Dovima with the Elephants
My portraits are more about me than they are about the people I photograph. Det var den kjente mote- og portrettfotografen Richard Avedon (1923–2004) som sa dette. Og det vekker en umiddelbar nysgjerrighet hos denne skribenten for hva det var han så i det ikoniske fotografiet Dovima with the Elephants som en refleksjon av seg selv.
Paris på 1950-tallet var igjen blitt solen moteverdenen sirklet rundt, og Avedon tok modellene sine ut av studioene og plasserte dem på gaten, på cafeer og alle steder der livet foregikk. Fotografiet ble tatt en het sommerdag i 1955, nærmere bestemt på storslåtte Cirque d’Hiver i Paris. Man kan nesten kjenne lukten av dyr og halm, en odør som på denne årstiden nok var temmelig stram. Hvis man lar tankene fly videre, kan man forestille seg virvaret rundt på alle kanter, med arbeidere i kjeledresser som måker møkk, klovner som maler på seg røde neser, sjonglører som balanserer flammende fakler og kanskje en skarpskytter som akkurat nå er i ferd med å skyte et eple ned fra sin elskerinnes hode (det var lov å gjøre slikt på den tiden) – alle i ferd med å gjøre seg klare til kveldens forestilling. Men ingen ting av dette ser vi.
Vi ser kun en kvinne i en selskapskjole – fra Christian Dior, designet av Yves Saint Laurent, Diors nye assistent – som strekker seg mellom to elefanter. Fotografiet utstråler en kjølig eleganse og viser en kvinne i full kontroll mellom to dyr som, hvis man skulle være litt makaber, lett kunne knust henne.
Modellen Dovima, eller Dorothy Virginia Marfaret Juba (1927–1990) som hennes egentlige navn var, hadde jobbet med Avedon på flere prosjekter tidligere. Han beskrev henne som en av sin tids mest bemerkelsesverdige og ukonvensjonelle skjønnheter. Hun, til gjengjeld, beskrev sitt forhold til Avedon som om de var siamesiske tvillinger: «Jeg vet hva han vil ha av meg før han har sagt et eneste ord. Og selv om han ber meg gjøre de merkeligste ting foran kamera, vet jeg at jeg alltid kommer til å bli del av et ekstraordinært bilde.»
Men hva er det i dette portrettet som gjenspeiler mannen som gjennom seksti år var med på å definere amerikansk portrett- og motefotografi? Er det modellens uredde holdning i dette bildet som sammenstiller styrke og skjønnhet på en måte kunsthistorikere beskriver som den perfekte form? Sier han: Ingen ting skremmer meg, og jeg skal forbli meg selv, selv om det kan koste meg alt? Eller er det modellens insisterende skjønnhet og eleganse selv i de mest upassende omgivelser han følte var en refleksjon av seg selv? Ikke godt å vite, men bildet har blitt stående som et av det tyvende århundrets mest ikoniske motefotografier og fortsetter å fascinere nye generasjoner av fotografer og publikum.