Matthew Barney

Cremaster Suite 1994-2002. Foto: Christian Uen.

Da maksimalisten Matthew Barney kræsjlandet på den internasjonale kunstscenen på 1990-tallet, var det avgjort en gang for alle at «god smak» ikke lenger var kunstens ledende premiss.

Matthew Barney

– Amerikansk kunstner født 1967

– Utdannet ved eliteuniversitetet Yale

– Kjent for totalkunstverket The Cremaster Cycle (2002) og for å ha revolusjonert skulpturkunsten på 1990-tallet.

– Er aktuell med River of Fundament (2014)

Det er snart gått 13 år siden Astrup Fearnley Museet, som den gang holdt fort mellom anonyme murvegger i Dronningens gate, først introduserte oss for den amerikanske kunstneren Matthew Barney. Høsten 2003 hadde det cinematiske spetakkelet The Cremaster Cycle (1994–2002) turnert prestisjefulle institusjoner, fra Guggenheim i New York, via Museum Ludwig Köln til Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris. Til splittet mottagelse, selvfølgelig. Meningsløst og usmakelig, mente noen, mens de smått fanatiske tilhengerne påstod at dette utvilsomt var et av kunsthistoriens viktigste avantgardistiske kunstverk på film. The Cremaster Cycle ble sammenlignet med Salvador Dalís Un Chien Andalou, like surrealistisk og enda mer grotesk. Uansett: Matthew Barney var nå amerikanernes største kunster. Deres eget svar på Damien Hirst. At lille Oslo var neste destinasjon, var intet mindre enn en stor begivenhet! Retrospektivt også en påminner om Astrup Fearnleys fabelaktige gullalder.

Astrup Fearnley Museet hadde fingeren på den internasjonale kunstpulsen, og visste hvordan de skulle kommunisere dette til massene. Til og med undertegnedes ikke spesielt kunstinteresserte foreldre la søndagsturen innom Barney-utstillingen for å se på dette sirkuset av et kunstverk, bare for å komme ut på andre siden i fullstendig stuss om hva det egentlig var de nettopp hadde konsumert. Sjelden har ordene bra eller dårlig føltes like malplasserte.

I disse dager har det igjen vært duket for Norges-premiere. Utstillingen Bildungsroman på Astrup Fearnley Museet viser verk fra hele Barneys karriere, fra TRANSEXUALIS (decline) (1991) gjennom The Cremaster Cycle (1994–2002) frem til River of Fundament (2014), som er Barneys siste store prosjekt. I likhet med Cremaster er dette et episk gesamtkunstverk bestående av blant annet ni timer med film samt en rekke tilhørende kunstinstallasjoner, tegninger og skulpturer.

På begynnelsen av nittitallet landet Barney på den amerikanske kunstscenen som en meteor. Med sin uventede og fantasy-aktige behandling av temaet identitet, samfunn, kjønn og seksualitet, hijacket han den sedvanlige feministiske diskusjonen om kjønn i kunsten. Barney dro tematikken opp til et visuelt grensesprengende nivå, med inspirasjon hentet fra populærkultur og Hollywood-film. Barney hadde knapt rukket å bli ferdig med kunstutdannelsen og hatt sin første separatutstilling før alt tilsynelatende dreide seg om ham og hans besnærende persona. Matthew Barney hadde hatt ambisjoner om å bli lege. Han startet på medisinstudier, men endte opp med å ta kunstfag på heltid. Moren hans var abstrakt maler, så kunsten lå der og lokket fra starten, som en reell mulighet. Samtidig var han en idrettsmann, en alt i alt vellykket type, med en kropp som en klassisk gresk skulptur og et ansikt som egnet seg til modelloppdrag. Da han var uteksaminert fra eliteuniversitetet Yale, livnærte han seg som katalogmodell i New York mens han prøvde å slå gjennom som kunstner. Men Barney måtte strengt tatt aldri lide for kunsten. Modellkarrieren ble fort overflødig. Ting så faktisk ut til å skje så fort at kunstneren kjente på et snikende ubehag. Blåser man opp ballongen for hardt, vil den som kjent sprekke, så kanskje Matthew Barney gjorde rett i å trekke seg tilbake. Eller rettere sagt, trekke seg inn i kunsten. I perioden 1996–2002 ble det merkelig stille fra det yndede stjerneskuddet. Så kom det ambisiøse verket The Cremaster Cycle.

