Aurora Passero

Fra utstillingen Channel Units hos Galleri Haaken i 2016.

Aurora Passero forener tradisjonell vevteknikk med impulser fra mote og pulserende storbyliv. Kombinasjonen har forført kunst-Norge.

Aurora Passero

– Født 1984

– Utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo

– og Glasgow School of Art.

Bak en jernport i hektiske Storgata, i det som antagelig må være denne gatas største og fineste bakgård, ligger kunstneren Aurora Passeros atelier. Det er god stemning her, og mystisk stille til sentrum å være. I et av de grandiose 1800-tallsbyggene deler hun og samboer og kollega Robin Danielsson et romslig dupleks. Doble dører mellom de to atelierene kan åpnes eller lukkes etter behov. – Vi har vært heldige med disse lokalene, sier Aurora fornøyd, mens hun streifer forbi kjærestens abstrakte malerier, på vei inn til sitt eget. Hun lukker dørene forsiktig bak oss, og så står vi der, foran to store vever som ruver i rommet, samt en fem–seks arbeider i vevd nylon som henger langs vegger og fra tak. Tekstilkunst og billedvev har sterke kulturhistoriske røtter i 1960-tallet, i besteforeldres mørke interiør, i håndarbeid og kvinnekamp. Men denne assosiasjonsrekken stopper rimelig fort når det kommer til de faktiske arbeidenes karakter. Aurora Passero har i løpet av de siste årene høstet betydelig anerkjennelse for disse nylonveveriene i pastell og neonfarger. Florlette eller tunge, store eller små. De var å se på Astrup Fearnley Museet under utstillingen NN-A NN-A NN-A (Ny norsk abstraksjon) i fjor. Den gangen var de store og skulpturelle. Nå har hun nettopp hatt en stor separatutstilling på Galleri Haaken, og størrelsen på arbeidene varierer. Uansett er de umiskjennelige i sitt uttrykk.

Vi var en gjeng på tekstillinja på Kunsthøgskolen som forstod at det vi drev med hadde et stort potensial.

De er ganske feminine, sier jeg.

– Kanskje, svarer hun. – Det er i så fall ikke noe jeg er bevisst på. Jeg vil heller si de er ganske forføreriske.

Ja, nettopp, forføreriske. Nylonet gir en skinnende og tilsynelatende våt overflate. Man får i grunnen lyst til å ta på dem. Jeg foreslår at hun kanskje har vært heldig med timingen. At tekstilkunsten og håndarbeidets nye renessanse har sørget for at det var en ledig plass til slike som henne da de entret kunstscenen etter studiene. Hun nøler litt før hun svarer.

– Ja, eller du kan si at jeg har tatt den plassen selv. Vi var en gjeng på tekstillinja på Kunsthøgskolen som forstod at det vi drev med hadde et stort potensial. Da jeg tok master, fikk jeg flere kommentarer om å starte med å jobbe i andre medier om jeg skulle klare meg som kunstner. Det fungerte heller som en positiv motstand som drev meg til å fortsette med det jeg gjorde.

Uansett hvilke krefter som har muliggjort Aurora Passeros suksess, virker talentet hennes åpenbart på en nesten befriende måte. Det er som om disse tekstilkonstruksjonene, som befinner seg i skjæringspunktet mellom maleri og billedvev, gir oss en slags påminnelse om at skjønnhet ikke trenger å være platt, kjedelig og generisk. Fan Their Hearts, Inflame Them More var den poetiske tittelen på verket som vant Høstutstillingsprisen i 2011, året hun var ferdig med utdannelsen. Etter det har det i grunnen bare rullet. Begeistringen for Passeros forføreriske nylonvev spredte seg raskt.

– Jeg hadde også en utstilling på Soft (galleri i Oslo) samme høst, og den fikk mye positiv oppmerksomhet. Etter det har jeg sagt ja til nye oppdrag før jeg har rukket å bli ferdig med andre. Men det skal sies at jeg vært veldig rettet mot dette hele veien. Når man ser tilbake på alt man har gjort på disse årene, blir det tydelig at man har jobbet veldig hardt.

