Foto: Marte Gjærde

Lag på lag. – Det handler om å utnytte tiden, være fokusert og få ting gjort når jeg kan. Ofte er det en stor utfordring å henge med i naturens raske forandringer gjennom årstidene. Foto: Marte Gjærde

Janicke Schønning har alltid vært et bymenneske, men tilfeldigheter gjorde at hun likevel endte opp i skogen. Nå er atelieret under åpen himmel uansett vær, gjennom hele året.

Janicke Schønning (f. 1974)

– Norsk billedkunstner som arbeider med blekk og gouachefarger på papir, i møtepunktet mellom tegning og maleri i plein air-tradisjonen (friluftsmaleri).

– Utdannelse

2007–2011 Kunstfag MA, Kunsthøgskolen i Oslo

1998–2001 Central St Martins College of Art and Design, BA Fine Art, London

– Etter debuten på Høstutstillingen i 2011 har Schønnings landskapsbilder vært presentert ved blant annet Akershus Kunstsenter, Tegnerforbundet, Lautom Contemporary og Galleri BOA.

– Aktuell med en stor separatutstilling på Norsk Skogmuseum i Elverum 3. juni – 1. august 2016 og separatutstilling på Trafo Kunsthall i 2017.

– Ofte er det nettopp gnisninger og motstand som gir kunstneriske innganger.

Schønning ligger på magen i et teppe av vår som dekker skogbunnen i nærheten av hjemmet i Sørkedalen. Gjennom årstidene fanger hun utsnitt av skogen med pensel og blekk på papir – og naturen får selv bidra. Frosten setter sine spor i malingen, regnet visker bort deler av motivet og sneglen etterlater seg en linje på sin vei over papiret. Denne vårdagen er det hvitveisen hun prøver å fange.

Fra by til skog. Kunstprosjektet i skogen begynte da Schønning og kjæresten med deres to barn måtte ut av leiligheten de leide i byen fordi bygården skulle totalrenoveres. Siden hun fortsatt studerte, ble løsningen å flytte permanent til kjærestens bitte lille hus i Sørkedalen.

– Til å begynne med handlet det om å finne en måte å relatere til det nye stedet jeg hadde havnet. Jeg har alltid vært et bymenneske, så det ble en omveltning å plutselig bo midt i skogen. I tillegg skulle jeg fullføre mastergraden på Kunsthøgskolen samtidig som jeg hadde en baby. Når de andre studentene kunne gå på forelesninger og bruke atelierene på skolen, måtte jeg gjøre det litt annerledes. Jeg tok med skisseblokk på trilleturene og ble etter hvert nysgjerrig på skogen rundt meg, forteller hun.

Som en motvekt til kunsthistoriens nasjonalromantiske, mannlige landskapsmalere med sine spektakulære panoramaer hentet fra reiser rundt om i landet, blir Schønnings bilder til i skogen rett utenfor hjemmet.

– Det er hva jeg kan bære, hvor langt, og rekke tilbake før barna må hentes, som setter grensene for det jeg kan skape.

En stille uro skinner ofte gjennom i flere av bildene hennes – det ligger noe under lagene, innenfor trærne, røttene og bladene.

– Det hadde vært deilig å bare velte seg rundt i den uvirkelige idyllen som finnes her til tider. Men jeg kan ikke ufiltrert formidle naturens storhet i bilder. Det er noe jeg bærer med meg som gjør at jeg også føler meg fremmed. Det er både identifikasjon og utenforskap samtidig.

 

Foto: Marte Gjærde

Schønnings hittil største verk Mor (300x240 cm) krevde blant annet stige, stiftemaskin og muskler. Det er dynket i myra, tråkket i søle og hengt opp i skogen for videre bearbeidelse. Foto: Marte Gjærde.

Foto: Marte Gjærde

Våridyll. Gjennom årstidene fanger Schønning utsnitt av skogen med pensel og blekk på papir – og naturen få rselv bidra. Dette hvitveisbildet ble liggende ute sommeren over, til det lignet mer på en ruin fra våren som var. Foto: Marte Gjærde

Annonse

Lerretet er dynket i myra, tråkket i søle og bearbeidet med blekk og gouache blandet med jord og aske.

