Brudeferden i Hardanger

Brudeferden i Hardanger, 1848, Tideman og Gude.

Dette er «cocktail-kunsthistorie» — akkurat nok kunnskap om en periode til å klare kunstpraten over en cocktail, og en stor nok sup til at du får lyst på mer. Til kildene! Ut og se, les, og lær mer om romantikken!

Opplev romantikken

– Johan H. Nebelong, General Glads gård, Akershus festning, 1844; Oscarshall, Oslo, (1848–52).

– Christian H. Grosch, Basarhallene, Kirkeristen i Oslo, 1841–58.

– John Nash, The Royal Pavillion, Brighton.

– Nasjonalgalleriet, Oslo.

– The Tate Gallery, London.

– National Gallery, London.

– Louvre, Paris.

– Alte Nationalgalerie, Berlin.

Perioden

Den perioden vi kaller romantikken, seilte inn med fantasi og storslagne følelser som en reaksjon på klassisismens (ca.1760–1830) strenge rasjonalitet. Romantikk-begrepet betegner strømninger innenfor filosofi, litteratur og kunst i første halvdel av 1800-tallet. Navnet kommer av det franske «romance» som knyttes til middelalderens ridderdiktning.

Mens klassisistene søkte orden, fornuft og universelle sannheter, søkte romantikerne det autentiske, originale og personlige uttrykk. Lokal tradisjon, historie og særpreg ble viktigere for romantikerne enn antikkens skjønnhetsidealer som hadde formet så mange av de klassisistiske bygningene, skulpturene og maleriene. For klassisistene var kunst skjønnere enn naturen, men romantikeren oppdaget naturens overveldende kraft og ideen om «det naturlige mennesket».

Filosofen Jean-Jacques Rousseau, en av den franske revolusjonens fedre, hevdet at mennesket var fra naturens side godt, men sivilisasjon og vitenskap hadde fordervet menneskesinnet. Teknologiske fremskritt og statens inngripen i enkeltindividets liv krenket individets frihet. Mennesket måtte vende tilbake til naturen. Når mennesket grep inn i naturens plan, ble det naturlige mennesket pervertert. Mennesket ble et monster – i det minste i Mary Shelleys roman Frankenstein (1818), som regnes som tidlig science fiction og opphavet til horror-sjangeren.

Med romantikken fødtes ideen om kunstneren som geni og visjonær, en som har innsikt i høyere sannheter og som er i stand til å formidle disse fra dypet av sin sjel. Kunstverket blir et uttrykk for kunstnerens skaperkraft og følsomme sinn. Denne arven fra romantikken preger fortsatt dagens kunstsyn.

Arkitektur

Bort med alt det hvite og tilbakeholdne – inn med farger og linjespill! Klassisismens stramme linjer og antikiserende arkitektur måtte nå vike for svermingen for middelalderen, eventyrenes verden, det eksotiske og eksentriske. Engelske aristokrater bygget slott og hus inspirert av gotiske kirker, og i Brighton tok Prinsen av Wales (senere George IV) helt av og bygget lystslottet over alle lystslott. The Royal Pavillion, eller Brighton Pavillion, ble ferdigstilt av arkitekten John Nash i 1822. Paviljongen var inspirert av indisk, kinesisk og muslimsk arkitektur, og denne orientalske fantasien var både et uttrykk for britisk imperialisme og oppdragsgiverens ekstravagante livsførsel.

I Norge ble Oscarshall på Bygdøy i Oslo et av de ypperste eksemplene på nygotikk og nasjonalromantisk arkitektur. Dette lystslottet, bygd 1847–1852 for kong Oscar I og dronning Josephine av Norge og Sverige, var tegnet av dansken Johan Henrik Nebelong og dekorert med nasjonalromantiske malerier av Joachim Frich og Adolph Tidemand. Nasjonalromantiske strømninger i Norge førte også til større interesse for fortidsminner og bevaring av stavkirker.

Lokal tradisjon, historie og særpreg ble viktigere for romantikerne enn antikkens skjønnhetsidealer som hadde formet så mange av de klassisistiske bygningene, skulpturene og maleriene.

Friheten leder folket

Friheten leder folket, 1830, Eugéne Delacroix.

