Goya

Den spanske kongefamilien av Goya, malt i 1800.

Hva er egentlig et portrett? En nøktern gjengivelse av ansiktstrekk, eller et møte med en annen? Hva gjør et portrett? Har et portrett makt?

Historiens første bilde var et portrett, skrev Leon Battista Alberti i boken De pictura [Om maleriet](1435), en av de tidligste maleritraktatene som ble skrevet under den italienske renessansen. Arkitekten og kunstteoretikeren Alberti knyttet portrettets opphav til myten om Narcissus – han som speilet seg i vannflaten og ble så forelsket i sitt eget speilbilde at han druknet. Ifølge Alberti var denne flyktige refleksjonen – speilbildet – det aller første portrettet.

Portrettet har en guddommelig kraft som ikke bare gjør de fraværende nærværende, men det kan også få de døde til å virke nesten levende. Denne effekten avtar ikke med tiden, for selv etter flere århundrer bringer gjenkjennelsen av den portretterte glede, samt beundring for maleren, sier Alberti. Et eksempel han nevner, er offiseren som skalv over hele kroppen da han så et bilde av sin avdøde konge, Alexander den Store. Så sterk effekt kan altså et portrett ha, ifølge Alberti.

Et portrett i den europeiske tradisjonen defineres gjerne som en representasjon eller avbildning av et spesifikt individ, som enten lever eller har levd. Det er mer enn et enkelt passbilde, eller et «mug shot», der ansiktstrekk registreres for å underlette identifikasjon. Et portrett forteller noe om hvem en person er, det sier noe om en persons karakter og identitet. Et godt portrett har en tilstedeværelse, en nerve, et tilsynelatende liv, som berører betrakteren.

Portrettsjangeren basert på naturlikhet, slik vi kjenner den i dag, ble etablert i antikken, selv om det sannsynligvis fantes portretter lenge før den tid. I antikken og i tidlig-kristen tid ble det laget portrettbyster og statuer, og portretter figurerte i veggmalerier og på sarkofager (gravkister av sten). Kongens eller keiserens portrett dukket også opp på mynter i antikken, og mange mynter lages etter samme formel i dag: kongens portrett og navn på den ene siden, og kongens våpen eller emblem på den andre. I middelalderen var portrettet mindre utbredt, men det finnes eksempler også fra denne perioden. Bilder av Kristus og helgener ble betraktet som portretter, og det oppsto også mirakuløse portretter. Et Kristus-portrett malt «uten hender» var ikke en helt uvanlig forekomst.

I renessansen gjenoppdages antikken og med dette også portrettsjangeren. Portrettet blir «gjenfødt» på begynnelsen av 1400-tallet omkring samme tid som Alberti skriver om portrettet i De Pictura. Observasjon og etterligning av naturen blir viktig for renessansens malere. Portrettlikhet er et ideal som utforskes. Først i frescomaleriet, så i olje på trepanel, deretter i olje på lerret. Oljemaleriet var en teknisk nyvinning som kom til Italia fra Nederland. Oljemaleriet tillot mer detaljerte studier, og, enda viktigere, mer livaktighet gjennom variasjon i lys og skygge. Det er skyggespillet – de myke overgangene – som gjør Mona Lisas smil så besnærende (malt 1503–06).

På 1400-tallet er det vanligst med profil-portrett eller byster, men det males også portretter i halvfigur eller helfigur. Et eksempel er Arnolfiniportrettet (1434), malt med olje på trepanel, som er et dobbelportrett av et ektepar i helfigur, men i redusert størrelse. På 1500-tallet, da lerreter ble vanlig, ble full størrelse foretrukket, og portretter i trekvart lengde eller helfigur ble etablert som en type. Dette formatet var særlig foretrukket av kongelige. Alle konger og dronninger, adelsmenn og kvinner, geistlige og den øvrige samfunnselite ville nå la seg portrettere.

Dronning Elisabeth

Armadaportrettet av Dronning Elisabeth I av England, 1588.

Velazquez. Las Meninas, 1656, 318 x 276 cm. Museo del Prado, Madrid.

Et portrett kan representere status og makt. Men har et ansikt virkelig makt?

