Morten Viskum
Foto: Bjørn Wad.

– Så, hvordan var den greia med den leveren du skulle få utlevert, og så ga de deg feil organ?

– Ja, de ga meg milten.

– Man ville vel trodd en lege skjønte forskjellen?

– Ja, men det der er en ganske rar historie

Morten Viskum (f. 1965)

Utdannelse

– Kunstakademiet 1993 – 1997

– Veterinærhøgskolen, Oslo, 1987 – 1993

Separatutstillinger (utvalg)

– Galleri 21, Malmo, 2015

– Blomqvist, 2013

– Galleri Hugo Opdal, 2011

– Kunstgalleriet, Stavanger, 2010

– Sørlandets Kunstmuseum, 2010

Nå er dette bare én av ganske mange rare historier, som springer ut fra en større rar historie, og derfor også både typisk og helt enestående på samme tid. Det er umulig å gjøre rede for dette kronologisk, siden kunstnerskapet til Viskum oppfører seg mer labyrintisk, men utgangspunktet for denne teksten er at jeg traff ham på en pub for ølnerder jeg i det siste har brukt som møtested for faglige møter med over middels potensial til å spore av. Et sted der øl er så mye mer enn noe man bare drikker, og der avsidesliggende, forblåste mikrobryggerier diskuteres med en frenesi du ellers bare finner innenfor fanatiske forsamlinger og okkuperte hus under politirazzia. Og det sporet da også virkelig av – da kvelden var over, hadde vi ennå ikke diskutert oss forbi tusenårsskiftet, og hang fortsatt igjen i det ellers forlatte og bortglemte 1990-tall som definerte kunstnerskapet hans, halvt forblindet av det nattsvarte importbrygget som holder 15 % og koster latterlig mye for 33 cl. Fordi folk glemmer. Og fordi forhistorien henger igjen som et slags signal, eller en serie hint, til hva dette dreier seg om. De fleste vet allerede at Morten Viskum hadde seks år med veterinærstudier bak seg da han søkte seg inn på kunstakademiet, og at det på ingen måte er en uviktig detalj. Noen vil også klamre seg fast til de olivenglassene med musefoster på formalin som med en viss grad av dødsforaktende aktivistisk modus ble utplassert i butikkhyllene av den ambisiøse kunststudenten, som en logisk konsekvens av den bakgrunnen. Men folk glemmer likevel det aller meste rundt. De glemmer gjerne at kunstneren, som ble et household name allerede som student – til dels på grunn av den pavlovske refleks som gjerne oppstår i media når noen lurer inn musefoster i butikkhyllene og kaller det kunst – også slentret rundt med munnbind i offentligheten helt til Vestfossen Kunstlaboratorium ble åpnet i 2003.

– OK, det ER det eldste trikket i boken …

– Heh! Jeg hadde virkelig bare et ønske om å være anonym …

– Ja, særlig, nyuteksaminerte kunststudenter er jo heller sjelden særlig opptatt av å markere seg!

– Nei, helt seriøst, jeg ville ikke bli gjenkjent, og jeg ble det heller ikke. Jeg kunne sitte på toget og høre arbeidet mitt bli diskutert av folk som leste avisen, og de ante ikke at det var jeg som satt der. Det var mange fordeler med det, men i og med etableringen på Vestfossen fikk jeg flere roller å fylle, og da gikk det ikke an å tviholde på det lenger.

– Men … seriøst, Morten; det munnbindet der fikk meg skeptisk den gang; alle vil huske fyren med munnbind, og det flyttet på ingen måte fokus vekk fra din person.

– Jeg lover, det var bare for å få være i fred, men ok, det fungerte vel også sånn.

Morten Viskum
Installasjon. I’m crazy about Liza.We get on the phone and just gossip, gossip, gossip (2011).

Indeed. Det gjorde jo det. Det understreket ettertrykkelig både hvor kunstneren kom fra og hva slags agenda han hadde. Det varslet på forhånd at kunstneren etter hvert ville trekke organdonasjon inn i den norske samtidskunsten, med alle utfordringer som følger med, og var helt klart et instrument på linje med alt annet for å kartlegge den gråsone mellom legevitenskapen og de skjønne kunster der de etiske problemstillingene konsekvent utfordres og blir stilt på spissen. Dette nå av de aller fleste glemte, eller fortrengte, munnbindet var så utspekulert performativt at iscenesettelsen umulig lot seg overse. Anonym, my ass. Men det pussige er at jeg faktisk tror på ham når han sier at anonymiteten var det viktigste, selv om det er litt som om medlemmene i KISS ville stilt seg helt uforstående til at sminken deres vakte

