Barnedåp i Tanum kirke

Barnedåp i Tanum kirke, 1892. Olje på lerret, 109 x 142 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.

Fargene og lyset i interiørmaleriene til Harriet Backer reflekterer overgangen fra 1800-tallets realisme til modernismen og har gitt henne en selvskreven plass i norsk kunsthistorie.

For Backer tilhører ikke gruppen av såkalt «glemte» kvinnelige kunstnere, som historikere i ettertid har forsøkt å gi en mer prominent posisjon. Hun nøt tvert om stor anerkjennelse i sin egen samtid, selv om beslutningen om å bli maler kom i relativt voksen alder.

Harriet Backer ble født i Holmestrand i 1845. Faren Nils var kjøpmann, reder og dansk konsul, moren Sophie kom fra en velstående familie, og de fire døtrene deres fikk en kultivert oppdragelse med undervisning i musikk og billedkunst. Den nest yngste av søstrene, Agathe (Backer Grøndahl), viste tidlig et stort talent som pianist og ble Norges første betydningsfulle kvinnelige komponist. Harriet var derimot mer opptatt av skriving og hadde planer om å bli forfatter. Men da familien flyttet til Christiania i 1856, begynte hun på en lokal malerskole og interessen for billedkunst tiltok. I 1863 ble hun uteksaminert fra Hartvig Nissens guvernanteskole, som var det høyeste utdanningen for kvinner i Norge på denne tiden.

Kunstinteressen ble for alvor vekket på en lang utenlandsreise med Agathe. De besøkte både Tyskland og Italia, og Backer «oppholdt seg selv» med å kopiere kunstverk på de store museene mens søsteren studerte musikk. Gjennom etterligningen fikk hun inngående kjennskap til malerkunstens virkemidler og større tro på sine egne evner. Tilbake i Norge begynte hun på malerskole i 1870 under ledelse av kunstneren Knud Bergslien. Det gikk allikevel flere år før hun endelig bestemte seg for å satse på kunstkarrieren. Det var tross alt en utbredt oppfatning den gang at kunst som levevei ikke passet for kvinner, selv om tidene var i ferd med å endre seg.

Blått interiør

Blått interiør, 1883. Olje på lerret, 84 x 67 cm, Nasjonalgalleriet, Oslo.

Foto: Carl Westendorph, Oslo Museum

Annonse

Ikke før i 1874, da Backer var 29 år gammel, bestemte hun seg endelig for å dedikere seg til kunsten. Som de fleste unge norske malerne på den tiden reiste hun til München, som nylig hadde tatt over posisjonen til Düsseldorf som det ledende stedet for kunstutdannelse. Siden hun var kvinne, hadde hun ikke tilgang til den vanlige undervisningen på akademiet, men fikk privat instruksjon av høy kvalitet. I utgangspunktet hadde hun sett for seg å bli portrettmaler, men interessen for interiørmaleri ble stadig mer dominerende. Derfor valgte hun å studere perspektiv, noe hun dro stor nytte av senere. Årene i München ble veldig viktige for hennes personlige utvikling også, og hun ble kjent med flere unge kunstnere med samme utforskende tilnærming til kunsten som henne selv, blant dem Kitty Kielland, som hun forble nær venninne med resten av livet. Backer beskrev dette med egne ord: «Jeg priser mig lykkelig av at være kommet til München sammen med et yngre Kuld af Malere, Eilif Peterssen, Werenskiold, Munthe, Skredsvig, Rusten, Kitty Kielland, friske nye Kræfter mod det konventionelle i Tegning og med friskt personlig Farvesyn.»

Høsten 1878 flyttet Backer videre til Paris, hvor hun ble boende i ti år. Oppholdet der førte ikke til noen dramatiske endringer i utviklingen hennes som kunstner, men hun fortsatte å jobbe på fundamentet som ble lagt i München og dyrket interessen for historiske interiører. Det kanskje viktigste verket fra denne perioden er et våningshusinteriør fra landsbyen Schliersee med tittelen Solitude (1880). Det viser en sortkledd kvinne som sitter foran et bord, med bøyd rygg og hodet hvilende i den ene hånden, i et enkelt innredet rom, med unntak av et ikonmaleri i en overdådig ramme på veggen bak. Vinduet helt til høyre i motivet slipper dagslys inn i rommet og over kvinnens tankefulle ansikt.

