Leonardo da Vinci

Damen med Hermelinen av Leonardo da Vinci, 1489-1490.

Arnolfinis Bryllup av Jan van Eyck, 1434.

Fra eldgamle renessanseportretter til Breakfast at Tiffany’s. Det finnes en overveldende mengde kjæledyr i vestlig kunst- og kulturhistorie, men ingenting er tilfeldig når dyr dukker opp i bilder av mennesker.

Tidligere i år kom fotografen David Williams med fotoboken Men with Cats – Intimate Portraits of Feline Friendship, til glede for alle katteelskere, men egentlig mest som et forsøk på å bryte med noen eldgamle stereotypier. Tenk over det, hvor ofte har du sett bilder av menn og katter? Små, lodne pelsdyr er generelt hovedsakelig kvinnens attributter i kunsten, kanskje fordi hjemmet og dermed kjæledyrene stort sett har vært kvinnens domene. Men også fordi det kvinnelige har vært assosiert med naturen, mens mannen har representert kultur. Dette er selvsagt helt feil, men der det stort sett har vært kvinnelige kunstnere som har jobbet mot denne myten, ser vi langt sjeldnere at menn står opp for sin rett til å bli anerkjent som omsorgsfulle dyreelskere.

Symbol og realitet

Kjæledyr var i lang tid forbeholdt overklassen, det var de færreste som hadde råd til å brødfø dem. I renessanseportrettet fungerte dyr som symboler. Øgle for mystikk, fugl for visdom, hvit kanin for jomfrudom og hund for trofasthet. Et av de tidligste eksemplene finnes i det periodedefinerende nederlandske renessansemaleriet Arnolfinis bryllup (1434) av Jan van Eyck. Foran det portretterte brudeparet står en liten hund som et symbol på troskap og rikdom.

De små dyrene hadde kvaliteter man ønsket å tilegne kvinnen. Ta for eksempel Damen med hermelinen (1489). Så er det kanskje ikke riktig like berømt som selveste Mona Lisa, men besnærende på en helt annen måte. Ikke bare på grunn av den detaljerte realismen, men også fordi det er det eneste av da Vincis til sammen fire kvinneportretter som inkluderer et dyr. Kvinnen i bildet holder en hvit røyskatt. I Damen med hermelinen, som vanligvis henger i Czartoyzky Museum i Krakow, er dyret med på å gjøre bildet sanselig og eksotisk, men det skaper også en psykologisk spenning. Hermelinen skal ha vært kjent for aldri å spise mer enn én gang per dag, og for heller å bli fanget av jegere enn å søke ly i en skitten hule. Ifølge da Vincis egne notater symboliserte dyret moderasjon og forfengelighet. Ironisk nok var damen, som senere har blitt identifisert som Cecilia Galleriani, hertugens elskerinne. En 16 år gammel jente av folket, som attpåtil var gravid.

Gustave Courbet

Gustave Courbet. Self-Portrait with Black Dog, 1842-44.

Auguste Renoir

Auguste Renoir. Madame Georges Charpentier and Her Children, 1878.

Menneskets beste venn

Ikke overraskende er det hunden som er hyppigst portrettert kjæledyr i vestlig kunsthistorie. I motsetning til katten er hunden å finne i portretter av både menn og kvinner. Men som symbol er ikke hunden kjønnsnøytral likevel. Den var mannens foretrukne dyr allerede i antikkens Hellas og har alltid vært et sterkt symbol på lojalitet og vennskap. Frem til den industrielle revolusjon var hunden dessuten et statussymbol. Det finnes utallige portretter av konger på hesteryggen, akkompagnert av jakthunder, mens overklassens kvinner veldig ofte sitter med små pelsballer i fanget. Generelt kan man si at størrelsen på hunden spiller en vesentlig rolle i representasjoner av det mannlige og det kvinnelige. Såkalte «lapdogs», eller gneldrebikkjer om du vil, har vært og er fortsatt en favoritt hos rikmannskvinner, både i virkeligheten og på bilder. Malerier av kvinner og hunder er varmere og mykere i paletten. Omsorg, kos og lekenhet er i fokus, mens i mannlige portretter gir hunden helt andre assosiasjoner. I Gustave Courbets Selvportrett med svart hund (1841) ser kunstneren selvsikkert mot oss der han sitter ved siden av sin sorte hund. Hundens tilstedeværelse sier noe om Courbet som en intellektuell. Kunstneren har valgt å leve utenfor etablissementet. Han klarer seg fint med sin trofaste hund i sin ensomme søken etter sannhet.

I Auguste Renoirs maleri Madame Georges Charpentier and Her Children (1878) har den store St. Bernardshunden erstattet farsfiguren. Hunden ligger trygt på gulvet foran mor og barn og passer på mens mannen er på en av sine mange forretningsreiser.

Upålitelige kattekvinner

«Women and cats will do as they please, and men and dogs should relax and get used to the idea,» sa forfatter Robert A. Heinlein. I oldtidens Egypt var katten Bast gudinne for kjærlighet, fruktbarhet og fødsel, kjent for sin evne til å forføre. Båndet mellom katten og kvinnen har alltid blitt holdt frem som noe skjebnesvangert. I middelalderen ble kattene demonisert og brent på bål sammen med heksene. Og selv om opplysningstiden heldigvis gjorde det lettere å være både kvinne og katt, var katten fortsatt et symbol på kvinnelig seksualitet. I Joseph Wright of Derbys tilsynelatende uskyldige maleri Two Girls Dressing a Kitten by Candlelight (1768–70) ser vi hvor problematisk og truende denne seksualiteten ble oppfattet som. Bildet viser to pre-pubertale jenters lek med å kle opp en liten kattunge i dukkeklær. Jentenes uanstendig voksne antrekk, den avkledde dukken og det fandenivoldske glimtet i barnas øyne danner en seksuell undertone. Kunstneren selv skal ha vært ugift til han var 38, og det har vært spekulert i om bildet egentlig handler om mannens frustrasjon i møte med kvinnens ukontrollerbare seksualitet. De små jentene leker kanskje med katten enn så lenge, men snart går de løs på uskyldige menns følelser.

Først med avantgarden fant katten sin plass som favorittdyr i kunsten. Den svarte katten ble et symbol på Paris og modernitet, på det eksentriske og uavhengige. I plakatkunsten dukket den stadig opp, og Salvador Dalí valgte ofte å la seg avbilde med en katt, den tilføyde den fra før av så eksentriske mannen mer galskap. For katter er kjent for å være kjærlige og kosete, men også uberegnelige og egoistiske. Galskapen, derimot, er det kvinnen som har brakt inn i bildet. Tenk bare på myten om «den gale kattekvinnen». Hun som ikke er i stand til å ta vare på mann og barn, og som må omgi seg med katter isteden. I filmklassikeren Breakfast at Tiffany’s er løskatten et symbol på den prostituerte Holly Golightlys problemer med å knytte seg til andre mennesker.

Spol frem til i dag: David Williams portretter av katter og deres mannlige eiere har noe nesten komisk over seg. Så uvant er det å se dem sammen, selv om vi vet at menn også setter pris på kattene sine. Det viser at den seige kulturelle stereotypien fortsatt lever i beste velgående, selv i 2016. Det er i grunnen ganske fascinerende å tenke på.

Breakfast at Tiffany’s.

Fotobok. Men with Cats av David Williams, 2016.Bildetekst her