© The Estate of Diane Arbus

Jack Dracula at a bar, New London, Conn. 1961. © The Estate of Diane Arbus, LLC. All Rights Reserved.

© The Estate of Diane Arbus

Lady on a bus, N.Y.C. 1957. © The Estate of Diane Arbus, LLC. All Rights Reserved.

Den amerikanske fotografen Diane Arbus skrev seg inn i historien med bilder av folk hun kalte «freaks» – dverger, transvestitter, tatoverte sirkusdronninger.

Bildene var i bunn og grunn projiseringer av hvordan hun selv følte seg. De har fått ikonisk status, men i sommer åpnet en utstilling på Met Breuer i New York med tidlige bilder som aldri før er stilt ut eller publisert.

Å angi hvor og når en revolusjonerende fotograf begynner å få innflytelse, er vanskelig. Så også med Diane Arbus (1923–1971). Når hun omtales, er «freak» det ordet som oftest blir nevnt. En av dem som ble påvirket av henne, var Robert Mapplethorpe – som homoseksuell følte han seg som nettopp en freak, ifølge ham selv. Også Diane Arbus følte seg som et utskudd; en freak. Legenden om henne ble ytterligere befestet etter at hun begikk selvmord i 1971.

Ukjente bilder

Mange store utstillinger med Diane Arbus er blitt vist opp gjennom årene, men på Met Breuer blir en hittil ukjent side ved henne løftet frem, forteller Jeff L. Rosenheim, som har satt sammen materialet.

– Utstillingen heter Diane Arbus: In the Beginning og omfatter perioden 1956–1962, altså de første syv årene hun fotograferte i New Yorks gater. Det var da hun utviklet sitt fotografi, det som ledet til de ikoniske bildene. Det var en viktig periode i hennes liv, og faktisk også i den amerikanske historien.

Halvparten av bildene er aldri tidligere stilt ut eller publisert. Det er ingen tilfeldighet at utstillingen vises på Met Breuer, som åpnet i mars i år og er en satellitt til The Metropolitan Museum of Art.

– I 2007 kjøpte museet hele Diane Arbus’ omfattende arkiv. Foruten fotografier inneholder det brev, arbeidsbøker, biblioteket hennes og mye annet. Arbus’ døtre sørget for at alt hun etterlot seg ble bevart intakt etter hennes død. Det innebærer at museet også er senter for Arbus-studier.

© The Estate of Diane Arbus

Man in hat, trunks, socks and shoes, Coney Island, N.Y. 1960. © The Estate of Diane Arbus, LLC. All Rights Reserved.

© The Estate of Diane Arbus

Female impersonator holding long gloves, Hempstead, L.I. 1959. © The Estate of Diane Arbus, LLC. All Rights Reserved.

Annonse

Den privilegerte jenta

Diane Arbus skulle bevege seg i samfunnets utkant, men det var ikke der hun kom fra.

– Hun het Diane Nemerov, og hennes far, David Nemerov, eide et stort varehus på Fifth Avenue. I motsetning til mange andre ble ikke familien berørt av børskrakket og den påfølgende depresjonen.

Hun skrev senere at hun allerede som barn følte seg utenfor, og utenforskapet føltes spesielt sterkt når hun måtte iføre seg sine fineste klær og gå gjennom varehuset sammen med sin far. Kunst og litteratur ble en slags tilflukt.

Hun giftet seg allerede i 1941, bare 18 år gammel, med Allan Arbus.

– De var interessert i fotografi, og han ga henne et kamera, hennes aller første, i presang. De besøkte fotoutstillinger og begynte å fotografere selv. I 1946 startet de sin egen bedrift, først og fremst innrettet på motefotografi. Hun var direktør, han tok bildene. Bedriften gikk godt, men Diane Arbus hatet moteverden. I 1956 begynte hun å studere under Lisette Model, kjent for sine nærgående, psykologisk inntrengende

gatefotografier. Det førte til at Arbus sluttet å arbeide på oppdrag, og begynte i stedet å utvikle sitt eget billedspråk ute i New Yorks gater.

Nummererte filmer

Diane Arbus fikk til slutt nok av den kommersielle verden. I 1956 begynte hun med sine egne prosjekter ved siden av enkeltoppdrag for seriøse tidsskrifter. Rosenheim fortsetter:

– Hun hadde virkelig begynt på et nytt kapittel, noe hun markerte ved å merke en rull 35 mm-film med #1. Denne rullen ble starten på neste fase i hennes liv. Hun bega seg ut i New York, til Times Square, Lower East Side og Coney Island for å ta bilder. Der fant hun alltid interessante personer å fotografere; eksentrikere, barn, gateartister.

Arbus var helt overbevist om at hun hadde noe spesielt å tilføre verden med sitt fotografi: «Jeg mener jeg har en flik av forståelse for kvaliteter her i verden. Det er veldig subtilt og nesten litt pinlig for meg, men jeg er overbevist at det finnes ting som ingen ville ha sett om ikke jeg hadde fotografert dem.»

