Pushwagner og ville vesten

Foto: Bjørn Wad

Vår eneste billedkunstner med rockstjernestatus, Hariton Pushwagner (76), har selvsagt fått sine kicks langs Route 66. Nå skal han tilbake til USA, for første gang på nærmere 30 år.

Når man tar 21-bussen gjennom Oslo sentrum til Bryggetorget på Aker Brygge, befinner man seg plutselig i Pushneyland.

Skur 13, en lagerbygning fra den tid Filipstadkaia var byens viktigste havneanlegg, er dekorert på to sider med hans fargesprakende gigantmalerier, Movement på den ene siden og London-frisen bestående av tre bilder på den andre. Bildene er 10 meter høye og til sammen 120 meter lange. Dette er Norges største kunstverk nest etter Vigelandsanlegget.

Tvers over plassen ligger Galleri Fineart, som tok initiativet til gigantverket til sin store Pushwagner-utstilling i 2014. Vandrer man så 150 meter utover på Tjuvholmen, ligger Pushwagner Gallery på venstre hånd. Den ultramoderne bebyggelsen rundt fører tankene til et favorittmotiv av Pushwagner, de halvpsykedeliske høyblokkene i Vertigo 23, som første gang hang på Høstutstillingen i 2006. Vertigo betyr høydeskrekk. Det er en velkjent følelse i møtet med Pushwagner-universet.

Noen meter forbi galleriet hans åpner Soft City-bebyggelsen seg mot havna, og man glimter igjen Skur 13 og London-bildene. Jovisst er det Pushneyland — et magisk triangel formet av en fullstendig unik kunstnerisk visjon.

— Her er det jeg som stiller spørsmålene! Hva heter hovedpersonen i Salingers Catcher in the Rye? Og husker du hvor og hvordan fortellingen slutter?

Pushwagner er i gang med kryssforhør. Vi snakker om New York og USA, og han skal bare sjekke at reporteren har de kulturelle parameterne på plass før vi kan gå videre. På en solskinnsdag som denne husker jeg til og med at lillesøsteren til Holden Caulfield heter Phoebe, så første hinder er klarert.

— Men nå da: Cormac McCarthys bøker kjenner du vel tross alt til, hva? Men han henter de sentrale ideene sine fra en eldre amerikansk forfatter. Hvilken?

Der har han meg. Det viser seg å være Theodore Dreisers En amerikansk tragedie.

Hvor lite de enn ellers måtte ha til felles, deler Pushwagner denne interessen for litterære gjetteleker med Odd Nerdrum.

Pushwagner er veldig stø i amerikansk og engelsk litteratur, både klassisk og moderne. Slik han skildrer det, var det da han reiste i ungdommen det gikk opp for ham at engelsk var verdensspråket man ikke kom utenom. Så han leste bøkene, så mye han kunne rekke over, og har siden fortsatt med det. Han kan ikke fordra Paul Auster. Et adelsmerke, kunne man si.

Skur 13 på Tjuvholmen i Oslo. Foto: Anne Vesaas.

Det har vært fortalt atskillig om livsstilen til Push gjennom mange år, og hvilke omkostninger den har hatt. Disse fortellingene har det med å underslå hvor sylskarp fyren kan være, hvilken iakttagelsesevne og hva slags husk han har. Han påstår at under vårt forrige møte, for minst 20 år siden, hadde jeg på meg en brun frakk. Jeg kan ikke huske at jeg har eid noen brun frakk, men stiller meg åpen for at det er jeg som tar feil.

Jeg er en enkel og fordomsfri kultursnobb og liker både Wagner og Pushwagner. Samtidig ser jeg at begge har en dimensjon jeg ikke klarer å trenge ordentlig inn i, noe som absolutt er gigantomant, og som rommer en kompleksitet som nærmer seg grensen for menneskelig fatteevne. Det Richard Wagner gjorde med operaorkesteret, har Hariton Pushwagner gjort med sentralperspektivet. Det enkle og barnlige i streken hans er bare bedrag.

Vi sitter på bryggekafé med en forfriskning og har utsikt mot monumentalbildene hans. Push har kjempeappetitt og kjører i seg en hel oliven.

På tegnebrettet er en manifestasjon i New York. Sist han stilte ut der, var i 1988. Noen detaljer er foreløpig ikke klare, men håpet er å stille ut i forbindelse med en viktig boklansering.

I september skal nemlig billedromanen Soft City utgis i USA. Boka har fått ny omslagsdesign signert Chris Ware — allment anerkjent som verdens største tegneseriekunstner i dag — som også har forfattet forordet. Den har fått undertittelen The Lost Graphic Novel, som henspiller på at Soft City-originalene var borte i mange år før de ble funnet igjen i 2002, i kjølsvinet på Axel Jensens husbåt Shanti Devi. Utgiver er det prestisjetunge New York Review Books, som primært er et klassikerforlag, så dette er ingen pinglete off-Broadway-lansering.

