Maurice Budini: Den siste bohem

Foto: Camilla Jensen.

68-erne er for lengst blitt veletablerte borgere med lederposisjoner. Dagens kunst er moderne og eksperimentell, og samfunnet digitalt. Men én er den samme: Maurice. Aktmodellen og bohemen er en del av norsk kunsthistorie som muse for mange av Norges største kunstnere.

Maurice Budini (72) har jobbet som aktmodell i en periode på over 30 år, og har vært en sentral figur i Oslos uteliv siden 60-tallet. Intervjuavtalen med ham ble gjort over fasttelefon, for Maurice har verken mobil, pc eller mail. Vi skal selvfølgelig møte ham på Theatercafeen, hans andre hjem. Der sitter han, i en himmelblå genser og sitt varemerke – et langt skjerf – skjødesløst kastet over den ene skulderen. Han har funnet et bord rett ved hovmesterens plass, slik at han har full oversikt over alle som ankommer restauranten, og kan slå av en prat med hovmesteren innimellom. På fingeren troner en stor ring med et strassbelagt leopardhode, en kopi av en Cartier-ring, ifølge Maurice. Hans karakteristiske, krøllete manke er blitt tynnere og gråsprengt, og de litt store øynene er kvikke og forventningsfulle.

– Jeg elsker å bli intervjuet, skjønner du! Jeg er jo en ekshibisjonist, humrer han. Han bestiller karbonade med speilegg, og vi blir enige om å be om en Riesling, for Maurice liker hvitvinen sin litt søt. – Jeg har alltid blitt spandert på, jeg – både champagne og vin – men jeg er egentlig ikke så interessert i vin. Det beste jeg vet er vodka!

Vi har ikke sittet lenge før en dame kommer bortom og hilser på Maurice, og i løpet av de drøye to timene vi sitter her, stopper stadig folk ved bordet vårt og hilser.

– Jeg merker at du og jeg kommer til å få god kontakt, jeg er veldig følsom for slike ting, sier Maurice. Han vil gjerne høre litt om min bakgrunn, og jeg forteller at jeg tidligere har vært moteredaktør i magasinet HENNE.

– Åh, jeg er veldig glad i mote, jeg elsker alt fra de gamle motehusene – Balenciaga (som han uttaler «Balensjanga») og de andre … Og Yves Saint Laurent, han var jo en bohem! Jeg tror han og jeg hadde likt hverandre! Det som er trist i dag, er at folk ikke pynter seg. I det daglige går jeg i joggedress, altså – men når det er fest, da liker jeg å pynte meg overdådig!

Maurice ble født og vokste opp i Roma med sin mor og storfamilien hennes. Familien hadde aner i Italia, Frankrike, Tsjekkoslovakia og i det engelske aristokratiet. Moren var alene med ansvaret for Maurice, og han har alltid hatt et nært forhold til henne. Han pleiet henne i mange år før hun døde i 2013, hele 97 år gammel.

– Min mor var en svært sterk kvinne – veldig intelligent, enormt sjenerøs og totalt usnobbete. I vår familie var det mye vekt på kultur, forteller han. Etter noen år på reisefot i Europa kom Maurice og moren til Norge på midten av 50-tallet, Maurice var 11 år. Moren hadde en venn som jobbet ved den italienske ambassaden i Norge. Den italienske overklassegutten opplevde litt av et kultursjokk da han ble sendt til en gård i kalde Trysil for å bo der en periode. Men han trivdes godt i Trysil og opplevde å bli møtt av varme, omsorgsfulle mennesker. Etter et år reiste han tilbake til Oslo, og begynte på St. Sunniva skole.

I dag er folk så opptatt av å være like, av penger og karriere, og glemmer å leve, sier Maurice. Foto: Camilla Jensen.

– Du debuterte som aktmodell som 20-åring, i 1963. Hva var det som gjorde at du kom inn i kunstmiljøet og ble modell?