Fra Stalheim

Fra Stalheim, I.C Dahl.

Annonse

Maleri

I romantikken viker de klassiske motivene hentet fra antikkens myter og historie samt de religiøse og bibelske motivene som til nå hadde dominert maleriet, til fordel for kunstnerens subjektive fortolkning av historien, samtidens begivenheter og kunstnerens egne sinnstilstander og følelser. Betrakterens følelser måtte engasjeres, og fantasi og det irrasjonelle fikk fremtredende plass. Portretter ble mer psykologiske og landskapsmaleriet en populær sjanger. Landskapet ble meningsbærende, gjerne mystisk, og uttrykte ofte åndelige og religiøse stemninger. Vill, uberørt natur ble et ideal. Barndommen ble oppvurdert, for barn ble nå ansett som ren og uformet natur. Dyr ble også avbildet i større grad. Det orientalske og eksotiske ble interessant.

I maleriet ble farge viktigere enn lineær form og plastisk uttrykk. Eugène Delacroix (1798–1863), en ledende skikkelse i fransk romantikk, utforsket fargenes evne til å påvirke uttrykk og følelser. Hans viktigste verk, Friheten leder folket (1830), er den maleriske motsatsen til Rudes Marseillaisen. Delacroix’ interesse for drama og det eksotiske viste seg blant annet i Sardanapalus død (1827).

I Théodore Géricaults (1791–1824) Medusas flåte (1819) skildres en hendelse fra samtiden der de skipbrudne overlevde gjennom kannibalisme. Maleriets komposisjon er klassisk, men innholdet er moderne med sans for grusomme detaljer. Dette romantiske hovedverket tematiserer menneskets kamp mot naturen og moral versus selvoppholdelsesdrift.

I Tyskland maler Caspar David Friedrich (1774–1840) melankolske og symboltunge stemningslandskaper med religiøse drag. Naturen besjeles, og forholdet mellom menneske og natur er nærmest symbiotisk. Mennesket er opphøyet, men fortsatt underlagt naturen.

I England dyrker John Constable (1776–1837) og Joseph Mallord William Turner (1775–1851) lys, vær og vind i den engelske naturen med stor innlevelse. Constables tilnærming var vitenskapelig og jordnær. Han var opptatt av meteorologiske forhold og naturstudier. Mennesket var hverken opphøyet eller utenfor naturen, men en del av det levende landskapet. Han malte bondegårder, dyrket mark og skyformasjoner med entusiasme og et poetisk blikk. Hans maleri The Haywain (Høyvognen) (1821) er et av Englands mest elskede bilder.

Turner var opptatt av lys og atmosfæriske effekter, og han skildrer havet og landskapet med dramatisk og følelsesladet intensitet. Naturen er vakker, men mennesket kan ikke temme naturens destruktive kraft. Turners malerier er dynamiske, fargene formidler følelser, og han abstraherer formene. Hans bilder inspirerte impresjonistene, og han er en forløper for moderne abstraksjon.

I Norge blomstrer nasjonalromantikken i bilder som Fra Stalheim av I.C. Dahl (1788–1857) med staute fjell, dype daler, bjørketrær, bunader, norsk byggeskikk, samt en regnbue for å kaste glans over det hele. I Brudeferden i Hardanger (1848) av Adolph Tidemand (1814–1876) og Hans Gude (1825–1903) skinner solen over snetoppede fjell mens det folkedraktkledde brudefølget tar seg frem i båt over speilblank fjord. Brura sitter i baugen med brudekrone, brudgommen løfter hatten, spelemannen spiller og det avfyres en salutt som ljomer mellom fjellene, mens båten ros mot en middelaldersk stavkirke. Her, i denne folkelivsidyllen i et vestlandsinspirert fantasilandskap, møter vi det urnorske bondefolket som lever i harmoni med karrig natur. Et patriotisk glansbilde og pur romantikk.

 

Skulptur

Det skjer ikke stort på denne fronten, og skulpturene er fortsatt preget av det klassiske uttrykket, om enn noe mer animert, som hos franskmannen François Rude (1784–1855). Hans relieffskulptur Marseillaisen (1833–36) på Triumfbuen i Paris regnes som et hovedverk fra denne perioden.

The Royal Pavillion i Brighton.