oppmerksomhet tidlig på 1970-tallet. Men, ok, den ekstra synligheten er muligens en konsekvens, og «konsekvens» – enten den er kalkulert eller kommer som en fullstendig overraskelse på både kunstner og publikum – er på mange måter den avgrunnen kunstnerskapet balanserer over. Munnbindet er jo fullstendig marginalt i en større sammenheng, og i hvert fall nå 20 år senere – men jeg herjer med det så mye som jeg gjør her og nå fordi jeg også må minne meg selv på hvordan det var å se disse arbeidene den gang, og skjerpe meg for å se dem på ny herfra – der jeg bare så altfor merkbart kjenner det på kroppen at dette bestandig sto om liv og død, liksom jeg altfor godt vet forskjellen mellom det å være en genuint farlig mann rundt 30 og det traumatiske i det å skulle se tilbake på det via en retrospektiv midtkarriereutstilling når man er rundt 50. Dette er jo ting jeg vet. For real.

– Så, du fikk milten?

– Ja, og det er jo ikke helt det samme, og jeg var i tvil hva jeg skulle gjøre, eller om jeg skulle gjøre noe i det hele tatt, men jeg tenkte han ville likt at jeg gjorde noe, selv om det var feil organ – og det endte opp som en slags hyllest. Alle tingene hans var flyttet inn på Blomqvist, arbeidsbordet hans, utstyret, jakken som hang på den knaggen den gjorde sist jeg traff ham. Og så milten, i en bøtte.

Hele historien, og den har også sine uforutsigbare sidespor, handler om Rolf Arild som stoppet ut dyr som hobby, og som likte kunsten til Morten Viskum. Eller, «likte» er sannsynligvis litt vagt, med tanke på at han ønsket å donere sin lever til kunstneren. En lever som var i elendig forfatning og som han håpet å få skiftet ut og se realisert som kunst innenfor institusjonens hvite vegger. Fortellingen har altså alle komponenter som utmerker kunstnerskapet til Viskum, der retten til våre egne kropper i siste instans er den kampen som føres. Jeg mener, det er tross alt ingen som kommer og vil gi leveren sin til Håkon Gullvåg, liksom, selv om det er et morsomt tankeeksperiment. Det er her, og faktisk bare her, at ymse organisk materie fra menneskekroppen kanaliseres inn i samtidskunsten, og i retrospekt kan det se ut til at Morten Viskum re-etablerte det gammelakademiske forholdet mellom leger og kunstnere. Eller i det minste åpnet et lenge stengt rom der dette forholdet gjøres tydelig – det er tross alt ikke alle som liker å forholde seg til kompliserte spørsmål om hvem som har rett til sine lunger etter at de er operert ut av kroppen. Og Rolf Arild rakk altså aldri å få en ny lever, og var ikke lenger til stede for å insistere på at riktig organ ble utlevert. Historien er, som tidligere nevnt, like merkelig som den er typisk.

Morten Viskum
Absolut Viskum.
Morten Viskum
Morten Viskum ble for alvor kjent for det norske publikum gjennom kunstprosjektet Rotter / oliven i 1995. I løpet av to dager plasserte han 20 olivenglass hvor innholdet var byttet med rottefostre på formalin, i 20 dageligvarebutikker i de fem største byene i Norge.

Legg så til den ekspanderende samlingen av døde hender, og vi ender opp med kunstneren som en annen Vergilius ved porten til dødsriket, eller en mer machiavellisk utgave av Dr. Frankenstein som agerer etter et ekstremhumanistisk program som umulig lar seg formulere på forhånd og derfor må manifestere seg underveis. I hvert fall hvis vi forholder oss overfladisk og direkte registrerende – går man inn i verkenes tilblivelse, og er heldig nok til å sitte på puben og høre mannen selv gjøre rede for hvordan ting foregår, viker det sensasjonelle potensialet mer og mer unna for det faktum at kunstneren i første rekke utsetter seg selv for de etiske problemstillingene, og konsekvensen av sine egne valg. Det kan også se ut til å foregå med en overraskende høy grad av intuisjon, og – skal det vise seg – en uendelig rekke av såkalte tilfeldigheter. I det øyeblikket vi bestiller inn mer øl fordi jeg ikke blir ferdig med å mase om det der forbannede munnbindet, har det omsider slått meg i hvor høy grad dette arbeidet faktisk er mer basert i en direkte erfaring av ytre omstendigheter som ikke nødvendigvis er gitt på forhånd, heller enn å være kalkulert – selv om det selvfølgelig også er det. Virkningen arbeidene har ute i offentligheten innlemmer seg jo også fort som en del av verket, helt siden musefostrene sto i butikkhyllene, og gjør det vrient å skulle forholde seg verksspesifikt til noe her. Det er en serie konstanter, eller serier, som forløper med en viss

