Berlinguide med kunsttvist

Korakrit Arunanondchai / Alex Gvojic. There’s a word I’m trying to remember, for a feeling I’m about to have (a distracted path toward extinction), 2016.  Foto: Timo Ohler.

På årets Berlinbiennale kan du se tradisjonelle turistbygg i lys av samtidskunsten. Her vises lik i kjelleren frem, men også det som gjør byen lykkelig.

Man går på en biennale for å få innblikk i nye trender i samtidskunsten. Da den ofte kommenterer samtidspolitikken, blir man, som bonus, oppdatert om den aktuelle samfunnssituasjonen. På den 9. Berlinbiennalen 2016 får du i tillegg mulighet til å oppdage byen, med en kunstnerisk vri. For verkene utstilles på historiske og politiske steder som «snakker» med kunsten.

Simon Denny stiller ut installasjonen Study for Ethertheum i møtesalen til DDRs statsråd. Det ideologiske kræsjet mellom fortid og nåtid kommer frem i måten bygget (mis-)brukes på i dag: European School of Management and Technology holder til her. Der kommunister en gang planla hvordan privateiendom skulle omgjøres til statseiendom, lærer management-studenter i dag det motsatte: Hvordan kan finanseliten forstørre sin eiendom på bekostning av samfunnets felleseiendom? Dennys verk poengterer at det ene systemet ikke er bedre enn det andre. Han viser en video der en «sympatisk» stemme forklarer deg en valuta fra en dystopisk fremtid som er helt uavhengig av nasjonalstater og nøytrale kontroll-instanser. Tilliten til denne valutaen «automatiseres», og den inkluderer også viten og følelser. En slik horrorvisjon av penger som styrer alt, og som selv bare styres av firmaene som vil selge sine produkter, er ikke langt fra horrorvisjonen vi ser på motsatt vegg. Et metallbilde fra 60-tallets DDR viser den sosialistiske utopien, en fredsdue og store industripiper. Fredsduen svarer til den «sympatiske» stemmen i videoen. De fungerer begge som pynt på fremtidsvisjoner som i virkeligheten er skrekkscenarioer. Industripiper var et symbol på fremskritt i DDR, men atomkatastrofen i Tsjernobyl viste, blant annet, hvor industrioptimismen kunne føre hen. Må vi vente på slike katastrofer før vi begriper hvor firmaenes økonomiske egotripper fører oss i dag?

Etter å ha fått innsikt i en mørk fortid og fremtid frister ingenting mer enn en båttur. Et av biennalens highlights. Spesielt når solen skinner, kan du fint sette deg på Korakrit Arunanondchais og Alex Gvojics flytende kunstinstallasjon med et glass champagne og seile gjennom Berlin. Installasjonen inneholder fargerike blomster, så du kan nyte drinken i florale omgivelser, under åpen himmel mens domkirken, UNESCOs kulturarvlistede museumsøya og den tyske forbundsdagen dukker opp langs Spree-elvens bredder. Men pass deg: Også turistskipet har lik i kjelleren. Går du ned i båten, kan du se en film om den «post-humane» tilstanden. Rotter har tatt over. En liten jente, en babydukke, kommer ut av et bjørnekadaver og stirrer på lerretet der filmen vises. Når du går opp på dekk igjen, har blikket ditt forandret seg. Blomsterinstallasjonen vil vise seg ikke å være så utopisk som du trodde. Rotter og mennesker i forråtnelse gjemmer seg mellom plastikkbladene. Du er om bord i en tid etter menneskehetens utslettelse. Og hva er du da? En levende død, en zombie? Når båtturen ender to timer senere, vil du ikke bare ha fått sett dagens Berlin, men også det som forhåpentligvis ikke er den globale fremtiden.

Josh Kline. Mission Accomplished og videoen Crying Games. Foto: Timo Ohler.

Kunstwerke er biennalens eneste tradisjonelle visningssted. Det er et samtidskunstgalleri, uten lik i kjelleren. Eller? Kunstneren Josh Kline har transformert gallerikjelleren til en fengselscelle og dekket gulvet med kattesand. I det klaustrofobiske rommet vises en videoinstallasjon. En skikkelse som vekselvis ligner på George W. Bush, Tony Blair, Condoleezza Rice, Donald Rumsfeld og Dick Cheney, stammer: «Jeg er så lei meg. Hva er det jeg har gjort? Jeg kommer til å ende i helvete.» I denne fiksjonen angrer de ansvarlig politikere for Irakkrigen på massedrapet de har forårsaket. Også her i kjelleren er det altså lik som spøker.