– Det var en tilfeldighet, jeg satt på Kunstnernes Hus en dag, og der var også Kjeld Rasmussen og Per Ung. Per Ung syntes jeg hadde et spesielt ansikt og spurte om jeg kunne tenke meg å stå modell, forteller han. Etter hvert ble Maurice en av de faste modellene på Kunstakademiet og stod for mange kjente kunstnernavn, blant dem Guy Krogh, Nils Aas, Per Ung og Franz Widerberg. Han jobbet under forskjellige professorer på Kunstakademiet gjennom 60-, 70- og 80-tallet: Ludvig Eikaas, Alexander Schulz, Per Palle Storm, Knut Rose og Inger Sitter.

– Jeg ble veldig tiltrukket av det frie kunstnermiljøet. Norge på 60- og 70-tallet var veldig småborgerlig, men jeg elsket kunstmiljøet, det var så frodig, med masse «joie de vivre»! Man jobbet hardt, og festet like hardt! Jeg nærmest bodde på Kunstnernes Hus i 30 år, alle kunstnerne vanket der, forteller han.

Legendariske Club 7 var et annet viktig vannhull for Oslos kunstnere og intellektuelle. Klubben var et fristed hvor det ble holdt jazzkonserter, poesikvelder og eksperimentelt teater. Maurice og hans krets var fast inventar. Blant dem var maleren Jan Grimsrud, billedhuggeren Kjeld Rasmussen og maleren og grafikeren Trond Fladseth, samt Sossen Krogh, som var ansvarlig for teateroppsetningene på Club 7. Etter at klubben stengte klokka ett, var det som regel videre på nachspiel – kanskje hos en av kunstnerne som holdt til på Ekely.

– Er kunstnere så heftige til å feste som myten skal ha det til?

– Kunstnere kan kanskje tillate seg mer, de er friere. I mine kretser drakk man mye – det gjorde jeg også, i mange år. I dag drikker jeg bare te og vann på ukedagene, men på fredagene, da pleier jeg å gå på Lorry, og da drikker jeg verre enn en sjømann og må ligge i to dager etterpå …

Maurice har også hatt en liten rolle i en film, regissert av Svend Wam. Fem døgn i august fra 1973 har en ung Stellan Skarsgård i en av rollene. Filmen handler om en kvinne som bryter opp fra et vanlig A4-liv og flytter inn i et bohem-kollektiv, og det er her vi ser Maurice i flere festscener, svinsende rundt i en kaftan og med et langt sjal rundt halsen.

– Hvordan kunne en vanlig modell-økt se ut på denne tiden? Var det mulig for deg å komme med innspill og ideer til kunstnerne, for eksempel?

– Ja, en god modell må ha en bra fantasi og føle stolthet over yrket sitt. På akademiet var det som regel en tyve minutters økt og deretter ti minutters pause. Det var lange og mange timer, modellyrket var tøft sånn. Men jeg elsket jobben min! Det var også veldig inspirerende for meg som ung å jobbe med de erfarne modellene – de som hadde sittet for Munch og Vigeland. Anna Ulrikke Sjursen begynte som modell under krigen, og var en hyppig brukt modell. Beriot var sett på som den ypperste av de mannlige modellene, og var litt mystisk og med fransk utseende, forteller Maurice. På denne tiden var de fem til seks faste modeller – eller «pusekatter», som Maurice kaller dem. Økonomisk var det ingen gullgruve å være aktmodell, det var dårlig betalt, ifølge Maurice.

– Men det var kanskje frynsegoder i form av kunst?

– Jeg har fått mye kunst, men jeg har vært litt for generøs – og gitt bort mye til venner. Og jeg har også solgt en del. Nå har jeg har bare igjen to malerier av meg selv hjemme, forteller han.

– Hva slags kunst liker du selv?

– Jeg liker eldre kunst, og jeg elsker impresjonismen og naturalismen. Moderne kunst og samtidskunst, derimot, har jeg ikke sans for. Jeg går aldri på Høstutstillingen lenger, jeg skjønner ikke noe av det! Men Vebjørn Sand har jeg sans for. Jeg var på utstillingsåpningen hans i fjor, og det var veldig interessant – han holdt en morsom fest også. Det minnet meg litt om gamle dager. Du vet, i dag er folk så kjedelige og tar seg selv så høytidelig, sier han.

