Ida Lorentzen

Foto: Bjørn Wad

Det er kommet noe nytt inn i maleriene til Ida Lorentzen. Naturen utenfor har fått mer plass. Hun har åpnet opp en ny dør, inn til et større rom utenfor veggene og vinduene. 

Ida Lorentzen (f. 1951)

Utdanning:
– Boston University College of Fine Arts, USA, 1970–1974.
– Statens kunstakademi, 1974–1979.

Utstillinger i utvalg:
– Henie Onstad Kunstsenter,  2001. Rom på 12 måter.
– Ida Lorentzen museet, Blaafarveværket, 2002.
– Nordnorsk Kunstmuseum, 2008.
– Baroniet Rosendal, 2008.
– Haugar Vestfold Kunstmuseum, 2009.
– Haugesund Billedgalleri, 2011. The rest is silence. En hyllest til de forlatte rommene på Kunst- og håndverksskolen i Oslo.
– Ny utstilling på Folkemuseet i 2019.

Innkjøpt av blant annet: Samtidsmuseet, Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley Museet, Norsk kulturråd, UD og Chase Manhattan Bank.

Ida Lorentzen malte dessuten det offisielle signingsportrettet av Kong Harald og Dronning Sonja fra Nidarosdomen i 1991.

Akkurat nå ser hun ut gjennom vinduet i sitt nye atelier. Ut på sjøen, som denne lyse sommerdagen nesten er speilblank. Hun fanger inn alle detaljer raskt. Sammen med sin kunstnermann Ulf Nilsen bor hun i nybygd anneks og atelier på eiendommen på Nesøya. De flyttet bare fire meter fra sitt gamle hus. Datteren, hennes ektemann og deres ett år gammel sønn har overtatt det gamle huset.

− Det er populært med storfamilie nå, smiler Ida.

Idas far kjøpte det som da var en ferieeiendom på Nesøya da hun var to år gammel. I dag er faren 97 år. Han bor fremdeles i USA der Ida vokste opp. Da familien reiste fra Connecticut nær New York til Norge for å slappe av i Idas barndom, var det bare en hytte på eiendommen. Da hun flyttet til Nesøya i 1974, var fascinasjonen for Ibsen, det nordiske sommerlyset og melankolien sterk. På Nesøya, i det gamle huset som er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, fant hun fort roen til å male, nær sjøen, i sin egen stue.

Sommeren 2015 arrangerte Ida Lorentzen utstillingen Art & House på Nesøya. Da kom over 1000 mennesker innom for å se malerier som var utstilt i både det nye og det gamle huset gjennom noen juniuker. Hun tok ingen inngangspenger og holdt omvisning for alle besøkende.

Hovedvinduet i det kombinerte annekset og atelieret er stort som en glassvegg, formet som et vindu med ruter. Rutene er vakre, synes Ida. De minner henne om rutenett som brukes for å overføre skisser til lerret. Rutenett er et gammelt virkemiddel for å plassere alt korrekt i et motiv.

− Sprossene i husets største vindu har dermed en direkte relasjon til malerkunsten, sier Ida.

Målet var å ikke krenke det eksisterende huset, derfor er annekset nedsenket i terrenget, forteller hun. På motsatt side, mot veien, har hun tegnet fasaden høy som et fort og med fransk balkong over inngangen. Når vindusdørene står på vidt gap, kan hun høre klukkelyder fra fjorden og trær som vaier i vinden. Og se ut på smijernrekkverk dekket med eføy som slynger seg nedover husveggen. Et helt år brukte hun på å tegne det nye annekset ved hjelp av det digitale tegneprogrammet AutoCAD. Enda ett år gikk med på å følge opp alt arbeidet på byggeplassen.

Ida Lorentzen

Historiens rom, 165 x 200 cm,  olje på lerret, 2016. Innkjøpt av Norsk Folkemuseum.

Annonse

Det er i atelieret hun helst vil være. For å skape bilder som lever. Kanskje mye lenger enn vi som sitter her ved hennes spisebord akkurat nå. Hun bruker tiden sin bevisst. Hun tar sjelden fri mellom klokken åtte og klokken fem på hverdager. Bare korte avbrekk. Hver dag, året rundt, vil hun helst male. Tenke. Fundere. Flikke. Pusse over. Male på nytt. Skrape vekk. Til hun ser noe som får lov til å bli på lerretet. Hun vet når nokpunktet i et motiv er kommet. Hun føler seg frem til det. Bruker intuisjon. Lytter til sin indre stemme. Hun vet når alt stemmer, slik jorden går i bane rundt solen, som når et frø vet å folde seg ut. Det handler om en innebygget logisk rytme. En form for forhåndsprogrammert intelligens.