Bakenfor idyllen. Schønning forteller at prosjektet hennes har et personlig ståsted, men at det er umulig å gå inn i det naturlyriske i dag uten å reflektere rundt det å leve i forurensningens tid.

– Det er en avstand der, en mer eller mindre fortiet fornemmelse av tap. Det er ikke bare min avkrok av skogen det dreier seg om, men å forholde seg til naturen og å være menneske i naturen.

Hun tror mange lever med en skyldfølelse fordi de ikke klarer å endre sin klimafiendtlige livsstil på egenhånd. Utfordringene er så store og uhåndgripelige at det setter premisser for hvordan vi ser på oss selv, vår nasjonale identitet og fremtiden. Schønning mener det må gi seg uttrykk i kunsten også.

– Jeg forsøker å finne ut hvordan denne vissheten farger min persepsjon av naturen, hvordan det kan se ut i bilder. Noen ganger virker det riktigere å bruke rosa og neonfarger i stedet for jordfarger og grønt. Naturerfaringen kan også være slik, tenker jeg.

Full konsentrasjon, frustrerende sukk og vurderende blikk. Først på den uendelige skogen foran seg, så på papiret – og tilbake. Hun observerer, blander farger, maler med bred pensel, grønt, gult, lysegrønt, vurderer og blander på nytt.

– Det blir altfor lyst! Det er feilen. Jeg må gjøre det mørkere. Schønning blander en mørk brun farge og dekker over de lysende hvitveisene hun nettopp har malt.

Foto: Marte Gjærde

Foto: Marte Gjærde

Acid spruce, 30 x 40 cm, fluoriserende akryl og frost på papir, 2014.

Store formater. Det er desember og skogen ser helt annerledes ut. De friske grønne fargene er borte og alt virker litt mindre levende. Den tunge, heldekkende snøen lar vente på seg, men skogen har fått et lite melisdryss. Hamp-lerretet henger som en litt for lang kappe over skuldrene til Schønning

når hun flytter verket fra tørke-sted til male-sted i det uendelige atelieret. En stor og gammel rotvelt er det utvalgte motivet til hennes hittil største verk siden utendørsprosjektet startet for fem år siden.

– Lerretet er dynket i myra, tråkket i søle og bearbeidet med blekk og gouache blandet med jord og aske. Så fikk det henge ute i ukene frem mot utstillingen i Akershus Kunstsenter, forteller hun.

Schønnings bilder er av den typen som man kan bli stående og observere lenge. Både konkrete og udefinerte flater, former og farger som skaper mange lag. Formene antyder, de insisterer ikke. Det gir blikket mulighet til å vandre rundt på jakt etter nye spor og avtrykk, gjennom lag på lag av mer eller mindre gjennomskinnelige flater. Hun kan bruke alt fra en halv time til flere uker og måneder på et bilde.

– Det handler om å utnytte tiden, være fokusert og få ting gjort når jeg kan. Ofte er det en stor utfordring å henge med i naturens forandringer gjennom årstidene – som skjer veldig fort. Jeg har også en familie å ta hensyn til – da kan jeg ikke alltid male når det passer meg og skogen best.

Skogen endrer uttrykk med døgnets tider, skiftningen av været og årstidene. Schønning arbeider oftest i det samme området med en radius på et par kilometer, men hvordan hun ser skogen, endres dag for dag.

– Noen ganger velger jeg bestemte scener, andre ganger lar jeg det bli helt tilfeldige utsnitt.

– Hadde du kunnet male slike bilder hvis du ikke bodde i skogen?

– Nei, jeg har tenkt på det. Hadde jeg fortsatt bodd i byen, måtte jeg ha pakket med meg alt, reist langt og vært borte en dag. Eller jobbet ut fra foto. Det hadde jo ikke blitt det samme. Innimellom går jeg kveldsturer og besøker bildene mine litt sånn i smug – ser hvordan det går liksom, sier hun og ler.

– Tror du at du noen gang kommer til å bli ferdig med skogen?

– Nei, egentlig ikke. Jeg føler at jeg ikke klarer å trenge helt igjennom den på en måte. Fortsatt er det veldig mye jeg vil jobbe meg inn i og utforske videre.

Foto: Marte Gjærde

Foto: Marte Gjærde