«The face that launched a thousand ships», sa den engelske renessansedikteren Christopher Marlowe (1564–93) om den skjønne Helena av Troja, hvis vakre åsyn utløste en stor krig. Marlowes ord kunne like gjerne ha vært myntet på portrettet av Dronning Elisabeth I av England (1533–1603), kjent som Armada-portrettet (ca. 1588). Dette storslagne portrettet er fundert på den viktigste konflikten i Elisabeths regjeringstid og Englands største seier under den elisabethanske «gullalderen». Det handler om engelskmennenes seier over den spanske armadaen – en flåte på 133 spanske skip som forsøkte å invadere England i 1588, men som ble jaget av engelskmennene opp langs kysten av Irland og Skottland og inn i storm og forlis. Gjennom venstre vindu kommer engelske krigsskip som truer den spanske armadaen til syne og til høyre de spanske skipene som blir drevet på grunn. Kronen som representerer dronningembetet ligger til venstre, og i høyre forgrunn ser vi en havfrue. Elisabeths hånd hviler på globen, strategisk plassert over Amerika som England har ambisjoner om å underlegge seg. I den andre hånden holder hun en vifte laget av eksotiske strutsefjær. Elisabeth er kledt i en overveldende praktfull kjole bestrødd med edelstener, silkesløyfer, og, ikke minst, perler. Overalt. Perler var kostbare, og overfloden av dem i dette bildet representerer både herredømmet på havet og Elisabeths jomfruelighet. Hun var «the Virgin Queen» – jomfrudronningen som aldri giftet seg. Håndleddene er pyntet med delikat og dyr blonde, og en sirkelrund blondekrave rammer inn dronningens ansikt. Både geometri og blondens mønster bidrar til å trekke vår oppmerksomhet mot det viktigeste – Elisabeths ansikt. Elisabeth er England, og Elisabeths ansikt er Englands ansikt. Elisabeths makt er Englands styrke.

Grunnlaget for Rembrandts kommersielle og maleriske suksess var de mange portrettoppdragene han fikk i ung alder.

Det ble laget utallige portretter av Elisabeth der ansiktet ligner det vi møter i Armada-portrettet. Gjentagelsen forsterket maktens ansikt og tilstedeværelse. De fleste av portrettene satt hun ikke for selv, og de ble laget etter forelegg. Det vil si at et slags mønsteransikt ble kopiert igjen og igjen, mens klær og omgivelser ble byttet ut. Elisabeths ansikt forble mer eller mindre uforandret i hennes lange regjeringstid. Tiden går. Monarken og England består.

Den biografiske filmen Elizabeth (1998) av Shekhar Kapur, med Cate Blanchett i hovedrollen som Elisabeth, understreker likhetstegnet mellom dronningens bilde og England, og beskriver hvordan de to blir ett. I begynnelsen av filmen ser vi den unge dronningen ubekymret, usminket og levende. Embetets plikter tynger mer og mer etter hvert. «Am I to be made of stone? Must I be touched by nothing?» sier hun i en av filmens siste scener, før hun for alvor trer inn i rollen som monark. Nå forvandles dronningens ansikt til hennes eget maskelignende portrett. Til bildet av England.

Renessansens og barokkens malte portretter hadde en rekke ulike praktiske og sosiale funksjoner. Store portretter kunne synliggjøre makt og majestet i konger og dronningers fravær, mens små portretter, såkalte miniatyrer, var mer intime og kunne gis som gave som minne om en kjær venn. Ved giftemål blant kongelige og adelige kunne det utveksles portretter over lange avstander. Ekteskap var diplomatiske og pragmatiske avtaler – det dreide seg om gunstige politiske forbindelser og økonomi – men det kunne jo være greit å se den foreslåtte ektefellen eller kanskje velge blant flere bilder før forlovelsen ble inngått. Store begivenheter som forlovelse, bryllup eller karriereopprykk var for øvrig også anledninger for å la seg avbilde.

I dag er det vanlig å fylle hjemmene med bilder av egne barn, men barn ble langt sjeldnere portrettert enn voksne i renessansen og barokken. Et tidlig eksempel er Bronzinos portrett av Eleonora di Toledo og hennes sønn Giovanni de’ Medici (1545). Eleonora var gift med Cosimo I de’ Medici, den første storhertugen av Toscana, og dette bildet regnes som det første statsportrettet av en herskers kone og arving. Familielykke var viktig, men Medici-dynastiets kontinuitet viktigere. Mediciene hadde beriket seg på tekstilhandel og i løpet av 1400-tallet bygget opp Europas største bank. Eleonoras luksuriøse kjole viste til familiens velstand, for den var av kostbar silke og besatt med perler og edelstener. Kjolen kostet sannsynligvis langt mer enn portrettet i sin tid.

Jan van Eyck

Arnolfinis Bryllup av Jan van Eyck, 1434.

Bronzino

Bronzino. Eleanor of Toledo wit her son Giovanni, 1545. Uffisi Gallery, Firenze.

Goya

Goya. Manuel Osorio Manrique de Zuniga, 1787-88. 127 x 101 cm. The Jules Bache Collection. Foto: The Metropolitan Museum of Art.

