Willibald Storn

Willibald Storns performance på åpningen av sin jubileumsutstilling hos Kunstnerforbundet i april, 2016. Foto: Thomas Tveter.

Willibald Storn har nettopp rundet 80 år. Vi har snakket med ham om jubileumsutstilling, krisemaksimering og den evige jakten på kjærligheten. Og litt politikk, da.

Gjennom en blå port, bak et rosa hus. Snøen laver ned over bakgården på Kampen denne formiddagen tidlig i mars. Inne i atelieret er det heldigvis varmt, og Storn møter meg med en hjertelig klem selv om vi aldri har sett hverandre før. I 25 år har dette vært ankeret for hans utrettelige produksjon, og overalt hvor jeg vender blikket ser jeg et påbegynt eller fullført prosjekt. Selv på gulvet under stolen jeg sitter på, har han malt noe.

Det har gått snart seksti år siden Storn kom fra Østerrike til Norge som sjømann og begynte som hospitant på Statens kunst- og håndverksskole. I tiårene som fulgte gjorde han seg bemerket som en venstreradikal og banebrytende kunstner, initiativtaker til GRAS-gruppen og mannen bak Norges første installasjon Coca-Donald Samfund – Ikke ta meg! (1969). Senere har han utforsket en rekke uttrykksformer, alltid med en samfunnsengasjert forankring. Når KUNSTs utsendte møter Storn, er det en knapp måned til jubileumsutstillingen i Kunstnerforbundet.

Hadde jeg ikke laget kunst, ville jeg kjedet meg i hjel!

Så spennende med jubileumsutstilling, Storn. Hvordan går det med forberedelsene, og hva får vi se?

– Jeg gleder meg til denne utstillingen! Vel, både gleder og gruer meg. Jeg lider av sceneskrekk, skjønner du. Jeg krisemaksimerer og ser for meg alt som kan gå galt. Det er nok fordi jeg i opptakten jobber så mye alene, uten innspill fra andre. Men jeg skal vise frem mye nytt og er selvfølgelig spent på hvordan det blir mottatt, både av kritikere og publikum. Du skulle kommet litt senere, når alt er klart.

Målet til Storn har alltid vært at kunsten hans skal fortelle og berøre. Han viser meg store lerret fylt ut til kantene med eksistensielle utbrudd på tysk og klesplagg besynderlig dekorert med søppel. Tyggispapir, røykpakker og flaskekorker.

– Jeg har funnet dette skrotet på gaten, selvfølgelig. Jeg ville aldri kjøpt slike ting selv.

Og før jeg vet ordet av det har Storn dreid samtalen vår inn på det politiske. – Tredje verdenskrig kommer til å handle om vann, sier han høyt, og de lyseblå øynene gløder. Jeg legger ned notatblokken for å delta i diskusjonen. Vi snakker videre om hvordan Vestens innblanding i Midtøsten har spilt falitt og nå slår tilbake på oss i form av terror og flyktningkrise, sosialpolitikk, det amerikanske valget og paven. Det er åpenbart mye som er problematisk i disse dager også. Så slår det oss begge hvor fantastisk det er å kunne sitte slik en ordinær fredag og si hva vi vil, uten å frykte noe som helst. – Vi er veldig heldige som har ytringsfrihet i Norge. Jeg setter virkelig pris på å kunne lage politisk kunst og komme unna med det. I noen land ville jeg blitt fengslet for å gjøre det samme, eller enda verre, steinet. Så det er en sann fryd å få holde på med det jeg gjør. Jeg gjør det fordi jeg kan, og er takknemlig for at jeg fikk denne muligheten i livet.

Snakker om! Gratulerer med 80-årsdagen den 26. februar. Hvordan feiret du bursdagen?

– Den feiret jeg på Kampen Bistro med om lag femti av mine nærmeste venner og familie. Det var god mat og vin, en verdig feiring. Og festen fortsatte hjemme hos meg etterpå. Vi holdt på til klokken fire om natten.

Det er jammen imponerende. Du holder deg sprek.

– Joda, men jeg liker ikke å fylle 80. Jeg skulle helst skrudd tiden tilbake 20 år, til jeg var 60. Det var en fin tid. Nå merker jeg for alvor at alderen har forandret meg. Men kunsten holder meg, om ikke ung, så yngre. Hadde jeg ikke laget kunst, så ville jeg kjedet meg i hjel!

Storn viser meg rundt i atelieret og tar meg med inn på et bakrom hvor det er hyllerekker fulle av permer med negativer og kassetter med lysbilder. Han har fotografert hele livet, og det har stadig fått større plass i kunstnerskapet hans.

Willibald Storn

Foto: Bjørn Wad

Du hadde nylig et stort oppdrag, å utforme Fredsprisdiplomet 2015. Det var også første gang diplomet var et fotografi – en afrikansk gutt med bind for øynene, som et symbol for en usikker fremtid i en verden med krig og konflikter. Hva syntes du om den jobben?