– Nå sitter vi i midt i finkulturens høyborg i Oslo – på Theatercafeen, med Nationaltheatret rett over gata og Nasjonalgalleriet rett i nærheten. Hvor langt må man gå for å se et bilde eller en skulptur av deg?

– Du trenger ikke gå lenger enn ned i kjelleren, gestikulerer Maurice mot utgangsdøra – for nede i kjelleren, ved inngangen til herretoalettet, er det nemlig plassert en skulptur av Maurice av Kåre Groven.

– Men ellers så er nok det meste av maleriene og skulpturene av meg i private hjem, sier han.

Det var annerledes i Maurices gullalder på 60- og 70-tallet, da var han stadig å se som motiv i forskjellige kunstneres malerier på Høstutstillingen. Han sto også modell for Nils Aas’ tegninger til den berømte statuen av kong Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo.

Maurice trives bedre i kvinnelig selskap enn i samtale med menn. Han har derfor alltid omgitt seg med mange kvinner, han kaller dem venninnene sine. Noen har han også stått modell for – som Marit Wiklund og Anne Berit Nedland, som han kaller Gloria. Jorunn Frøland, kona til avdøde Dag Frøland, og Pia Tellefsen, datter av Rut og Tom Tellefsen, er også i kretsen hans. Andre tidligere kvinnelige venner var avdøde Gerd Bjercke, kona til André Bjerke, og Sossen Krogh – som Maurice bodde hos i en periode på 60-tallet. Kvinner er tryggere på ham, fordi han er homofil, mener han.

– Jeg har vært uheldig med menn. Kanskje fordi jeg er så eksentrisk og impulsiv, så menn har kanskje vært litt redde for meg? Derfor har jeg alltid bodd alene. Men når man er alene, så er man fri! Hvis du skal bo sammen med et menneske, så må det mennesket gi deg mye ånd – og dybde! Det er ikke så lett å finne et slikt menneske, altså – så jeg har rett og slett ikke funnet den rette, sier han.

Det har vært mange mannlige bekjentskaper opp gjennom årene, og han har mange historier.

– Jeg husker en gang i Paris, jeg var bare 20 år og traff en eldre mann og ble med ham hjem. Han hadde et vakkert hjem i en bygård – med masse kinesisk kunst. Men plutselig står han der naken med høye støvler og en pisk i hånden. «Å, har dere hester i gården», utbrøt jeg! Maurice skoggerler. Han rasket med seg klærne og løp ut derfra så fort han kunne, forteller han. Da han fylte 50, arrangerte vennene fest for ham med en overraskelse. Han ble plassert på en trone, champagnekorkene fløy veggimellom og ut av en stor pakke med sløyfe på spratt en ung, flott mann.

– Han danset for oss, og folk klappet og sang – det var fantastisk, mimrer Maurice.

– Hvordan opplevde du å stå frem som homofil på et så tidlig tidspunkt?

– Jeg har aldri lagt skjul på det, og har heller ikke opplevd at det har vært noe problem, sier Maurice.

Du vet, i dag er folk så kjedelige og tar seg selv så høytidelig.

– Du er blitt beskrevet som et festmenneske og en livskunstner. Hva vil du si er det gode liv?

– Det gode liv for meg ligger i det å være ærlig, å kunne være seg selv og føle en stolthet i det man gjør. Og at du har en ro og er harmonisk. Jeg blir så sint når jeg hører folk si at de er så lykkelige hele tiden, det er bare tull! Det er noe annet å være harmonisk.

– Hva er en bohem for deg? Og vil du si at du er en?

– For meg så er en bohem en individualist. En som er fri til å leve sitt eget liv. Sånn sett har jeg vært en bohem, og er det fremdeles. Men bohemtiden på 60-tallet, den er borte. I dag er folk så opptatt av å være like, av penger og karriere, og glemmer å leve, sier han.