Velázquez’ hovedverk Las Meninas (1656) portretterer et annet viktig barn. Tittelen betyr hoffdamene på norsk, men hovedpersonen er Infantaen (prinsessen) Margarita Teresa, datter av kong Philip IV og Mariana av Østerrike. Er hun virkelig hovedpersonen? Hva med den kortvokste til høyre for henne, eller maleren selv som ser selvbevisst mot oss med penselen i hånden? Kanskje er det kongeparet vi skimter i speilet i bakgrunnen? Portrettet blir en viktig vare i 1600-tallets Nederland, der en raskt voksende borgerklasse er ivrig etter å la seg portrettere, og de er villige til å betale godt. Vi er i det nederlandske maleriets gullalder. Nederland ble endelig uavhengig i 1648 etter åtti års krig med Spania og opplevde stor økonomisk og kulturell vekst. Nå var det den urbane middelklassens elite som tok makten og som ble portrettert. Portrettobjektene var ofte nøkternt kledt i sort med hvite kraver, og det ble malt individuelle portretter, gruppeportretter og større familieportretter. Gruppeportrettene kunne være dramatisert som i Dr. Tulps anatomileksjon (1632) av Rembrandt, der Dr. Tulp dissekerer et kadaver og forklarer ny viten om kroppen. Dr. Tulp har en rekke leger omkring seg som også er individuelt portrettert. Grunnlaget for Rembrandts kommersielle og maleriske suksess var de mange portrettoppdragene han fikk i ung alder. Rembrandt tegnet og malte også inngående studier av seg selv i forskjellige roller og livssituasjoner – nærmere hundre selvportretter – over en periode på førti år. Det er Rembrandts empati for mennesket formidlet med levende penselstrøk som gjør ham til en lysende skikkelse i portrettets, selvportrettets og maleriets historie. I europeisk maleri ble det utover 1700-tallet vanligere med mer intime portretter av familier, og det ble også laget flere portretter av barn. Et sjarmerende eksempel er Goyas Røde gutt (1787–88). Det lages fortsatt portretter av konger og dronninger på 1700-tallet, og Goya er spanskekongens hoffmaler. For noen portretter han lager av kongefamilien! De er utsøkt malt, men for dagens betrakter oppleves de iblant som satire, selv om kongefamilien neppe så det den gang og stadig bestilte nye portretter fra Goyas hånd. Etter den franske revolusjon i 1789–99 ble det malt færre storslåtte royale portretter, bortsett fra av Napoleon da, som ikke sparte på kremen. Napoleon klinte til og bestilte like godt et rytterportrett av seg selv på vei over Alpene med sin hær, malt av Jacques-Louis David (1801–05). På bakken i forgrunnen til venstre er Napoleons navn meislet inn, og etter Bonaparte følger Hannibals og Karl den Stores navn. Det skulle ikke være tvil om hvem som var Napoleons likemenn. Rytterportrettet er en tradisjon som stammer fra antikken, og det fremste eksemplet som har overlevd fra romertiden, er Marcus Aurelius til hest. En gang feilidentifisert som den første kristne keiser, Konstantin. Denne bronsestatuen prydet lenge Kapitolhøyden i Roma, men er nå erstattet av en kopi. Portrettet av «keiser Konstantin» (Marcus Aurelius) inspirerte Tizians berømte rytterportrett i renessansen av keiser Karl V. Andre flotte rytterportretter er malt av Rubens, van Dyck og Velázquez. Engelskmannen George Stubbs brød seg mindre om rytteren og malte heller et portrett av hesten, som i Whistlejacket (1762) der hesten steiler mot en – for den tiden – ukonvensjonell flat bakgrunn. Hva skjer så med portrettmaleriet? Etter at daguerreotypiet, det første fotografiet, kom på markedet i 1839, tar fotografiet sakte over for maleriet. Utover 1800-tallet får det brede lag av folket råd til å la seg portrettere, og fotografiske portretter finnes både i rike og fattige hjem og lommer. Istedenfor å streve etter naturlikhet begynner malerne å eksperimentere med form, farge og visuell persepsjon. Picassos kvinner blir en lek med form i skarpe farger. I dag er det malte portrettet som etterligner naturen en sjeldenhet. Også abstraherte portretter finnes det mindre av. Fotografiet dominerer, og vi drukner i selfies og kjendisbilder. Er det ikke på tide å ta tilbake portrettet? Kanskje gå til en profesjonell fotograf og la ham eller henne modellere ansiktet ditt med lys på en todimensjonal flate? Eller bestille et portrett fra en maler og bruke den tiden det tar i atelieret, dag etter dag, for å få et «slow portrait». Ikke et snapshot. Om det blir for mye, så bruk mer tid på ditt eget kamera. Lær deg teknikken og lær komposisjon og lys av de gamle mestrene – skulptørene, malerne og fotografene – og ta bedre bilder. Er du vill, tar du frem blyant, blokk og et speil. Kjenn ditt eget ansikt, helt intimt. Tegn deg selv.
Rembrandt

Rembrandt. Dr Tulps anatomileksjon, 1632.

Jaques-Louis David. Napolion Crossing the Alps, 1801-05, finnes i fem versjoner.