– Den likte jeg svært godt! Det føltes også helt naturlig, siden det er det jeg gjør, altså å lage kunst med et politisk budskap. Det ble dessuten et spesielt sammentreff siden prisen gikk til afrikanere, Den tunisiske kvartetten. Slik sett ble motivet enda mer relevant.

Kunsten din har jo mange referanser til tradisjonell afrikansk estetikk?

– Jeg føler et visst slektskap med dem ja, en dragning mot kulturen og billedspråket. Afrikanere har opplevd mye undertrykking. Denne urettferdige behandlingen kjente jeg på selv da jeg vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Østerrike under andre verdenskrig i en tid preget av fascisme og nazisme.

Hva annet inspirerer deg?

– Reiser. Jeg er mye ute og reiser, og var nylig i Kina. Jeg har litt dårlig samvittighet for den lange flyturen, da. Alle utslippene. Men avgangen hadde vel gått uansett, med eller uten meg. Og i atelieret får jeg alltid energi.

I en stor bokhylle står tett i tett med forseggjorte dagbøker, som Storn har laget to av årlig over en lang periode. De er proppfulle av tegninger, små malerier, utklipp, egne notater og ymse rariteter han har plukket opp. Som kunstneriske scrapbooks. Disse har han tenkt å vise frem på jubileumsutstillingen, så publikum kan få et innblikk i den kreative prosessen hans.

Det skjer mye i motivene dine som overskrider virkelighetens grenser?

– Det er kunstnerens oppgave å tenke utover det som er fysisk mulig. Du må bruke fantasien og forestille deg mer enn det som allerede er. Hvis jeg leser noe, hører noe, ser noe, så utløser det et skred av ideer. Jeg leker meg! Og jeg synes det rett og slett er provoserende hvordan noen folk fornekter sin egen fantasi.

Storn spretter opp fra stolen og henter frem flere bøker han har publisert, med tegninger og lyriske vers, mange med eksplisitt seksuelt innhold.

Willibald Storn

Dagbøker. Gjennom mange år har Storn lagd bøker fylt av utklipp, sitater og tegninger. Foto: Bjørn Wad.

Men du, vi må nesten snakke litt om kropp og sex.

– Jeg liker ikke ordet sex, erotikk er bedre. Jeg har alltid vært opptatt av det, men føler at jeg har blitt litt misforstått. For meg handler det om kjærlighet. Jeg er fascinert av dramaet som utspiller seg mellom oss mennesker. Erotikk er en måte å vise kjærlighet på. Det er vakkert, og helt nødvendig for at livet skal fortsette. Kampen for å overleve. Enten så får du det til, eller så går du på trynet. Jeg er forresten forbauset over hvor lett unge mennesker i dag har for å snakke om porno. Jeg sier ikke at det er rett eller galt. Det er bare overraskende.

Det er interessant. Tror du den lett tilgjengelige pornografien kan legge en demper på spenningen?

– Nei, det tror jeg ikke. Porno tilfredsstiller kun et øyeblikks kåthet. Den evige søken etter ekte kjærlighet og bekreftelse gjør at spenningen aldri forsvinner. Jeg har selv alltid vært på jakt etter den store kjærligheten. Det å se noen inn i øynene og si at du elsker dem, og mene det – kan det bli større? Og ekte kjærlighet handler ikke om erotisk akrobatikk. Det handler om å stimulere det åndelige, om å kunne snakke sammen.

Hvis du kunne gitt noen råd til den unge Willibald Storn i starten av hans karriere, hva ville det vært?

– En er nødt til å gå en kronglet vei som kunstner. Det er selvfølgelig viktig å erkjenne at en har litt talent, og så er det bare å jobbe på. Da kommer du inn på rett spor. Men jeg kunne godt vært smartere. Jeg har gjort mye dumt. Kverulanten i meg har ført til at jeg ofte har agert for raskt. Jeg kunne tatt bedre vare på meg selv og disponert kreftene bedre. Og så kunne jeg vært mer egoistisk og fokusert på profitt, men da måtte jeg inngått allianser jeg ikke kunne stått for.

Jeg synes det er noe du skal berømmes for. Du har vært tro mot deg selv hele veien, det er noe å være oppriktig stolt av.

– Det er jeg enig i. Men jeg er en pessimist, og dessverre så har jeg ofte rett.

Og vi er tilbake til krisemaksimeringen. Hva er det verste som kan skje med jubileumsutstillingen? – Nei … At jeg går ut i en gate, blir påkjørt, havner på sykehuset og at det ikke blir noen utstilling! Men det tror jeg ikke kommer til å skje. Jeg tror faktisk at utstillingen kommer til å bli veldig bra.

Willibald Storn

Søppel. Storn lager kunst av hva andre kaster. Foto: Bjørn Wad.

Willibald Storn

Åttiåringen er fortsatt produktiv og har nye malerier klare til jubileumsutstillingen. Foto: Bjørn Wad.