Tenk deg en togstasjon full av malerier og skulpturer, der den ene kunstkjendisen etter den andre befolker vegger og gulv. En slik togstasjon finnes i Paris, og den heter heter Musée d’Orsay. Her finner du kunsthistoriens superstjerner – bildene «alle» liker og «alle» kjenner.

I Musée d’Orsay finner du la crème de la crème av impresjonistene og deres venner under ett tak. Og for et tak! Den enorme hvelvingen er av stål og glass – en konstruksjon à la Eiffeltårnet med klær på. Inntrykket er luftig, lett og med et helt spesielt lys som faller over skulpturene og maleriene utstilt i den gamle jernbanehallen. Dette er gjenbruk på sitt mest intelligente, og det kunne nesten ikke ha vært mer passende. Impresjonistene var kunstens løshunder i sin levetid. Utskjelt og utstøtt fordi de ga blaffen i tradisjon og konvensjon, og malte hverdagsøyeblikk og det moderne liv. Det var livet sett fra nye vinkler, gjengitt med grov penselføring. Impresjonistene ble nektet adgang til det gode selskap, og de måtte lage sine egne utstillinger i egne lokaler for å få vist sine arbeider. En gammel togstasjon med sus av bevegelse og modernitet kler dem bedre enn storebror Louvres tradisjon og fylde.

«Stasjonen er superb og ser ut som de skjønne kunsters palass», sa maleren Edouard Detaille da jernbanestasjonen åpnet i 1900. De skjønne kunsters palass har bygget nå også blitt, dog etter en nær døden-opplevelse da bygget skulle rives. Her, på togstasjonen, vises fransk maleri, skulptur, fotografi og kunsthåndverk fra den korte, men intensive perioden 1848–1914.

Bakgrunn

Musée d’Orsay (uttales Muusee Dårrse på fransk) ligger på elven Seinens vestre bredd, nær Louvre-museet og Tuileries-hagene. Det ble innviet av president François Mitterand den 1. desember 1986 og åpnet dørene den 9. desember samme år. Det er et av verdens største museer og har om lag 3,5 millioner besøkende i året.

Den gamle jernbanestasjonen het Gare d’Orsay og var endestasjon for Paris–Orléans-linjen. Da bygget ble innviet den 14. juli 1900, i forbindelse med verdensutstillingen i Paris, var det den første urbane stasjonen for elektriske tog. Før stasjonen ble oppført lå det et palass her, le Palais d’Orsay, påbegynt under Napoleon og bygget mellom 1810 og1838 for å huse le Conseil d’État – et viktig fransk statsorgan for jus og forvaltning – og le Cours de Comptes (riksrevisjonen). Palasset brant ned sammen med resten av kvartalet under revoltene i 1871 i forbindelse med Pariskommunen.

Da arkitekten Victor Laloux (1850–1937) fikk oppdraget med den nye jernbanestasjonen, måtte han ta hensyn til omliggende arkitektur. Bygget skulle harmonere med praktbyggene rundt, bl.a. Louvre-palasset. Stasjonen i såkalt Beaux-Arts-stil tok bare to år å bygge. Ettersom elektriske tog ikke avgav damp og røyk, var det mulig å lage en stor og luftig hall med utstrakt bruk av glass. Fraværet av damp og røyk tillot også mye dekorasjon. Glasstakene er understøttet av moderne metallkonstruksjoner, og sideveggene som bærer glasshvelvingen er rikt utsmykket med stenarbeid. Det ble også bygget et luksuriøst hotell i tilknytning til stasjonen. Dette var i drift inntil 1973.

Stasjonen var høyst moderne da den åpnet, men den ble raskt utdatert på grunn av jernbanens teknologiske utvikling. Plattformene ble for korte, og etter 1939 var det bare forstadstog som forlot perrongen. I 1940 ble stasjonen tatt i bruk som postsentral for gods som skulle fraktes til franske krigssoldater, og i 1945 ble den en mottaksstasjon for krigsfanger som vendte hjem. På 60-tallet sto avgangshallene tomme, og de ble blant annet brukt under filmatiseringen av Kafkas Prossesen i regi av Orson Welles. Bernardo Bertolucci har også filmet her.

I 1970 skulle bygget rives til fordel for et luksushotell. Tidens ånd tilsa at man skulle bygge nytt, ikke renovere. Heldigvis ble rivingen stoppet, og i 1978 kom det på listen over historiske monumenter. Bygningen var først tilholdssted for et auksjonshus, deretter for en teatergruppe, inntil det åpnet som museum i 1986.

Hva museet har og ikke har

Museet har maleri, skulptur, fotografi og kunsthåndverk fra perioden 1848–1914. Forskjellige -ismer som impresjonisme, realisme og symbolisme er godt representert. Samlingen er så å si helfransk med noen få unntak, deriblant flere van Gogh-arbeider; et (kjedelig) Munch-maleri; et (viktig) Whistler-portrett og et (vakkert) Hammershøi-bilde. Her er det ingen gamle mestre (dra til Louvre) eller moderne/samtidskunst (besøk Pompidou-senteret).

