Snøhetta står bak det skulpturelle interiøret til YME i Oslo, et kuratert univers viet mote, kunst, interiør og design. Utformingen er inspirert av sagaen om Yme, et stort og tvekjønnet urvesen i norrøn mytologi. Foto: Ketil Jacobsen.
Grensen mellom et godt interiør og god kunst kan være vanskelig å skimte i møte med det prisbelønte arkitektkontoret Snøhettas tverrfaglige tilnærming.
Cirka 1220 meter over havet i Dovre kommune, like ved de nedlagte gruvene på Hjerkinn, ligger Tverrfjellhytta. En stor glassflate holdes på plass ved hjelp av en enkel rammekonstruksjon i stål og gir panoramautsikt mot Snøhetta, fjellet som deler navn med det norske arkitektkontoret som står bak bygget fra 2011. Glassfasaden byr på en spektakulær naturopplevelse for de som sitter på innsiden og ser ut, men er også et utstillingsvindu for den skulpturelle benkkonstruksjonen i interiøret. Det integrerte tremøbelet fyller behovet for sitteplasser gjennom en organisk og utypisk form, og helheten befinner seg i grenselandet mellom arkitektur og kunst: Den definerte dimensjonen og brukeraspektet representerer arkitekturen, mens kunsten ligger i eksperimentet og sjeldenheten.
– De arkitektoniske grepene kunne vært større enn interiøret, men her er det helt motsatt, sier Peter Girgis, interiørarkitekt i Snøhetta.
Han trekker frem Tverrfjellhytta som et godt eksempel på hvordan den tverrfaglige arbeidsmetoden til Snøhetta gir seg utslag i praksis. Her er det nemlig ikke slik at et interiør må tilpasses et allerede ferdig tegnet hus. Arkitekter, interiør- og landskapsarkitekter, designere og kunstnere hentes inn helt fra starten, og gjør at alle komponentene som utgjør prosjektet, kan formes dynamisk i løpet av prosessen. Og arbeidsrollene, de er også dynamiske.
– Bakgrunn er ingen begrensning på bidraget inn i prosjektet. Jeg er interiørarkitekt, men har gjort mye arkitektur og utforming av fasader. Det er fritt og frigjørende, men også utfordrende og skummelt. Du trår virkelig utenfor komfortsonen, sier Girgis.
Vi sitter på et møterom i Snøhettas kontorer på Vippetangen i Oslo, et åpent kontorlandskap uten synlige hierarkier. Det er få starkitektnykker å spore hos Snøhetta-grunnlegger Kjetil Trædal Thorsen, idet han rusler rolig gjennom lokalet og setter seg i sofagruppen ved inngangspartiet for å studere noen papirer. Over ham henger hundrevis av gjennomsiktige brødposer fylt med vann, som med lik avstand fra hverandre sammen utgjør en bølgende formasjon. Utsmykningen var ikke ment som en varig installasjon, men henger fortsatt fra taket som en visuell versjon av arkitektkontorets arbeidsstrategi: En kollektiv prosess som bukter seg frem mot et felles mål, forankret i nytenking.
Snøhetta jobber dynamisk på tvers av fagfelt, noe Tverrfjellhytta i Dovre er et godt eksempel på. Den buktende trebenken i interiøret er hovedkomponenten, rammet inn av fasadens enkle konstruksjon i stål og glass. Foto: Ketil Jacobsen.
– Det er en drivkraft her på kontoret at vi prøver å ikke gjenta oss selv. Vi bruker mye tid i oppstarten på et prosjekt for å pushe oss et hakk videre, sette ting sammen på nye måter og ikke spille på trygghet, sier interiørarkitekt Marlene Fenger Vedal.
Fenger Vedal har jobbet for Snøhetta i ni år, og både hun og Girgis har lang erfaring med å utvikle store byggeprosjekter fra skratch. I senere tid har det likevel blitt større rom for mindre oppdrag, og Girgis står blant annet bak interiørene til det australske kosmetikkfirmaet Aesops to butikker i Oslo.
– I Prinsens gate tok vi utgangspunkt i tradisjonell arkitekturgeometri og skapte et helt nytt himlingslandskap ved hjelp av håndlagde kupler. Taket var et sted hvor vi kunne gjøre mye med lite uten å forstyrre et veldig klart og tydelig resultat, sier interiørarkitekten.