Men det er ingenting som står i veien for å kose seg. I wellness-rom med plantebilder, behagelige skoglyder og myke puter kan du slappe av helt alene, eller sammen med dine kjære. På Cuss groups butikk og bar, med afrikansk graffiti og musikk, har du mulighet til å kjøpe en drink mens du ser på Afrika-channel, en fiktiv TV-kanal der du kan se afrikanere fråtse i mat i sine naturlige omgivelser. Dette er Afrika med en vri, spisingen lar tankene vandre til det motsatte: afrikansk sult. Du koser deg med drinken din og blir samtidig minnet om jordens mest alvorlige kriser. Og hvorfor ikke?! Du nyter jo uansett velstanden din, mens verden andre steder står i brann. Like greit å gjøre det bevisst.

Det neste galleriet du kan oppsøke, ligger rett ved Berlins mest berømte turistmonument: Brandenburger Tor. Inne i galleriet er det evig solskinn i et plettfritt sinn. Kunstneren Simon Fujiwara har i samarbeid med broren, lykkeforskeren Daniel Fujiwara, skapt et lykkegalleri. Alle gjenstander her uttrykker det gjennomsnittsmennesket i Tyskland – og dermed Vesten – oppfatter som grunnlag for sin personlige lykke. Alt fra flasker med økologisk brødmel i, til et bilbarnesete og en lapp der et menneske etterlyser sin forsvunne katt. Lykken er enkel, må konklusjonen være. Hadde det ikke vært for den forsvunne katten, som blir eller ikke blir funnet, med enda mer lykke, eller litt ulykke som følge til man får seg en ny katt (å miste). Og hva kunne ikke skjedd med barnet om det ikke hadde sittet i bilbarnesetet? Trygghet er kanskje den nye lykken? Og det oppnåelige. Alle har råd til disse gjenstandene. Denne katten. Men også mer politiske statements, en setning som uttrykker gleden ved å ha en multikulturell bakgrunn, stilles ut. Galleriet speiler godt miksen av pengeglede, politikk og hverdagslighet som er typisk for vår tid og også godt synlig utenfor bygget. Brandenburger Tor står side om side med hundrevis av plasttoaletter fra siste folkefest, banker, den amerikanske ambassaden og turistfeller som hest og kjerre og en utkledd mann. For ikke å glemme alle turister som tar selfier. Denne ekshibisjonismen kommenterer kunstneren Anna Uddenberg med en skulptur av en jente som bøyer kroppen sin akrobatisk for å ta en selfie av rumpa og vaginaen sin. Er det fremtidslykken eller nåtiden skulpturen er et bilde på? Du rekker selv å ta en selfie foran Brandenburger Tor, før du kan ta hestevogn eller metro til siste biennale-bygg. En bunker fra andre verdenskrig.

Simon Fujiwara. The Happy Museum, 2016. Foto: Timo Ohler.

Da vil du allerede ha sett representative monumenter fra byens forskjellige historiske hendelser og epoker som Gründertiden (museumsøya), DDR (statsrådsbygget) og murens fall (Brandenburger Tor var et av de første «hullene» i muren). Men du mangler fortsatt et viktig, men mørkt kapittel i Berlin-historien. Det tredje riket. Bunkerens enormt tykke betongvegger sier noe om angsten makteliten hadde for sine fiender. Også kunsten her «snakker» med omgivelsene. Sentralt er Andree Korpys og Markus Löfflers video og fotoer fra en hendelse i 2015. Den europeiske sentralbanken åpnet et nytt, dyrt bygg i finansbyen Frankfurt. Forskjellen mellom bunkeren du står i og bygget du ser bilder av, kunne ikke vært større. Bunkeren er av tykk betong og har ingen vinduer. Sentralbankens bygg er lagd av tynt glass og består bare av vinduer. Det tynne glasset gir illusjonen av å være transparent og suveren. Videoen viser demonstrasjonene i forbindelse med åpningen av det dyre bygget midt i finanskrisen. I de voldelige opptøyene ble halve byen ødelagt, men de hadde ingen direkte eller politiske følger for Den europeiske sentralbanken. Diktaturet viste frem sin motstandskraft i form av tykke betongvegger. Kapitalen skjuler den paradoksalt nok bak gjennomsiktig glass. Men den har en like skremmende evne til ikke å la seg påvirke av kritikken som den diktatoriske styreformen hadde.

Dette var en Berlinguide der kunsten satte agendaen. Og det er ikke alltid et behagelig lys den kaster over samtiden vår. Men ta det med ro. Neste år er det igjen tid for verdens eldste biennale, moren til all verdens biennaler, i Venezia. Og blant kanaler, gondoler og renessansebygg må det være mulig å glemme likene i kjelleren. Eller? Vær ikke så sikker på det, Venezia er bygget på sump og leire.

Korpsy / Löffler. Installation view. Foto: Timo Ohler.