Samtidig som Diane Arbus bega seg ut på gatene i New York, var det andre i USA som var fast bestemt på å få fotografiet akseptert som kunstform, deriblant John Szarkowski, kurator på The Museum of Modern Art i New York. Han ble nærmest en markedsfører for ideen om at fotografen var en «auteur» med et kamera, en med en personlig og individuell visjon, ikke bare en som tilfeldigvis var på rett plass til rett tid. Szarkowski arrangerte utstillinger med Diane Arbus og andre som fotograferte på gata, deriblant Lee Friedlander, Garry Winogrand og Helen Levitt. Men Arbus skilte seg ut i denne forsamlingen, sier Rosenheim.

– Arbus var alltid på utkikk etter spesielle mennesketyper, og hun fikk dem til å delta og engasjere seg i fotograferingen. Slik forsto de at de hadde innflytelse på resultatet. Bildene var et resultat av møtet mellom to individer. For Friedlander, Winogrand og Levitt var det annerledes. Når de tok bilder, var personene som ble fotografert knapt klar over at det skjedde og opplevde ikke selv å være en del av bildene. For Arbus var det personlige møtet helt sentralt.

Glemte bilder

Det er en fascinerende utstilling. Mest interessante er de bildene som aldri er vist tidligere, enten de er av taxisjåfører eller transvestitter. Rosenheim forteller:

– Årene 1956 til 1962 var hennes mest produktive. Halvparten av alle bildene hun fremstilte kopier av, ble tatt i denne perioden, men de fleste forble ukjente mens hun ennå levde. Hun arkiverte dem i esker og plasserte dem i mørkerommets kjeller i Greenwich Village. Og der lå de bortglemt i flere år etter hennes død i 1971. Først på begynnelsen av 80-tallet gikk hennes døtre gjennom arkivet og laget et register over bildene.

Det berømte bildet Gutt med lekehåndgranat i Central Park, tatt i 1962, inngår også i utstillingen. Rosenheim fortsetter:

– Bildet markerte et nytt veiskille. Hun la 35 mm-kameraet på hylla og begynte å fotografere med et Rolleiflex, 2 ½ tommers-format, som skulle bli en slags signatur for henne.

Utstillingen viser hvordan Arbus utviklet sitt fotografi, men kjennetegnene kan man se helt fra denne første filmrullen merket #1, sier Rosenheim.

– Hos Arbus finner man en dristighet, en direkthet og en følelse av intimitet, og bildene oppleves som helt ukunstlede. Hun finslipte og ble sikrere etter hvert, men kvalitetene var der allerede fra starten.

Etter 1962 overtok den mer kjente siden av Diane Arbus. Og gradvis ble jakten på hennes «freaks» mer intensiv, noe som også sees i bildene. Arbus hadde sine dypt depressive perioder, etterfulgt av maniske. I dagbøkene hennes fremgår det at disse periodene ble stadig mer intense i årene som fulgte. Til slutt var ikke engang «freaksen» nok for henne; den 26. juli 1971 tok hun en overdose sovetabletter, la seg i badekaret og skar seg i anklene. Hun ble 48 år gammel.

Diane Arbus

Child with Toy Hand Grenade in Central Park, New York City (1962). © The Estate of Diane Arbus.

Arbus i ettertid

Arbus har forblitt en kontroversiell fotograf, og debatten har vært preget av påstander om at hun utnyttet dem hun fotograferte – folk på randen, utskuddene i samfunnet. At hun ved å fokusere på deres svakheter, på spaltede personligheter, rett og slett kunne projisere sin egen psykiske tilstand på andre. Nærmest som et slags selvportrett «by proxy». Det er en hard anklage. Den kan godt stemme, men bildene hennes hadde også en annen misjon: Å gjøre disse menneskene synlige for verden. Gi dem menneskeverd. Erkjenne deres eksistens.

Meningene om Arbus er sterkt sprikende. Da jeg intervjuet fotografen Mary Ellen Mark for rundt ti år siden, nevnte jeg Arbus, ettersom de begge fotograferte tvillinger. «Arbus er ingen god fotograf!» bet hun meg av. Kanskje var det av misunnelse siden Arbus anses å befinne seg i en helt annen liga. Men så var Mary Ellen Marks fotografier langt mer slickat og med en varme, en humanisme som er fraværende i Arbus’ bilder, hvor man opplever et heller sjokkartet møte mellom to individer.

Det mest bitende angrepet sto likevel Susan Sontag for da hun satte spørsmålstegn ved motivene for å gi oppmerksomhet til mennesker som var «patetiske, ynkelige og motbydelige». Hun mente også at Arbus’ blikk var «basert på distanse, på privilegium, på en følelse av at det som betrakteren blir bedt om ta en titt på, virkelig er annerledes.»

Og man kommer ikke utenom dette. Én ting er at Arbus følte seg som en freak og at hun projiserte seg selv på andre. Men det var ikke ensbetydende med å være i samme båt som dem. For man kan kjenne følelsen av avstand. Sant nok hatet hun sin privilegerte oppvekst, men den forble unektelig en del av henne.