Kuplene i taket gir det lille butikklokalet en sakral atmosfære, som underbygges av de taktile veggene i hvitt. Vasken i midten står som en døpefont i rommet, og gulvet fra 1800-tallet er beholdt. Selv om interiøret spiller på ritualer og tradisjon, er helheten ny og moderne, og butikken vant i fjor en pris fra Designers Saturday for beste interiør. Resultatet er inspirert av omgivelsene, noe som også er årsaken til at firmaets nyåpnede butikk på Majorstua har en helt annen estetikk. Mens en nordisk kjølighet preger butikken i Prinsens gate, er den nye butikken i Hegdehaugsveien kledd i lunt treverk.
– Den er mer som et bibliotek eller apotek. Vi likte at himlingen ved inngangen var kledd i tre, og lagde en 3D-versjon av denne detaljen som vi brukte på veggene, forklarer Girgis.
De håndlagde kuplene i taket gir kosmetikkfirmaet Aesops butikk i Prinsens gate i Oslo en særegen og sakral signatur. Interiøret ga Snøhetta prisen for beste interiør under fjorårets Designers Saturday. Foto: Aesop.
Inngangspartiet til utstillingen Melgaard+Munch på Munchmuseet i 2015.
Snøhetta har tett samarbeid med flere kunstnere, og i prosjektet A House to Die In har Snøhetta gjort Bjarne Melgaards skisser av egen dødsbolig om til et byggverk. Arkitektkontoret står også bak konseptutviklingen for Munchmuseets utstillingsserie +Munch, hvor Edvard Munchs kunst har blitt satt i sammenheng med blant andre nevnte Melgaard, Vincent van Gogh og Robert Mapplethorpe. Henrik Haugan, senior designer i Snøhetta, har jobbet tett med Munch-prosjektet, som innebærer flere strukturelle grep med tanke på interiør.
– For eksempel ble taket malt svart. Vi ville prøve å skape en ryddig ramme, taket var utrolig travelt med mange luftekanaler og den slags. Gulvet var også veldig busy, men det svarte taket og fargebruken ellers gjorde at gulvet roet seg. Resultatet varierer fra det nesten hjemmekoselige og lune til det kjølige og skarpe.
Snøhetta ble også et av få arkitektkontorer med en fast ansatt kunstner da de for to år siden ansatte Jorunn Sannes. Kunstneren har samarbeidet med Snøhetta i flere år tidligere, og har blant annet utviklet fasaden til Snøhettas bibliotek i Alexandria i Egypt, ferdigstilt i 2001. Hun er også en av tre kunstnere som på vegne av Snøhetta har utviklet taket på Den Norske Opera & Ballett i Oslo, et verk så integrert i bygget at de mange menneskene som går opp og ned på de vekselvis glatte og ruglete steinflatene kanskje ikke vet at de er i direkte kontakt med et kunstverk. Arbeidet setter bruk av kunst i et nytt lys.
Snøhetta jobber tett opp mot kunst, og har direkte oversatt Bjarne Melgaards skisser til et bygg i prosjektet A House to Die In. Foto: Snøhetta.
– Er det kunst eller er det ikke kunst? Kanskje er vi ikke er så opptatt av akkurat det, vi gir litt slipp på kategoriene her. Det som er viktig, er at vi får frem det vi ønsker at folk skal oppleve, sier Sannes.
På operahustaket er det blant annet skåret inn vannrenner som har mer visuell funksjon enn praktisk, ifølge Sannes. Innvendig er det heller ikke alltid enkelt å se hvor funksjon, estetikk og kunst tar over for hverandre, eksemplifisert gjennom blant annet de lysende garderobeveggene signert Olafur Eliasson i første etasje.
– Hva tilfører den integrerte kunsten et interiør?
– Vi er glade i prosjekter som er litt vanskelige å kategorisere. Snøhetta er et sted hvor grenseoverskridelsene mellom forskjellige fag er en del av våre kreative prosesser. Det at vi bytter roller, er bygget inn i hele kulturen, og da ønsker vi også at kunst skal være en del av det. Som arkitekt skal man ikke være redd for å gå inn i kunsten, eller som kunstner skal man ikke være redd for å gå inn i arkitekturen, sier Haugan.
Garderobeveggene i Den Norske Opera & Ballett er kunstverket The Other Wall av kunstneren Olafur Eliasson, et godt eksempel på Snøhettas bruk av integrert kunst i interiør. Foto: Scanpix.