Pushwagner besøkte USA første gang i 1962, og tilbrakte rundt et år i landet.

— Jeg tok DS Stavangerfjord over. Jeg hadde liksom basen min i North Conway, New Hampshire, men jeg har haiket gjennom nesten hele landet. I San Francisco livnærte jeg meg med å selge tegninger på gata. Jeg tok Route 66 fra Reno, Nevada og gjennom Sydstatene etterpå. I Montgomery, Alabama hadde jeg litt problemer fordi jeg gikk på bussen bakerst og satte meg. Der var det bare tillatt for svarte …

(Her, må vi skyte inn, gikk Push og plantet rumpa midt i en historisk ironi. Sydamen Rosa Parks gjorde det omvendt syv år før, en sentral begivenhet i historien om den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Stedet skulle bli enda mer berømt senere. Demonstrasjonene og opptøyene i Montgomery i januar, februar og mars 1965 var verdensnyheter.)

— De irriterte seg fælt over utlendinger, kan jeg huske. Jeg tror det må ha vært en haug med radikale journalister fra hele verden der nede for å snoke.

— Men hvis man ser bort fra steder som Montgomery, Alabama … så var det opplevelsen av friheten som var det største ved dette første møtet med USA. Nobody cared who you were, or where you were going.

Kunsten hans er preget av det. Både motivene og de klare, sterke fargene i Pushwagners nyeste bilder bærer en smak av USA. Det er mektige, klassiske dollarglis i prangende perspektiv, svømmebassenger og annen konsumglede. Den blanke avvisningen av amerikanske verdier som så å si har vært fabrikkinnstillingen i norsk samtidskunst siden 1965 — og Kjartan Slettemarks berømte Vietnam-bilde — er ikke å se hos ham.

Noe kunst kan han imidlertid ikke huske å ha sett på den første USA-turen. «Nei, det unngikk jeg!» svarer han i et litt frekt tonefall. Dette selv om popkunsten — som mange har søkt å plassere hans eget kunstnerskap innenfor — fikk sitt gjennombrudd akkurat da. Warhol og slike fikk han øynene opp for mye senere.

Musikk, derimot. Den 22 år gamle Pushwagner var i publikum på Newport Jazz Festival 1962. Og dette fins det filmopptak av! Pushwagners assistent Stefan Stray forteller at de har sporet opptaket, som befinner seg hos enkemannen etter kunstnerens kusine. Det var han som filmet, den sommeren for 54 år siden. De må bare ha tid til å titte gjennom en del ruller med falmet super 8.

Han er ikke lenger sikker på hvem som spilte på Newport, men Pushwagner så både saksofonisten Gerry Mulligan og den svenske pianisten Bengt Hallberg på klubbkonserter det året.

— Dessuten har jeg sittet på fanget til Sarah Vaughan på jazzklubben Village Gate, men der var det dessverre ingen som filmet, sukker Pushwagner.

Jazzen er en annen livslang kjærlighet. Jazz er også tittelen på et av de nyere motivene hans, som henger tematisk sammen med rosa dollarglis og penthouse-fantasiene i Night Life, som har et slags ultra-Manhattan i bakgrunnen.

Da Pushwagner, eller Terje Brofos som han fremdeles het da, kom tilbake fra Amerika, begynte han på Kunstakademiet. Så skjedde livet, som det så vakkert heter, temmelig mye av det også, og det gikk 25 år til neste USA-reise.

— Våren 1988 dro jeg tilbake, opprinnelig for å delta i en internasjonal konkurranse. Jeg reiste sammen med Ellen, min andre hustru, og ble i byen nesten til jul. I konkurransen delte jeg førstepremien med fem andre kunstnere, 800 dollar mener jeg det ble. Og jeg fikk hyggelig omtale i det trendy kunstmagasinet Artspeak.

— Jeg fikk leid meg et atelier på 64. gate og Lexington, og det var der jeg hilste på Tom Wolfe. Han bodde rett oppi høgget og handlet på samme supermarked som jeg. Mick og Bianca Jagger pleide også å handle der.

Apropos de store New York-romanene: Bonfire of the Vanities?

— Absolutt. Den boka synes jeg er Tom Wolfes beste.

De 34 bildene i New York-frisen (en maleriserie som tar utgangspunkt i Familien-Mann-bildene) ble påbegynt på 64. og Lexington. Så inntraff en serie tilfeldigheter og forspilte sjanser, og han fullførte serien nede i fyrrommet på legendariske Chelsea Hotel, midt under en av de varmeste New York-sommerne det tiåret.

Så hvor mye Manhattan er det egentlig i Soft City, eller i de beslektede bildene dine?

— Det er litt, men det er kanskje vel så mye Moskva, tror jeg. Du vet, disse bildene henger ganske tett sammen med Axel Jensens Oblidor-univers, som låner litt herfra og litt derfra. Ikke så rent lite Grorud heller, når sannheten først skal frem.

Hello, serigrafi, 66 x 95 cm, 2016