Når du forkaster et verk og aldri gir det et publikum, kan det likevel kalles kunst?
Cathrine Ockernahl
Billedkunstner
– En del av den kunstneriske prosessen er å prøve, feile, eksperimentere og utvikle.
Hvem definerer kunsten; kunstneren, publikum, kritikeren, kunsthistorikeren eller andre?
Når vi ser et verk i etterkant av en kunstners liv, kan et verk som ikke har vært vist, og forkastet av kunstneren, være relevant å vise i ettertid. Det vil sannsynligvis bli sett på som kunst og muligens også som et viktig verk i kunstnerens karriere. Hva som blir stående igjen som et kunstverk, kan noen ganger være vanskelig å definere, men når kunstneren har signert sitt verk, anses det som ferdig og dermed som kunst. Min mening er at et verk som forkastes kan kalles kunst, men ikke nødvendigvis.
Kristin Aarnes
Maleri / installasjon
– Ja, det kan hende, for noen ganger er jeg for streng, og kanskje kan verket likevel være et bindeledd til, og bilde på, den uendelige bevissthetsveven. På havet av informasjon under og i den klare konsensusverdenen vår. Kanskje setter verket også sine små spor i dette urhavet, selv uten min fulle backing. Publikum er travelt – det kan man ikke vente evig på. Det er trist, men slik er det.
Kari Mølstad
Glasskunstner
– Et verk føles viktig selv om det forkastes. Det er en del av prosessen. Det fine med et verk på veien er at det kanskje er mer levende og har fanget essensen bedre enn det endelige resultatet som kanskje kan bli mer planlagt og stivt. Uten prosessen ville ikke det endelige verket være det samme. Om det kan kalles kunst, er et listig spørsmål, og jeg blir ikke helt enig med meg selv. Det fører til nye spørsmål; når blir kunst kunst? Jeg føler at et forkastet verk kan regnes som en skisse. Her er alt lov, man eksperimenterer før den endelige formen finner sted. Kan det kalles forkunst?