regelmessighet. I ett tilfelle en rent tyrannisk regelmessighet, da Viskum hvert år på bursdagen sin drar til Paris og tar en avstøpning av seg selv, som så presenteres under utstillingssesongen på Vestfossen påfølgende sommer. Aldri særlig bekymret over å gå veier de fleste ikke vil gå, inkluderer han i denne serien blant annet Viskum som muslim – et arbeid han sier er det eneste som er blitt solgt, men som endte opp med å ikke bli solgt likevel siden det involverer innkjøpsordningen og lederstillingen ved Museet for samtidskunst i perioden 2006–2008. (Jeg kan sikkert være mer presis når det gjelder dato, men hvorfor skulle jeg? De som er gamle nok til å huske, vet ganske nøyaktig hva som gikk galt her, og hvor lenge. Eller, hvis jeg skal være kjip; vi vet vel ikke egentlig hvor lenge helt ennå.)

– Første gang jeg sto der og ble tatt form av, følte jeg meg etter hvert litt rar, litt kvalm. Så spurte han meg om det gikk bra, og jeg sa at joda, det går fint dette her. Så kikket jeg ned og reflekterte over at tærne mine var blålilla i fargen, og jeg lurte litt på hvorfor de var det. Og så ble det helt sort idet jeg bikket bakover og gikk i gulvet. Så kom jeg til meg selv idet han drev og rev av gipsen og blodet begynte å sirkulere igjen. Ha, jeg kunne dødd! På bursdagen min! Idet jeg tok en avstøpning av meg selv! Og verket het Immortal bare for å virkelig gni det inn.

– Og så insisterer du på å gjenta det hvert eneste år nettopp derfor…

– Ja, det er blitt gjort hvert år siden, men det har vært ganger jeg har tvilt på det – de er overhodet ikke billige å produsere, og de blir ikke solgt, men du vet – hvis jeg blir gammel nok, vil det bli en ganske slående progresjon som er synliggjort; jeg blir jo litt løsere i kjøttet for hvert år. Samboeren min sier ting som «Kan de ikke gjøre deg litt penere, da? Slanke deg litt» – men det er jo ikke det som er poenget. Og hvert år bestemmer jeg meg rett før hvordan det skal bli, ut fra dagsaktuelle ting – sist ble det jo Chaplin, siden det var rett etter angrepet på Charlie Hebdo.

(Omtrent her ser jeg for meg hvordan fortellingen om vår tid vil kunne avleses i et rom med noen titalls representasjoner av den samme mannen i en fjern fremtid, i en progresjon der han konsekvent blir eldre. Når jeg etterpå sitter hjemme og leser nyhetene, slår det meg at vi kanskje ikke nødvendigvis blir så veldig mye eldre. Men, vi får vel se.)

Når vi skal møtes for en runde til noen dager senere, ender vi – av en ren tilfeldighet! – opp på finissage med matservering og får basically ikke sagt noe særlig før jeg i panikk drar Viskum ut av lokalet og tilbake til det mørke hjørnet på puben.

Jeg har etter hvert syv hender, og de maler. Hver hånd har sin egen distinkte stil.

– Puh! Ok, vi må si noe om hånden.

– Ja, nå har jeg etter hvert syv hender, og de maler. Hver hånd har sin egen distinkte stil. Den første hånden kom jeg over på en veldig spesiell måte, og det må forbli hemmelig hvordan. Jeg har ikke fortalt det til noen. Ikke engang barna mine vet hvordan jeg kom over den. Den ble også stjålet fra en utstilling i København i 1998 av en eller annen spøkefugl, og det var helt fryktelig, men den kom takk og pris til rette. Men så har jeg altså fått flere underveis.

– Hvordan?

– Jeg vil altså ikke si det.

– Siden dette er det nærmeste du kommer maleri i arbeidet ditt – er det å forstå som, i hvert fall på et tidlig stadium, siden dette også er god timing helt mot slutten av 1990-tallet – en kritikk av et «dødt» medium? Eller en distansering i det at du lar en annen hånd enn din egen styre?

– Nei, jeg bruker dem som pensel, det er fortsatt jeg som styrer – men de har altså forskjellig stil.

– Men dette begynte du med rett etter formalinarbeidene, og der er det en annen ting de aller fleste har glemt i dag, som og har en del med timing å gjøre. Det var ikke uvanlig at du fikk det på deg å være en etterkommer av Damien Hirst, som da nettopp hadde senket ned en halv ku i en tank. Den sammenligningen ville vel ingen funnet på å gjøre i dag?

