© The National Portrait Gallery, London.

William Shakespeare (Chandos-portrettet), dramatiker og poet, av John Taylor (?), ca. 1600-10. © The National Portrait Gallery, London.

© The National Portrait Gallery, London.

Chevalier d’Eon, diplomat og transvestitt, av Thomas Stewart, etter Jean Laurent, 1792. © The National Portrait Gallery, London.

© The National Portrait Gallery, London.
Dronning  Elisabeth I (The Ditchley Portrait), av Marcus Geeraerts den Yngre, 1592. © The National Portrait Gallery, London.

Hva er vitsen med et nasjonalt portrettgalleri? Trenger vi virkelig et museum fylt med bilder av gamle gubber i gullrammer?

Praktisk informasjon

– www.npg.org.uk

– Stadig nye utstillinger og et stort utvalg av programmer. Se under What’s on på hjemmesiden.

– Åpent daglig 10–18. Utvidet åpningstid på torsdager og fredager til kl. 21.

– Gratis WiFi

– The Portrait Restaurant – sjekk hjemmesiden for menyer og tider. Bestill bord til middag.

– The BP Portrait Award: Utstillingen vises fra juni til september.

– The Taylor Wessing Photographic Portrait Prize 2016. Utstillingen vises fra 17. november 2016 til 26. februar 2017.

I debatten omkring den fremtidige bruken av Nasjonalgalleriet i Oslo ble ideen om et nasjonalt portrettgalleri relansert. Allerede i slutten av 1840-årene diskuterte gutta på Eidsvoll tanken om å opprette et galleri med portretter av riksforsamlingens medlemmer, og den 17. mai 1849 ble det stiftet et «galleriselskap» som skulle arbeide for dette formålet. Arbeidet med portrettgalleriet pågikk i siste halvdel av 1800-tallet, om enn i ujevn takt, og det ble også besluttet å inkludere andre fremstående menn og kvinner før initiativet døde hen. Det finnes i dag en samling portretter på museet i Eidsvollsbygningen som kunne utgjøre kjernen i et nasjonalt portrettgalleri, om det skulle bli aktuelt. Det er ikke sikkert et nytt nasjonalt portrettgalleri burde huses i Nasjonalgalleriet, men er det ikke på tide at vi endelig får et portrettgalleri i Norge? Hva kan vi i så tilfelle lære av England og The National Portrait Gallery i London?

Hva gjør museet?

The National Portrait Gallery viser portretter av de mest kjente personene i britisk historie fra 1500-tallet frem til i dag, og har mer enn to millioner besøkende årlig. Museet satser sterkt på forskning og har forskningsprogrammer innen historie, biografi, kunsthistorie og fotografi. Museet ønsker å stimulere til nyskaping og bestiller nye portretter til samlingen hvert år.

The National Portrait Gallery utlyser årlig to prestisjetunge konkurranser som er åpne for deltagere fra hele verden: The BP Portrait Award fokuserer på malte portretter, og The Taylor Wessing Photographic Portrait Prize fokuserer på portrettfotografi. Sistnevnte er åpen for amatører og profesjonelle fotografer.

Museet har stadig nye utstillinger, samt et bredt publikumstilbud rettet mot barn, unge mennesker og de godt voksne. Deler av samlingen vises på tre regionale satellittmuseer. I tillegg lages en rekke utstillinger som sendes til ulike institusjoner rundt om i landet.

