Skrik av Edvard Munch. Foto: NTB Scanpix.
Jeg tror at den kunstopplevelsen nordmenn har til felles er at de har vært på Munchmuseet og sett skrik av Edvard Munch. Dette hårløse, angstfylte vesenet som hyler sin indre redsel utover bildet og utover oss. Som barn, på klassetur til Munchmuseet på Tøyen, for mange kanskje første tur til Oslo, for andre, kanskje første tur til Oslo øst, ble vi geleidet av en kulturformidler, frem til det sakrale rommet der Munchs mest kjente maleri henger. Vi ble bergtatt, vi ble skremt, og vi fikk en skremmende nærhet til det mest hudløse i kunsten. Kanskje ikke så rart at skoleutflukten i 4. klasse var den eneste gangen de satte sin fot på et museum eller i et galleri?
Eller? Det ville vært altfor enkelt å si at folk slutter å gå på museum eller at de mister interessen for kunst, fordi de ble skremt av en maleri som barn. Sånn fungerer ikke verden, og sånn fungerer ikke et barnesinn. Var det ikke nettopp det at Skrik var så skummelt og skremmende som gjorde at vi fremdeles husker denne turen, at vi med glød og fasinasjon senere satt og etterlignet dette merkelige mennesket vi hadde sett med.
Så hva var det da, som gjorde at så mange av oss knapt satte foten i et museum eller en kunstinstitusjon før vi kanskje igjen ble tvunget igjen på videregående. Jeg kan jo skylde på mine friluftselskende foreldre, som synes at det å studere måltrost var viktigere enn å studere Kristian Krohg. Men hvem skulle de skylde på? Var de kanskje blitt skremt av Edvard Munch som barn?
Jeg tror ikke det var Edvard Munch som skremte oss. Tvert om. Jeg tror han vekket en dyp fasinasjon hos alle de barn som ble tvunget til å se Skrik og Syk Pike og Puberteten. Det var ikke kunsten vi var redde for. Vi var redd for kunstverdenen. Den var fremmed, fjern og utilgjengelig og ikke minst, så fikk den oss til å føle oss dumme. At det var noe vi ikke skjønte, som de skjønte. At vi ikke helt var invitert inn.
Mye har forandret seg siden jeg så Skrik i fjerde klasse. Og jeg er ikke like redd for kunstverdenen. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Kunstverdenen kan få den smarteste av oss til å føle seg som en idiot, der man står foran et verk man ikke skjønner noen som helt av, med en tekst fra galleriet som vi skjønner enda mindre av. Da får i hvert fall jeg en helt distingvert følelse av at jeg er ikke invitert inn. Dette er ikke ment for meg, eller for andre som ikke har gått på kunstakademiet og som kjenner de helt spesielle koder og referanser og beskrivelser som abstrahering, overskridelser, tekstural og obskural, til at vi skal forstå hva dette kunstverket dreier seg om.
Men igjen, det er for enkelt og bare skylde på kunstbransjen. Hva med skolen? Personlig synes jeg kunsthistorie burde vært en like selvfølgelig del av pensum som det å lære seg periodetabellen ( jeg skal love deg at jeg ikke huser noe av den) og at skoleklasser burde dra på galleri og museumsbesøk minst en gang i måneden. Slik at vi, helt fra starten, kan se at kunst og kunstverden ikke er noe å være redd for. Tvert om, det er et fristed og en befrielse, fra de tingene vi faktisk burde være redd for.
Men denne bloggen, vil jeg gjerne få dele mine kunstopplevelse med deg. Jeg vil gjerne få fortelle deg om mine møter med kunstnerne, kunstformidlere og kunstinstitusjoner på en måte som følger det gamle mottoet til magasinet kunst, at kunst skal være for alle. Det skal være et generøst og inkluderende rom der alle som er interessert, er velkommen.
Og som sagt, det er andre tider i kustbransjen og de som styrer har skjønt at skal de overleve, er det nødt til å ha et publikum. Og det finnes mane institusjoner som har kommet ned fra sin pidestall og som gjør sitt beste for å dra publikum inn. Som har entusiastiske kulturformidlere og flinke gallerister. Og det er de stedene, de folkene, jeg vil skrive om. De som inviterer oss inn til denne magiske verden som kunsten faktisk er.
Jeg håper du vil være med.
Lillian Reif