Alt handler om relasjoner. − Bildene mine handler mest om relasjoner. All kunst handler om relasjoner, mener Ida.

Selv beskriver hun det slik:

«Rommet huser legemet, og legemet er bolig for sjelen. Denne min romverden symboliserer kontinuiteten i livet. Rommet jeg dikter, er en uvirkelig virkelighet. Det er ikke det ferdige bildet som er viktig for meg. Det som er viktig, er den tiden jeg bruker på å male hvert bilde. Med det mener jeg den lange fysiske prosessen, å lykkes og feile, å legge lag på lag med

maling. Og når nye farger ubevisst vokser frem underveis og gir rommet og gjenstandene identitet.

Til å begynne med var rommene nakne med bare en dør på gløtt. Ingen vinduer, ingen gjenstander vi smykker dagliglivet med, skulle forstyrre harmonien jeg strebet etter. Jeg var opptatt av møtet mellom vegg og gulv.

Forsiktig snek det seg inn ett og annet møbel i bildene. Det ble mer stofflighet i malingen. Så kom draperiet. Noe senere åpnet jeg vinduet på gløtt mot utenverdenen. Lyssettingen opptok meg, og kontrastene mellom lys og mørke ble etter hvert mer markante. Jeg begynte å anvende speil. Gjenstandene i rommet er valgt med omhu. Noen av tingene har fulgt meg siden barndommen. Som andre malere leter etter en egnet modell, leter jeg etter bordet, stolen, krakken. Overalt. Møtet med et møbel kan for meg være som møtet med et menneske – ladet med tiltrekningskraft. Ved å male det, blir møbelet en del av meg. Jo mer jeg maler, desto nærmere blir slektskapet mellom meg og gjenstanden.

Rommet er rammen om vårt liv. Det er i rommet vi mennesker lever. Gulvet er plattformen vi står på. Veggene er begrensingen. Døren det autoritære og maskuline. Den kan lukkes. Brått. Er den åpen, aner vi neste rom. Bordet forbinder jeg med det kvinnelige, myke. Det ønsker oss velkommen. Stolen er jeg-et. Det er laget, tilpasset deg og meg.

Ida Lorentzen

Foto: Bjørn Wad.

Jeg bruker lang tid på å arrangere gjenstandene. Ofte svært lang tid. Det er ingen installasjon. Møblene er symboler på mellommenneskelige forhold. Men det er ikke teater. Jeg er ingen dramatiker. Jeg identifiserer meg med gjenstandene. De er personlige, og både står og ikke står i forhold til hverandre. Jeg lager en konstruksjon hvor fargene og lyset danner et ubevisst bilde. Rommet skal vokse som et portrett av meg selv. Intuisjonen leder meg gjennom den tiden jeg bruker på hvert bilde. Derfor står jeg med ryggen til oppstillingen og maler. Jeg er ikke opptatt av å gjengi virkeligheten, men jeg vil at bildet skal være sant.»

Motivet er drivkraften. På Statens kunstakademi så professorene Ludvig Eikaas og Halfdan Ljøsne fort en forbindelse mellom Ida Lorentzen og den danske maleren Vilhelm Hammershøi (1864−1916). Under studietiden fikk hun et reisestipend til Stockholm for å se en retrospektiv utstilling med Hammershøis bilder i de vakre salene i prins Eugens Waldemarsudde. Møtet med Hammershøis malerier ble en sterk opplevelse for den unge kunststudenten.

− Jeg fikk se en kunstmaler som formidlet en stillhet som jeg kunne kjenne meg igjen i. Også i forenklingen. Melankolien. Tid og sted som er utvisket, som bar bud om en mystisk distanse.

− Motivet er alltid svært viktig for meg. Det forestillende motivet er selve drivkraften for å male. Å lage bilder kan være både langtekkelig og kjedelig til tider, derfor må motivet bety noe for meg personlig. Jeg må male et rom som angår meg. Motivet kan jeg holde på med i to til tre år. Til slutt blir det flere malerier til en utstilling. Oppgaven min er å lage utstillinger med tema som alltid kretser rundt rom. Det meste har blitt til underveis.