Matthew Barney kan sies å være den kunstneren som i størst grad forandret skulpturuttrykket på 1990-tallet. Foto: Mariano Garcia.

Water Cast 12: White Dwarf, 2015. Courtesy the artist and Regan Projects, Los Angeles.

Det var ikke politisk, det hadde ikke en gang et tydelig plot. Mens du i klassisk fortellerkunst finner en rød tråd, har du allerede tapt om du går inn i The Cremaster Cycle med en forventing om å få alt forklart. Dette verket kan best beskrives som en organisk skulptur på film. Likevel er det nok av ting å følge med på. Det finnes ulike nivåer av informasjon, som liksom aldri tar slutt. Vi snakker høy nerdefaktor. Det er i grunnen ganske mye ved dette verket som minner om en gigantisk Hollywood-produksjon som rullet over kinolerreter i samme periode; filmatiseringen av J.R.R. Tolkiens trilogi Ringenes herre (2001–2003). Om man ser bort fra eksklusiviteten og prislappen, selvfølgelig. (Cremaster 2 ble solgt på auksjon i 2007 til 500 000 dollar.) Mytologien, serieformatet, fantasy-aspektet og fankulturen har disse filmprosjektene uansett til felles. Cremaster har sitt eget offisielle nettsted der man kan lese seg opp på de ulike karakterene og deres bisarre livsvilkår. Det dreier seg stort sett om de reproduktive organene og fysiologiske prosesser. Cremaster-muskelen er muskelen som styrer testiklenes heving og senking etter påvirkning av temperatur. De ulike karakterene må ofte fullføre konkrete oppdrag for at en essensiell fysiologisk prosess skal kunne finne sted. En av de mest ikoniske karakterene er «the loughton candidate» fra Cremaster 4, en satyrlignende skapning i hvit dress. I en minneverdig scene står han og grer det tynne, røde håret som bare så vidt dekker de kjødelige sporene i hodebunnen der hornene hans skal gro.

Barney har åpenbart hentet inspirasjon fra legevitenskapen og fra idretten. Det handler om anatomi, utvikling og måloppnåelse. Om kroppslige prosesser og grensene for fysisk utholdenhet. Det cinematiske uttrykket virket forløsende for et kunstpublikum som var vant med å forholde seg til stil og god smak. Dette var sansestimulerende og lekent. Som en slags surrealistisk barokk med popkulturell appell. Det politiske budskapet var definitivt underordnet det estetiske, og Matthew Barney ble nesten folkelig, i den grad man kan kalle noe for folkelig i den absolutte kunsteliten. Statusen som kunstnerisk superstjerne ble ikke akkurat mindre da han giftet seg med artisten Björk. For de aller fleste vil Matthew Barney, til tross for sin høye stjerne i kunstverden, alltid være kjent som mannen til Björk. Eks-mannen, vel å merke. Etter 13 år tok nylig ekteskapet slutt, og i skrivende stund krangler paret i retten om datteren Isabella. Björk og Barney jobbet sammen ved flere anledninger i den tiden de levde sammen, og på Björks siste album Vulnicura (2015) er også bruddet tematisert. Hun synger: «Family was always our sacred mutual mission. Which you abandoned.»

Barneys siste gigantiske kunstfilmprosjekt River of Fundament (2014) er imidlertid fritt for personlige familieaffærer. Filmen er basert på forfatteren Norman Mailers roman Ancient Evenings som ble utgitt i 1983, og som var gjenstand for ekstremt sprikende anmeldelser, inkludert massiv slakt fra flere hold. Mailer ville at Barney skulle filmatisere fortellingen, noe han i utgangspunktet sa nei til da han mente han var ferdig med film. Barney ville prøve noe nytt, helst opera. Så døde Mailer, og resten er kunsthistorie. River of Fundament er en fem timer lang opera i tre akter, med spektakulære ingredienser i kjent Barney-stil: egyptisk mytologi, amerikansk industri, storslåtte landskap, utrolige karakterer. Med tilhørende skulpturer og installasjoner for det fysiske museumsrommet som bonusmateriale. Så gjenstår det å se om magien fortsatt er der, om det fortsatt er appetitt nok for Barneys elleville maksimalisme.

River of Fundament

Filmstills fra River of Fundament, 2014. Foto: David Regan.