Motivet bestod opprinnelig kun av interiøret, men læreren hennes, den franske kunstneren León Bonnat, rådet henne til å male en figur inn i bildet. Ellers ville det føles uferdig, mente han. Dette var kun to uker før hun skulle levere verket til Salon de Paris, og hun måtte jobbe raskt. Heldigvis fant Backer en norsk kvinne som ville sitte modell, et hotellrom med riktig lys, og hun fikk låne en sort, middelaldersk drakt av den norske kunstnervennen Eilif Peterssen. På salongutstillingen ble hun tildelt en ærespris for maleriet og mottok svært rosende omtale i den parisiske pressen. I bladet Le Soleil ble det skrevet:

«Komposisjonen er meget enkel, rolig og af en merkværdig renhed. Der er en iakttagelse af naturen, en sikkerhed, en følelse, som man ikke noksom kan rose. Det er en tro gjengivelse af virkeligheden paa samme tid som det er et maleri af de mest harmoniske farver, malet med den lettest førte pensel. Det er en glimrende debut.»

Solitude

Solitude, 1880. Olje på lerret, 68,5 x 92,5 cm. Personlig eie.

På denne tiden hadde Backer begynt å studere paletten til impresjonistene. Hun skrev i et brev: «Her er en Monet-Udstilling i denne Tid, som er meget interessant. Det er impressionistiske Landskaber og Stilleben, og jeg synes nok at Monet er Mesteren for den Retning i Kunsten, saadant Luftlys og Afstand og decorativ Virkning som der er i disse Billeder».

Men det var ikke før hun malte Blått interiør (1883) at Backer tok i bruk impresjonistenes virkemidler og lot lyset reflektere fargene i interiøret så de ble spredt rundt i rommet, over veggen, gulvet, skrivebordet og den store planten foran vinduet. Gjenstandene har ikke én farge, men splittes opp i en mengde nyanser. Motivet er preget av stor ro, men dukken som ligger slengt ved siden av puffen i forgrunnen, antyder at en liten urokråke kan være i nærheten. Det store speilet bak kvinnen som sitter og syr, gir også en spennende dybdefølelse ved at speilbildet gjengir den vinkelen betrakteren ser hovedmotivet fra. Modellen for kvinnen som sitter og syr, var for øvrig kunstneren Asta Nørregaard, og rommet tilhørte en venn i Paris. Selv om Backer selv anså bildet som halvferdig, regnes Blått interiør som et av hennes hovedverk, og er også hennes første gjengivelse av et interiør fra samtiden. Hun tok aldri  skrittet fullt ut i den impresjonistiske stilen og beholdt forankringen i realismen, men det ble starten på en koloristisk frigjøringsprosess i maleriene hennes.

Blått interiør var maleriet Backer debuterte med på Høstutstillingen i Oslo, og i løpet av de neste årene ble hun for alvor lagt merke til i kunstmiljøet hjemme. Hun hadde ofte tilbragt somrene i Norge for å male gårdsinteriører rundt i landet, og i 1888, 43 år gammel, flyttet Backer fra Frankrike og bosatte seg i Sandvika utenfor Oslo. De neste fem årene laget hun noen av sine beste bilder under påvirkning av en av samtidens dominerende trender, stemningsmaleriet.

Blant disse verkene finner vi interiører med kunstig belysning, der mørke hjørner og lange skygger gir bildene en mystisk karakter. Som i maleriet med den betegnende tittelen Ved lampelys (1890), der hun viser hvordan lyset endrer karakter når det faller over gjenstandene i rommet og ilden i ovnen kaster et gyllent skjær over stolen til venstre. Oppmerksomheten retter seg mot piken som sitter og leser ved lampen, og det er som om interiøret lukker seg rundt henne og fantasiverdenen hun er inne i.

Interiør fra Uvdal stavkirke

Interiør fra Uvdal stavkirke, 1909. Olje på lerret. 115 x 135 cm. Rasmus Meyers Samlinger, Bergen.