Orienter deg

Museet er relativt oversiktlig med utstillinger over tre nivåer. En angrepsplan kan være: Kom tidlig om morgenen, kryss hele utstillingssalen i første etasje (rez-de-chaussée) og dra rett opp til øverste etasje for å se impresjonistene i salene på langenden av bygget. Det er ofte her det er mest folk, så det er lurt å komme tidlig. Ta en kaffe og en croissant/lett lusj i Café Campana etter at du har sett impresjonistene (og eventuelt den midlertidige utstillingen i salen på kortenden). Jobb deg deretter nedover i museet og avslutt med et glass/sen lunsj i den elegante restauranten i første etasje.

Planlegg besøket

Onsdag, fredag og torsdag etter kl. 18 er det minst folk. Unngå tirsdag og søndag om du kan, for da er det mange besøkende. Hvis du vet hva du vil se eller har lyst til å være ekstra godt forberedt, kan du gå inn på hjemmesiden under «planning your visit». Om du går igjennom samlingen på nettet og klikker av for alle bilder du vil se, kan du deretter printe ut et eget kart som gir deg akkurat din besøksrute.

Museet har egen restaurant med vakker dekor anno 1900. Den er populær, så om du vil spise her, så ta en tidlig eller sen lunsj. Café Campana, rett etter impresjonistgalleriene, har røffere design og et moderne uttrykk. Det som virkelig «gjør» rommet, er det gamle jernbaneuret – ett av to på fasaden mot Seinen – som her fungerer som et vindu som slipper lyset inn.

Hva skal du se?

Alle vil se impresjonistene i øverste etasje, men glem ikke de andre salene.

Her er noen forslag til hva du bør se:

– Eugène Carrieres malerier – særlig Maternité (Moderskapet), L’enfant malade (Det syke barn) og Portrett av Paul Verlaine.

– Jean-François Millet – L’Angelus og Des glaneuses.

– Camille Corots landskaper er verdt din tid. Se særlig Nymphenes dans.

– Édouard Manets Olympia og Frokost i den grønne.

– Gustave Courbets l’Origine du monde (Verdens opphav).

– Henri (le Douanier) Rosseaus Slangetemmeren.

– Puvis de Chavannes Den fattige fiskeren og Drømmen.

– Auguste Renoir, Bal du moulin de la Galette.

– Paul Cézannes Epler og appelsiner og Badende..

– Paul Gauguins Arearea

– Claude Monets Katedralen i Rouen (flere utgaver), Essai de figure en plein-air (Kvinnen med parasoll) i flere utgaver.

– August Rodins skulpturer Porte de l’Enfer (Helvetes port), Le Baiser (Kysset), og den lille statuetten Celle qui fut la belle Heaulmière (Hun som var den vakre Heaulmière).

(Alt nedenfor kan stå i en faktaboks eller to)

Overlevelsesguide

– www.musee-orsay.fr

• Åpent hver dag unntatt mandager, nesten hele året. Stengt 1. mai og 25. desember. Åpent fra 09.30–18.00. Torsdager utvidet åpningstid til 21.45. Siste billettkjøp en time før stengetid. Besøkende må forlate museet en halvtime før stengetid.

• Museumsrestauranten har åpent fra 11.45 til 17.30. På torsdager fra 11.45 til14.45 og fra 19.00 til 21.30.

• Sett av minimum tre timer til besøket, gjerne mer.

• Forhåndskjøpt billett via hjemmesiden sparer tid i kø. Prioritert adgang med billet via inngang C. Print ut billetter på forhånd. Du kan ikke hente billetter kjøpt online på museet.

• Onsdag, fredag og torsdag etter 18 er det minst folk. Om du kan, så unngå tirsdag og søndag som er de mest travle dagene.

• Forvent forsinkelser ved inngang pga. skjerpede sikkerhetstiltak. Ikke ta med deg koffert/stor bag/ryggsekk.

• Gode sko (selvsagt).

* Planlegg lunsj eller en forfriskning etter noen timer om du skal være der hele dagen.

• Vær uthvilt. Vanligvis sier vi vin/øl etterpå, ikke før, men prinsippet er verdt å fravike om du lunsjer i museets vakre restaurant og du allerede har tilbrakt et par timer i museumssalene. Dessuten er du i Paris.

Med barn

Gjør det til en lek. Gå i museumsbutikken først og kjøp postkort av verkene du vil se. Små barn kan klare ca. 10 bilder, neppe mer. Lek «finn bildene og vinn!». Når alle bildene er funnet, blir det is eller annet godt. Dette fungerer overraskende bra.

Frokost i det grønne

Frokost i det grønne, Èdouard Manet, 1862-63.

Epler og appelsiner, Paul Cézanne.