke er av Vogue-dimensjoner.

– Det som har skjedd her, forteller Odd Nerdrum, – er at Ariadne etter flukten fra Kreta er blitt sveket av Thesevs, sin redningsmann. Så er hun havnet på øya Naxos, og der møter hun Dionysos. Det er han som er gjeteren. Han har vinløv i håret, ser du, og så har han pyntet seg med dette leopardskinnet, som er et tydelig dionysisk element. Oppe i treet i bakgrunnen ser du en geitebukk, som ikke bare er Dionysos´ symbol, men også symbolet på hva alt dette dreier seg om, som er forplantning. Det er et kjærlighetsmøte.

Han stopper opp et lite øyeblikk.

– Det kan også være at jeg tar feil, og at dette er en tilfeldig nymfe. Min hustru heller til det, og peker på alt treverket som fins i dette maleriet. Det er skogen og treet som er nymfenes element. I hvert fall begynte disse poesiene som oppdragsmalerier for kong Filip II av Spania. De skulle henge i hans soveværelse og var rett og slett en form for pornobilder. Det er seksuelt ladet tematikk i de fleste av dem.

– Så det er ikke uten grunn at kroppen hennes fyller det meste av bildet?

– Nei, det er på sett og vis underteksten. Han er glad i kvinnekroppen, det er tydelig. Du ser at det er veldig grovt malt. Du ser også at det er skjøtet opptil flere steder. Han har utvidet bildet, fordi han har kommet til at det ikke var stort nok. Dette er det de kaller macchiata, altså den grove stil. Det flimrer litt, ikke sant? Det er ikke som bilder fra Firenze, hvor alt er klart og detaljene i klesdrakt og så videre liksom venter på øyet.

Man ser at Tizian har gått ganske hardt frem mot lerretet sitt. Her og der er det skrapt bort ting, kanskje en figur; Nerdrum mener at for eksempel kyklopen Polyfemos kan ha vært med i en tidligere versjon.

– Hvis du nå tenker på Munchs Syk pike, ser du at dette arbeidet, tre hundre år før, er en forgjenger. Det er malt i den samme stilen, og med det mener jeg at alt så å si er der, men så er det der ikke. Det er transparent. Ting forsvinner mens du ser på dem.

– Det er dette du kaller flimmer? Går det an å si noe om hvordan man rent teknisk skaper det?

– Flimmeret er et resultat av at man har strevd lenge med det. Det er ikke noe man bestemmer seg for å lage; det tror jeg rett og slett ikke er mulig. Du ser at dette bildet fremstår som helt annerledes enn alle de andre bildene rundt, også Tizians egne; de er mer skoleflinke bilder. Det liksom lyser av disse andre bildene at kjøperen er fornøyd, at han har fått det han har betalt for. Maleren har vært lydig. Men her tar han ikke lenger slike hensyn. Han er på vei ut av tiden, han famler, han har tatt farvel med konsensus.

BARTOLOMÉ ESTEBAN MURILLO (1618—1682) sitt Würfelspielende Knaben (Terningspillende gutter) fra midten av 1600-tallet henger på Kunstakademiet i Wien. Foto: © Gemäldegalerie der Akademie der bildenden Künste i Wien.

– Det er interessant med Tizians alder, sier Nerdrum. – Da jeg studerte for førti år siden, lærte vi at han ble 103 år og var tett innpå 100 da han malte dette bildet. Nå har de kortet livet hans ned, men det kan utmerket snu igjen … Det du skal legge merke til med betydelige malere, er at når det gjelder ting du ikke skal se for mye på, blir de løsere og mer utvisket, ikke så interessant malt. Du skal for eksempel ikke fortape deg i disse tærne, men konsentrere deg om blikket hennes, om intimiteten mellom de to.

– Sier han noe til henne akkurat her?

– Jeg vet ikke. Det er i hvert fall veldig vakkert. Noe av det store med dette bildet er at det aldri slutter å mate deg med vesentlig innhold. Vi kan gå og ta en kopp kaffe og komme tilbake, og da vil vi finne noe nytt. Det er mysteriet.

Et tredje Tizian-verk
Fra den relative, om enn ladede idyllen mellom Dionysos og Ariadne, skal vi hvile blikket på en voldtekt. Den henger i tredje etasje i Kunstakademiet i Wien, der det fremdeles er kunstskole, og oppslagstavlen er full av studentenes konsertplakater og boligannonser.

Dette er et historiemaleri. Vi ser et over 2000 år gammelt opptrinn i tidens (renessansens) moteklær. Tarquinus og Lucretia, som også tilhører Tizians aller seneste bilder, viser hvordan Tarquinus, den siste kronprinsen av Roma, overrasker stattholderdatteren Lucretia i badet og tvinger viljen sin på henne med en dolk. Det er en bevegelighet i dette maleriet som frister til å bruke ordet cinematisk.

– Bevegelsene er helt utrolige, sier Nerdrum, – men det virker jo ikke ferdig. Det virker som om han har gitt opp. Han var gammel og langsynt. Men det er nettopp det grove i maleriet som får frem de fabelaktige nyansene i stoffene, og ansiktsuttrykkene. Det er her Rembrandt gjør sin store feil. Når han lar seg inspirere av Tizian – eller mer presist, blir fullstendig slave av Tizian – går han helt på tvers av hva tidens mote krever og hva kundene vil ha. På begynnelsen av 1700-tallet skulle alt være nøye utpenslet. Det ble helt galt.

– De ville ikke ha alt dette dunkle mørket i bildene sine?

– Nei, men først og fremst er det ikke mørket som er problemet, men dette maleriske som de simpelthen oppfattet som dårlig, som lite klassisk. For meg er dette bildet av Tizian kanskje det mest sublime uttrykket for det skitne maleri. Kunsthistorien har jo på ingen måte gjort seg ferdig med det – noen år etter Rembrandt kommer det igjen, for eksempel hos Constable og Turner. Når det er godt gjort, er det den høyeste form for estetikk, slik jeg ser det. Når det er dårlig, er det helt forferdelig.

Det jeg tror, er at Tizian var inspirert av gamle kirkemalerier og ikoner, som når han så dem, var skitnet til av røyk og all slags møkk, og at han ble grepet av skjønnheten i dem. Han fant ut at det var like godt å gjøre bildene gamle med en gang. Tizian kastet ikke bort noe. Han brukte den gjørmefargen som kommer av seg selv i skylleskålen når man har renset en del pensler, og la dette over, slik at bildet fikk en enhetlig tone. Dette gjørmeaktige grønnbrune finner du i bunnen, både her og på Flåingen av Marsias.

– Men si meg, denne lillefingeren hennes – er ikke den altfor lang?

– Jo. Hvis du ser etter feil, har du kommet til riktig sted.

Så begynner Nerdrum å le. Han forteller om ett av sine tidligere besøk her i Kunstakademie:

– Det var en mann som sto her samtidig. Han sto og så på dette bildet av Murillo (Terningspillende gutter fra midten av 1600-tallet) som hang ved siden av da. Så spurte han meg rett ut: – Hva faen er det for noe, dette bildet er da mye bedre enn det til Tizian? – Nei! svarte jeg. Men det kunne han ikke forstå. Selv da jeg forklarte og tok meg god tid, greide han ikke å forstå det. Og det er slett ikke enkelt, det skal man huske. Se på Murillo-bildet – det er jo så riktig og så flott! Eller for å si det rett ut: dette kan jeg kanskje klare selv. Og da er det ikke noe spennende lenger, vel?