Ved Lampelys

Ved lampelys, 1890. Olje på lerret, 55 x 66,5 cm. Rasmus Meyers Samlinger, Bergen.

Backer tok etter hvert også kirkeinteriører inn i motivkretsen sin. Faren hadde vært et dypt religiøst menneske, og dette preget naturlig nok døtrene i oppveksten, men Backer fant selv frem til en mildere form for tro som tillot henne å utvikle seg slik hun ønsket. Barnedåp i Tanum kirke (1882) brukte hun flere år på å fullføre og regnet det selv som sitt ubestridte hovedverk. Det iøynefallende perspektivet styrer blikket mot dåpsfølget på vei inn i kirken, som er sterkt belyst i kontrast til det ellers dunkle interiøret. Vi kan så vidt skimte mannen med hatt som står i mørket rett innenfor døren. Bildet har også en kraftig koloritt i brunrødt, grønt og blått, som forsterkes der dagslyset treffer.

De andre viktige kirkemotivene hennes kan dateres til tidsrommet 1904 til 1909, da hun jobbet i Uvdal i Numedal. I Interiør fra Uvdal stavkirke (1909) lot hun fargene for alvor spille hovedrollen i det gamle barokk-interiøret i grønt og rødt, og med en blåmalt søyle som midtpunkt. Hun har også gjengitt rosemalingen på veggene og taket i grove trekk. Lyset som siver inn mellom kirkebenkene, fremhever en kvinne som sitter og leser, eller som hun selv sa ved en anledning: «Figurene kommer inn som riktige Fargeflekker netop der, hvor Lyset vil ha dem.»

Mot slutten av karrieren beveget Harriet Backer seg mot en ny enkelhet i sitt kunstneriske uttrykk. Hun var som mange andre inspirert av tendensen mot det abstraherte i kunsten til blant andre Paul Cézanne og Henri Matisse. Detaljene ble stadig mer visket ut av grove penselstrøk og udefinerbare overganger, selv om romfølelsen ble beholdt med en fast komposisjon. Stilleben, som hun ikke hadde malt siden de tidlige årene i München, ble på ny utforsket som tema og utført i en rik og frodig koloritt. Gjenstandene ble arrangert i Backers kombinerte atelier og stue, hennes private sfære, og tilhører derfor de mest private bildene hun laget.

Hun fortsatte også å reise rundt i Norge for å finne inspirasjon og malte flere vakre våningshusinteriører på sine eldre dager. Det siste interiørmaleriet ble malt i 1924, Interiør fra Vendelsborg, Vollen i Asker. Blikket fanges av den grønne stolen som står tett inntil en sofa med blått trekk, og et gult og grønt veggteppe, og Backer demonstrerer med stor overbevisning at det ikke trengs mennesker i motivet for å fullføre et interiørmaleri.

Harriet Backer var en prominent skikkelse på den norske kunstscenen i samtiden og hadde flere viktige verv, blant annet som medlem av Nasjonalgalleriets direksjon og innkjøpskomité fra 1898 til 1918.  Hun drev også privatskole, og nesten alle viktige malere på starten av 1900-tallet var elever hos henne i korte eller lengre perioder. Fra 1921 mottok hun statens kunstnerlønn, og i 1925 ble hun hedret med St. Olavs Orden. Backer ble 87 år gammel og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund ved siden av sine foreldre.

Hennes noe sene avgjørelse om å bli maler skulle vise seg å være et lykketreff, for dermed ble hun en del av 1880-generasjonens kunstnere som brakte fransk realisme og senere også impresjonismen til Norge, og banet vei for modernismen.

I en nekrolog gjenga Hulda Garborg et dikt Backer selv hadde skrevet:

Kunsten selv er en stjerne,
langt, langt i det fjerne.
Hvor? skal vi ikke ænse,
utenfor Verdensalt’s grænse
bak evighets mulm et blink av lys,
sjælen hilser med kyss;
til flukt mot den er livet
os givet.

Kilder: Marit Lange. Harriet Backer. Oslo: Gyldendal, 1995,
Norsk kunstnerleksikon på nett: nkl.snl.no