– Nei, og jeg hadde heller ikke sett tingene til Damien Hirst da jeg begynte med det. De første formalinarbeidene mine gjorde jeg faktisk mens jeg fortsatt gikk på veterinærhøgskolen.

– Jeg tror det første jeg så av deg var et grisehode med en masse kanyler i seg, på Høstutstillingen i 1996 – det var umulig, der og da, å ikke tenke at Damien må ha hatt en viss innflytelse.

– Men helt sånn var det altså ikke – men det var under en omvisning der at en jente stilte meg spørsmålet hvorfor jeg ikke brukte deler av mennesker, og så svarte jeg «Fordi det er ikke aktuelt», samtidig som jeg tenkte: hmmm … – og øyeblikkelig visste at det var nettopp det jeg måtte gjøre. Kort tid etter kom jeg altså, på det mest forunderlige vis, over den første hånden. Det er en helt utrolig historie, egentlig.

– Som du altså nekter å fortelle.

(I et hundredels sekund ser jeg at han faktisk har litt lyst til å si det, men så skjerper han seg.)

– Nei, det må forbli hemmelig. Den historien dør sannsynligvis med meg.

Morten Viskum
Fra Monogram-serien.
Morten Viskum
Foto: Bjørn Wad

Det ligger, selvfølgelig, en over middels høy grad av dødsbevissthet over bordet der vi sitter lengst inne i hjørnet av puben. It goes with the territory. Det er det samme bordet vi har hengt over ved begge møter. Samtalen har underveis zikkzakket seg forbi biografiske holdepunkter som våre fedres død og den totale forbløffelsen over å registrere at ungene plutselig likner veldig mye på en selv, i kombinasjon med den ikke udelt komfortable innsikten at det aller meste av eufori og glede er direkte arbeidsrelatert. På hjemmesiden hans finner man et telleverk som registrerer hvor mange dager den dødsdømte Travis Runnels har sittet på death row i Texas. Advokaten til Runnels auksjonerte ut et antall sitteplasser til henrettelsen for noen år tilbake, og Viskum stakk av med to. Runnels er sort, og er dømt for å ha drept en hvit fengselsbetjent – legg til at dette er i Texas og kalkuler selv hvor store oddsen er for å bli benådet.

– Da denne saken ble kjent, ble jeg oppringt av NRK for å gi en kommentar. Spørsmålet deres var: «Har samtidskunsten gått for langt?»

– Hahahaha!!!

– …og jeg svarte selvsagt at vi kan jo diskutere hvem det er som gått for langt her – det er jo ikke Viskum som henretter denne fyren. Jeg forsvarte prosjektet – hva det nå enn er du tenker å gjøre med det – med at det er den type ting vi faktisk har samtidskunsten til for, og så klippet de meg helt vekk fra innslaget! De hadde TO sure motstandere som jamret seg over innbilte grenser for hvor og hva kunsten skal forholde seg til, og INGEN som tok deg i forsvar – hva faen skal man tro?

– Nå, vi får se hvordan det går med den saken der. Egentlig gruer jeg meg og lurer litt på hva jeg har begitt meg inn på. Jeg har ikke så veldig stor lyst å se en fyr bli henrettet.

– Nei, men du kan jo ikke gjerne bakke ut heller?

– Nei, men jeg fikk vite om denne auksjonen, og så agerte jeg bare – jeg har selvfølgelig tenkt mye på det i ettertid, og har en plan om hvordan det skal utvikle seg – hvis han ikke blir benådet da; det ville jo vært det beste – men han sitter altså med ganske dårlige kort …

– Jeg tenderer å se slikt som et kunstnerisk ansvar.

– Ja, det er jo det, helt klart.

– Fordi … du vet, det er noe seriøst galt med et medieapparat som implisitt prøver å stigmatisere tilstedeværelsen av en kunstner under sånne omstendigheter, det ble da auksjonert ut en sitteplass til en privatperson som du ikke vant?

– Ja, den ene gikk til en annen person.

– Man kunne vel kanskje heller spurt hva faen DET handler om?

– Hahaha!!! Ja, det kan man jo faktisk lure på.

– Ja, det er vel en eller annen syk faen som gleder seg til å se dødskampen til en fyr. Og det er liksom helt i orden, men din tilstedeværelse som kunstner skal liksom være «kontroversiell» og «problematisk»…

– Nå, vi får se. Det beste ville vært hvis det ikke hadde kommet ut i media, men det gjorde nå det. Jeg har altså en plan, men ser helst at han blir benådet.

Full av hemmeligheter, denne Viskum. Men sånn må det være. Mørket senker seg over byen.

Morten Viskum
Hvert år siden 2003 har Viskum lagd en avstøpning av seg selv på sin bursdag. I 2015 lagde han seg selv som Charlie Chaplin.