Bakgrunn

The National Portrait Gallery i London ble etablert etter et initiativ fra historikeren og politikeren Philip Henry Stanhope, den fjerde greven av Stanhope (1805–1875). Han introduserte ideen om et nasjonalt portrettgalleri for The House of Commons i 1846, og fikk noe, men ikke nok støtte for ideen. Stanhope forsøkte igjen i The House of Commons i 1852. I mars 1856 argumenterte han på ny for et nytt nasjonalt portrettgalleri – denne gangen i The House of Lords. I sin tale sa Stanhope at han ønsket «et galleri med originale portretter, slike portretter skal bestå så langt det er mulig av de personer som minnes mest ærefullt i britisk historie som krigere eller som statsmenn, eller i kunst og kultur, i litteratur eller i vitenskap». Bare tre måneder etter denne debatten kom klarsignalet fra The House of Commons og godkjenningen fra dronning Victoria. Nå ble det bevilget £ 2000 til opprettelsen av et «britisk historisk portrettgalleri» som, i første omgang, skulle innlosjeres i midlertidige lokaler. The National Portrait Gallery ble formelt opprettet den 2. desember 1856. Det første bildet i samlingen var det såkalte Chandos-portrettet av William Shakespeare, og det ble gitt i gave til nasjonen av Lord Ellesmere, som også tidligere hadde engasjert seg i The National Gallery.

The National Portrait Gallery åpnet for publikum den 15. januar 1859 i 29 Great George Street i Westminster, der museet ble værende i tretten år. I 1868 ble museet midlertidig flyttet mens man ventet på det nye National Gallery som skulle åpnes på Trafalgar Square. Tanken var at begge museer skulle huses i samme bygg. Samlingen vokste, og det kom stadig flere besøkende. I desember 1869 forlot museet 29 Great George Street, og i 1880 flyttet samlingen inn i bygningen til The Royal Horticultural Society i South Kensington. Etter fem år med samlokalisering skjønte man at det ble for trangt og for små forhold, og i september 1885 flyttet samlingen til Bethenal Green Museum. Der skulle det vise seg at lokalene var utilfredsstillende med tanke på klimaforhold og konservering.

I januar 1889 begynte det store arbeidet med å finne et permanent hjem for samlingen. Det var en forholdsvis rask prosess, og valget falt på et tomt rett ved The National Gallery. Bygningen ble finansiert hovedsakelig av en privat donor, William Henry Alexander (1832–1905). Staten stilte med et mindre beløp. Tegningene ble påbegynt i 1891, og galleriet åpnet for publikum den 4. april 1896. Siden har museet blitt utvidet flere ganger.

The National Portrait Gallery skulle egentlig kun inneholde bilder av personer som hadde vært døde i minst ti år. Unntaket var bilder av en regjerende konge eller dronning samt regentens make. Denne retningslinjen ble opphevet i 1969, og museet ønsket nå å inkludere bilder av levende portrettsubjekter. I 1980 ble det opprettet et nytt program hvis mandat var å bestille portretter av nålevende personer.

Stephen Hawking, matematiker og fysiker, av Yolanda Sonnabend, 1985. © The National Portrait Gallery, London.

Jane Austen, forfatter, av Cassandra Austen, ca. 1810. © The National Portrait Gallery, London.

Marc Quinn (‘Self) av Marc Quinn© Marc Quinn. Fotografi: Todd-White Art Photography, courtesy White Cube, London

Annonse

Hva museet har

Hovedsamlingen inneholder mer enn 11 000 portretter av berømte britiske menn og kvinner i ulike medier som maleri, skulptur, fotografi, miniatyrmaleri, tegninger, trykk og negativer. Det er om lag 4 000 malerier, skulpturer og minatyrer – omkring 60 % av disse er fast utstilt. Det er nesten 7 000 arbeider på papir hvorav omkring 300 vises årlig, på vekslende basis, for å minimere lyseksponering.

Det finnes en referansesamling som inneholder portretter av kjente og mindre kjente ansikter, og denne brukes til forskning, utstillinger og publikasjoner. Samlingen teller 320 000 bilder hvorav 80 000 inngår i arkivsamlingen som består hovedsakelig av trykk, men også omkring 2 000 tegninger, 60 malerier og 100 skulpturer. Fotografisamlingen har 240 000 objekter. Biblioteket har 35 000 bøker og en del manuskripter.