Vinteren 2015 fikk Ida forespørsel fra Norsk Folkemuseum på Bygdøy om å male motiver til en ny utstilling, som skal være permanent når museet åpner dørene etter renovering i 2019. Nå maler hun hovedvinduet med utsikt ut mot sundet, i sitt nye anneks. Det blir to store motiver herfra. Fargene kommer til underveis. Vindussprossene er malt hvite, men det er baklys, slik at det blir vanskelig å male, forklarer hun. Sprossene skal se ut som de er hvitmalte, men de ligger i skyggen. Balansen mellom kaldt og varmt lys er krevende.

− Fremtiden ligger i landskapet, der ute. Nuet er i rommet. Psyken ligger i fargenyansene, sier Ida.

Hun bruker ikke fargeteori. Fargene vokser frem når hun begynner å male. Det er mye prøving og feiling før et maleri er ferdig selv om motivet alltid sitter i hennes bevissthet før hun begynner. Øya og vannet rett foran huset gikk det fort å male. Plankegulvet også. Men veggene var en utfordring fordi veggene er rammen om rommet. I det ferdige maleriet som nå henger på veggen i det nye annekset, har Ida vært gjennom mange ulike fargenyanser. Veggen rundt vinduet var først grå, så blå, rød og okergul. Til slutt endte hun opp med en sjelden lillavalør.

Ida Lorentzen

Crossing the Threshold, 160 x 130 cm, olje på lerret, 2015. Innkjøpt av Oslo Kommune.

− Jeg pleier å ha en varm bunn, for så å gå opp i lyset og ned i mørket. Et maleri er et begrenset rom. Maleriet er også et taust rom. En firkant. Noe intimt, mener hun.

Det er fascinerende å se at Ida Lorentzen som har malt rom og interiører i 40 år, nå har begynt å slippe naturen mer og mer inn i sine motiver. I de nye maleriene ser vi utsikten hun er omgitt av til daglig, som studeres intenst bak vindusglasset med sprosser. Det er som om livet hennes har fått mer luft nå, og rommet er blitt større. Det et er ikke bare rom med vegger, men også det store rommet der ute som nå vekker hennes interesse.

− Jeg tenkte aldri at det med rom var så utømmelig. Det har vært nye romprosjekter hele tiden.

Ida skal også lage bilder til en temporær utstilling til tre ulike hus på Norsk Folkemuseum, blant annet til det eldste huset i Norge, som er 750 år gammelt. Boligen har hull i taket for å slippe ut røyk fra grua som var plassert midt i rommet. Alle veggene innvendig har preg av å ha vært dekket med røyk og sot. De er svarte som kull og minner henne om et kapell. Hun fikk helt frysninger da hun kom inn i Raulandstua fra Numedal, som ble bygget mellom 1250 og 1300.

Det er alltid veggene hun legger merke til først i et rom. Vi mennesker er vant til å navigere; hvor vi skal gå og hvor mange meter det er fra den ene enden til den andre, er noe vi fort begynner å legge merke til, hevder Ida.

Det er ikke bare natur som er nytt i maleriene til Ida Lorentzen. Hun skal nå også male et portrett av sin slektning Marie Lorentzen fra Holmestrand som 9-åring. Hun levde for 300 år siden. Faren døde og moren giftet seg igjen med en prest. Den lille jenta er omgitt av leker som skulle lære henne om voksenlivet. Den gang var barn miniatyrvoksne. Barn skulle ikke være barn da. Alt var stivere, forteller Ida. Maleriet skal stilles ut på den samme utstillingen på Folkemuseet i 2019.

Selv om vi finner melankoli, mennesketomme og stille rom i Idas malerier, rommer den daglige virkelighet nå mye varme og omsorg.

Hun har nylig blitt bestemor og øser sin kjærlighet utover den lille gutten på ett år, som bor i huset noen få meter fra det nye annekset som hun er så glad for at hun fikk realisert. Om sommeren er det her hun aller helst vil være, sammen med sin kjære kunstnermann. Derfor reiser hun sjelden vekk fra Nesøya i den lyse årstid. Hun står tidlig opp hver dag for å bade eller padle i kajakk. Det er noe med naturen, og det store rommet der ute, som griper mer og mer tak i henne. Men det er også en dualitet der. På den ene siden beundringen for det perfekte skaperverket og roen hun finner i tett nærhet til naturen. Men også frykten, og undringen som vaker i bakgrunnen, for hva som vil skje med naturen i fremtiden. Om vi vil være i stand til å ta vare på det store rommet …

Ida Lorentzen

De som lener seg mot,  130 x 160 cm, olje på lerret, 2016. Foto: Bjørn Wad