© Herman Miller, Inc.

© Herman Miller, Inc.

«Alt er skulptur», uttalte Isamu Noguchi. Sofabordet Noguchi er sannsynligvis hans beste eksempel.

Japansk-amerikanske Isamu Noguchi (1904–88) var billedhugger i sin sjel, også når han var designer, teaterrekvisitør og landskapsarkitekt. Han så ingen forskjell på å utforme en skulptur, en park eller et møbel. Enhver fri idé materialisert i et rom var for ham skulptur.

Noguchi ble født i California og bodde i Japan til han var 13 år gammel før moren sendte ham tilbake til USA for å gå på skole. Hans skulpturelle talent ble oppdaget på kveldskurs på en kunstskole han begynte på ved siden av medisinstudiene, og i løpet av kort tid holdt han sin første utstilling. I 1927 reiste han til Paris for å gå i lære hos skulptøren Constantin Brâncuși. Her ble han sterkt inspirert av mesterens minimalistiske og nesten absolutte former. Hele Noguchis karriere var preget av reisevirksomhet og et ønske om å stadig bevege seg videre, lære. Han slo aldri rot noe sted. Med én fot i japansk og én fot i amerikansk kultur var det i kunsten han fant seg selv.

Sofabordet Noguchi så dagens lys i 1944. Det sies at det ble til som en slags hevn etter at en britisk designer rappet ideen hans om et bord med tre bein. I så fall ble hevnen søt. Da den amerikanske produsenten Herman Miller satte det i produksjon i 1948, vakte det stor oppsikt. Sammen med Eames-parets legendariske stoler er sofabordet Noguchi blitt selve symbolet på organisk design under mid-century-epoken. Bordet er å se i stuer, kontorer og samlinger verden rundt, for ikke å snakke om interiørmagasiner, og ikonstatusen bekreftes med blogger som Fuck your Noguchi coffee table. Bordet var i konstant produksjon fra 1948 til 1973. Etter flere år som ettertraktet samlerobjekt gjenopptok Herman Miller produksjonen i 1984, og det har vært i produksjon siden. I Europa produseres det av Vitra.

Bordet består av tre deler: to identiske og organisk formede stykker massivt tre som holder oppe en like organisk formet glassplate. Det er ikke vanskelig å se at dette bordet er utformet av en billedhugger. Det harmonerer masse og rom, opakt og transparent, tre og glass. Det er tungt og robust, men på en så subtil og elegant måte bare en kunstner kan få til. Det er nesten så det gir følelsen av en zen-aktig ro, som en japansk hage forkledd som sofabord. Som et hverdagslig bruksobjekt forkledd som skulptur. Eller omvendt. Det spiller ingen rolle. Alt er skulptur.