Siden midten av1980-tallet har The National Portrait Gallery årlig bestilt et antall portretter i ulike medier, til sammen rundt 180 verk, som utgjør kjernen av samtidsportrettsamlingen. Det tilkommer også stadig nye og gamle portretter gjennom innkjøp og gaver.

Orienter deg

Inngang er gratis, og det er lite fare for kø. Det er enkelt å finne frem her. Ta rulletrappen opp til tredje etasje (second floor) og begynn med de eldste bildene i samlingen. Arbeid deg så nedover i samlingen til du ender i samtidsportrett-utstillingene nederst i første etasje (ground floor). Beregn cirka to timer på besøket.

Museets audioguide til £ 3 er verdt ta med seg rundt på turen. Den har kommentarer til mer enn 300 bilder, og den inkluderer også film, musikk og intervjuer med kunstnere og portretterte. Det er gratis WiFi, så om du vil ha mer informasjon om et portrett, kan du søke i museets oversiktlige hjemmeside mens du er på museet.

The Portrait Restaurant i fjerde etasje har en fantastisk utsikt over noen av Londons mest kjente landemerker. Her kan du spise frokost, lunsj eller en bedre middag. Dette er også et utmerket sted å innta din afternoon tea – en engelsk tradisjon du absolutt bør stifte bekjentskap med. Hver torsdag og fredag (kl. 18–21) kan du ta en drink i baren Late Shift, der det er enten live musikk eller DJ, foredrag, debatter eller tegneundervisning.

Hva skal du se

Blant de gamle kongene og dronningene i tredje etasje bør du ikke gå glipp av portrettene av Henrik VIII Tudor (regjerte 1509–47), som er mest kjent for sine mange koner og for å ha brutt med paven i Roma. Henrik VIII avskaffet klostervesenet i England og la grunnlaget for den engelske reformasjonen og The Church of England. Av Henrik VIIIs seks ekteskap endte to med skilsmisse, to med halshugging og ett med død i barsel. Den siste ektefellen overlevde kongen.

Henrik VIIIs datter Elisabeth overtok tronen etter et stridig mellomspill, og dronning Elisabeth Is førtifire år lange regjeringstid (1558–1603) regnes som en gullalder i engelsk historie. I et av de mest kjente portrettene av henne, The Ditchley Portrait, står hun i en kjole – stor, nesten bevinget – med ryggen mot stormen og føttene støtt på kartet over England.

Få med deg Chandos-portrettet av Shakespeare. Vi vet ikke helt om det virkelig er Shakespeare, men det er det nærmeste vi kommer et sikkert portrett. Selvportrettet av maleren van Dyck fra 1630-tallet er også verdt å se. I 2014 var det en innsamlingsaksjon for å redde dette bildet fra salg på det åpne markedet, og £ 10 millioner ble samlet inn for å sikre at bildet kom i det britiske folks eie og på offentlig utstilling. USAs første president, George Washington, var engelskfødt, og dermed er også hans portrett inkludert i samlingen.

Et for sin tid uvanlig bilde er portrettet av soldaten og diplomaten Chevalier d’Eon som var født mann, men levde og kledde seg som en kvinne på slutten av 1700-tallet. Han var den første åpent kjente transvestitten i britisk historie og en celebritet i sin tid. Inntil sent i det 20. århundret har ingen transvestitter nytt større offentlig anerkjennelse.

Forfatteren Jane Austen finner vi også, selv om den lille skissen utført av hennes søster ikke er av de beste. Austens skarpe blikk i denne skissen er ingen overraskelse for alle som setter pris på Austens bøker.

I samtidsportrettavdelingen skifter utstillingene stadig. Få med deg Marc Quinns selvportrett laget av hans eget blod. Hvert femte år lager Quinn en avstøpning av sitt eget ansikt, tapper noen liter blod og lager en ny portrettbyste som stilles ut i en spesialbygd kjølemonter. Et ikke blodfattig portrett, om du tillater blødmen.