90-tallet og 2000-tallet var en periode preget av debatt rundt Kunstakademiet. Vebjørn Sand fikk mye oppmerksomhet i sin kritikk av akademiet og professorene, som ifølge ham ikke kunne tegne en hånd. Maurice sluttet å jobbe for Kunstakademiet i 1990, men fortsatte å ta enkelte private oppdrag.

– På 90-tallet ble akademiet helt forandret. Det var slutt på bruken av modeller. En tidligere professor der, Per Palle Storm, sa til meg at hvis ikke de lenger kan bruke modeller på akademiet, da kan de like gjerne stenge sjappa, sier Maurice og rister på hodet.

– Hvordan er forholdet ditt til kroppen din i dag?

– Jeg står aldri naken lenger – og det har jo med alderen å gjøre. Jeg var aldri sjenert som yngre, men det er jeg nå. Jeg synes at jeg har fått litt mage – jeg som alltid har kunnet spise det jeg vil, sier han.

– Hvilke av kunstnerne du har jobbet med, har du beundret mest?

– Det er vanskelig, de er så forskjellige. Men Marit Wiklund er veldig dyktig, det er også Gloria (hans kallenavn for Anne Berit Nedland). Og Per Ung har laget et flott hode av meg!

– Hva er det med kunsten som du elsker – siden du har viet ditt liv til den?

– Min tragedie, kan du si, er at jeg er så glad i kunst, men jeg har ikke fått den gave det er å kunne male eller tegne. Andre kan kanskje være veldig flinke til å tegne eller male, men bryr seg ikke om kunst i det hele tatt! Så det er litt urettferdig.

Karbonaden er fortært for lengst, og Maurice bestiller marsipankake til dessert. Han er kjent for å ha svært god appetitt selv om han alltid har vært slank, nesten tynn i sine unge år.

– Jeg elsker norsk mat! Kjøttkaker og julemat er favorittene. Og det må være store porsjoner! Jeg kan ikke fordra gourmetmat! Men selv kan jeg ikke lage mat – jeg kan ikke steke et egg engang, jeg, ler han.

Maurice har flere ganger kommet med kritikk av Kunstakademiet for at modellene der fikk dårlig betalt, og at de hadde få rettigheter. Modellene var aldri fast ansatt, og måtte gå uten lønn i sommermånedene. I dag lever han som minstepensjonist. På sine eldre dager har bohemen fått et mer realistisk forhold til penger.

– Jeg har aldri vært opptatt av penger, men jeg ser at penger betyr trygghet. Det er mange som sier at penger ikke betyr noe, men det er jo lett å si når man har dem! Maurice rister på hodet. – Det får meg til å tenke på en gang jeg var i London, jeg var 20 år. Jeg traff en mann som tilbød meg å bli elskeren hans og bo i en leilighet og få masse penger, men jeg sa nei, altså. Jeg turte ikke. Men i dag hadde jeg gjort det, altså! Han ler.

– Hvordan ser du på din rolle – vil du si at du har vært en muse?

– Noen kunstnere sier at jeg er spesiell – det er bare én som deg, sier de. Men det at jeg er blitt sett på som spesiell, har også gjort at jeg i perioder har vært ensom. Folk forventer alltid at jeg skal være glad fordi jeg alltid er så full av liv. Jeg er impulsiv, som et barn. Det er kanskje derfor jeg holder meg såpass godt, jeg er jo 72 år. Men egentlig er jeg en melankoliker, sier han.

– Hvis du hadde fått levd livet på nytt, ville du valgt en karriere som aktmodell?

– Da jeg var ung, var drømmen å bli ballettdanser eller motedesigner. Men hvis jeg hadde fått anledning til å velge karriere om igjen, hadde jeg nok heller blitt interiørdesigner. Og skapt flotte interiører til folk med mye penger og dårlig smak, humrer Maurice.

– Hvilke tanker har du om det å bli eldre?

– Jeg har elsket livet! Men jeg er redd for døden. Jeg vil gjerne treffe min mor igjen – mamma. Jeg håper å oppleve en ny verden med kunst og skjønnhet!