Det kan være vanskelig å si nei til oppdrag man har lyst til å gjøre.

– Luksus ville være å kunne fokusere på én ting av gangen, forklarer hun. – Men det skjer jo aldri. Og kanskje er det slik det skal være.

Er du redd for å miste kontrollen?

– Ikke i arbeidet. Men jeg har nok et stort kontrollbehov. Alt utad, det man ikke har kontroll over alltid, det kan gjøre meg litt stressa, som for eksempel materiale som publiseres på nettet, i tidsskrifter og lignende.

Passero er direkte og åpen, også om det betente ordet «ambisjoner», som enkelte kunstnere ikke vil ta i med ildtang fordi det fort kan forstås som salgsorientert og lite autentisk.

– Man skal ha ambisjoner, det er jo helt nødvendig for å komme noe sted. Først og fremst ambisjoner for selve arbeidet, men også fordi man vil leve av det man gjør. Jeg har vært og er veldig fokusert på det jeg gjør. Jeg er glad i å jobbe og er nok arbeidsnarkoman på godt og vondt. Når det er sagt, er det veldig tilfredsstillende å nå forskjellige mål man har satt seg, både i arbeidsprosessen og karrieremessig.

Aurora Passero

Aurora Passero. Foto: Elen Sonja Klouman

Aurora Passero

Gruppeutstillingen Hengende Hager i Kunsthall Grenland i 2016.

Med oppblomstringen av ny sans for modernisme, for materialbasert kunst, tekstil og håndarbeid er det som om den nye generasjonen har sett seg lei på elitistiske regler og innfløkte teorier om hva kunsten er og ikke er. Passeros arbeider er influert av en rekke forskjellige inspirasjonskilder, fra kunsthistorie, etnologisk materiale, folklore, pop og undergrunnskultur.

– Det har vært grunnleggende for min egen praksis å bryte med sjangerhierarkiet. Jeg synes det er veldig konservativt og uinspirerende når folk og kollegaer absolutt må sette lapper på hva slags kunst man jobber med. Jeg har vokst opp med at kunst har vært viktig, men ikke at det ligger noen motsetning der.

– Jeg har alltid blitt inspirert av mote, sikkert på grunn av at moren min jobbet som kostymedesigner, noe som gjorde at jeg hadde ubegrenset tilgang på drakt- og motemagasiner, sier hun. Materialet nylon har jo for eksempel vært veldig sentralt i nyere motehistorie.

Kunne du kledd deg i nylonklær selv?

– Ha-ha, nei! Jeg har blitt miljøskadet av min egen oppvekst og det faktum at jeg har studert tekstil, tror jeg.

Men i kunsten er det andre ting enn komfort og eksklusivitet som gjelder. Det syntetiske og billige materialet nylon blir viktig fordi det er en motsetning der.

– Motsetninger er viktig, da oppstår det ny mening. Nylon tilfører et

lavstatuselement fra min egen samtid til en kunstform som jo oftest forbindes med tradisjon og kulturhistorie.

– Jeg vever forresten med den enkleste teknikken, lerretsbinding. Etterpå, når jeg har vevd de størrelsene jeg er ute etter, dypper jeg dem i fargebad eller legger dem på gulvet og maler på dem direkte.

Hun nevner malere i fleng som har inspirert henne, som Luc Tuymans, Sigmar Polke, Helen Frankenthaler, Lynda Benglis og modernismens store stjerner som Picasso og Monet. Ikke minst har nok den klassiske dannelsen i barndommen hatt mye å si. Feriene ble tilbrakt i Italia, farens hjemland, i museer og katedraler. Dag ut og dag inn. – Jeg visste ikke at Middelhavet var så nærme før jeg ble gammel nok til å reise dit på egen hånd, sier hun lattermildt.

Tror du du kommer til å gå bort fra tekstilet, eller har du funnet ditt materiale?

– Jeg vet i grunnen ikke, det er åpent. Foreløpig blir jeg veldig inspirert av det jeg gjør.

Aurora Passero

Astrup Fearnley Museet, 2015. Foto: Christian Øen.