Konservering

Et utendørs veggmaleri av Finn Christensen på NRK Store Studio får behandling av malerikonservator Thomas Ragazzon Smestad og monumentalkunstkonservator Joanna Hench. Foto: Oslo konserveringsatelier.

I et tidligere slakteri på Oslos østkant sitter et knippe unge frilansere som ønsker å gjøre minst mulig. Slik holder de kunstarven ved like.

Etter noen runder rundt det røde steinbygget i Konows gate, inkludert en bomtur til veggdyrkontrollen i andre etasje, skjønner jeg at det er den unnselige døren jeg allerede har passert et par ganger som er inngangen til Oslo konserveringsatelier. Det er en diskré, halvt avskallet klistrelapp med atelierets logo som til slutt avslører målet. Litt ironisk kanskje, at skiltet til konservatorene skriker etter konservering.

Papir- og tapetkonservator Daniel Gillberg ønsker varmt velkommen, og forteller at de vurderte å merke bygningen litt tydeligere da de flyttet inn i lokalene for to år siden. Men de slo det fra seg igjen. Når man har verk av Picasso på arbeidsbordet én dag og Bjarne Melgaard neste, er det kanskje lurt å ikke gjøre seg til en altfor merkbar målskive for de som måtte ha uredelige hensikter. Ikke at de ville kommet langt. Veggene i det gamle slakteriet i Gamlebyen er tykke, det er gitter foran vinduene, og tyverialarm og brannvarslingssystemer er på plass.

– Sikkerhet er viktig, konstaterer Gillberg.

Oslo konserveringsatelier drives av et knippe unge frilanskonservatorer med erfaring fra en rekke store museer og kulturinstitusjoner både nasjonalt og internasjonalt. Det lukter oppussing i lokalet etter at de nylig slo ut en vegg for å få større plass.

For kollektivet vokser. Vi går gjennom entreen, som også er et lite bibliotek, og videre forbi et digert arbeidsbord dekket av rammer og malerier; her står skulpturkonservator Joanna Hench innerst i et rom og monterer hyller. Hun har nettopp flyttet inn i kollektivet, som i tillegg til Gillberg og Hench består av malerikonservatorene Fredrik Jong, Ingjerd Kleiva og Thomas Ragazzon Smestad. Sammen utgjør de Norges største private atelier med spesialkompetanse innen konservering av papir, maleri, skulptur, monumentalkunst, murpuss og stucco. De jobber både individuelt og sammen ute i feltet, og er nettopp tilbake fra et oppdrag i Kirkenes hvor de har restaurert kunstsamlingen til det lokale sykehuset som er på vei inn i nye lokaler.

Det meste kan fikses. De fleste vet bare ikke om det.

Daniel Gillberg er én av fem konservatorer som sammen driver Oslo konserveringsatelier, Norges største private atelier med spesialkompetanse innen konservering av papir, maleri, skulptur, monumentalkunst, murpuss og stucco. Foto: Linn Carin Dirdal.

Annonse

– Man glemmer ofte hvor mye fin kunst som befinner seg utenfor museene, sier Gillberg.

For konservering er ikke bare forbeholdt samlingene til de store kunstinstitusjonene. Det finnes offentlig og privat kunst over hele landet som trenger pleie og vedlikehold. Og det er ikke nødvendigvis verdien i kroner og øre som avgjør hvorvidt noe havner i hendene til en konservator, påpeker Jong. Han nikker mot et skatoll som står oppstilt langs veggen i atelieret. Det er dekket av maling, men lokket på fremsiden viser hentydning til dekor bak lagene med farge. Kleiva forteller at kunden hadde oppdaget ornamenteringen ved en tilfeldighet, og ønsket hjelp til å hente den frem ettersom den var utført av en slektning.

– Folk kommer med det eneste brevet de har igjen fra et familiemedlem i USA, for eksempel. For hva er verdi egentlig? Min jobb er den samme enten det er bestemors brev eller en Picasso, sier Gillberg.

Papirkonservatoren viser vei inn til sin del av atelieret, et avlangt rom hvor store vinduer langs den ene veggen slipper inn rikelig med dagslys. Noen minutter senere er ett av to store arbeidsbord dekket av fargerike trykk signert den norske kunstneren Ørnulf Bast; datteren hans kommer innom for å høre om Gillberg kan rette opp noen bulker i underlagsmaterialet. Han tar et raskt overblikk.

– Det har kommet fukt på, så de må fuktes opp på ny. Men det skal gå fint, de er på gode papirer.

Hun nikker, de prater litt om verkene, avtaler pris og hentedato. Mange vil kanskje tenke at et trykk eller en tegning er ødelagt hvis verket får vannmerker, skjolder eller rifter i seg, men det meste kan fikses, ifølge Gillberg. De fleste vet bare ikke om det.

– Men er det ikke fryktelig dyrt?

– Pris varierer veldig, men man kan få gjort mer enn man tror for bare noen få tusen kroner.

Malerikonservator Ingjerd Kleiva behandler malerier av den norske nonfigurative kunstneren Gunnar S. Gundersen. Foto: Oslo konserveringsatelier.

Malerikonservator Fredrik Jong fester løse fargelag på et maleri av den modernistiske maleren Jacob Weidemann. Foto: Oslo konserveringsatelier.

Camilla Prytz født 30.12.1971 i Oslo, Norge.

Asker Kunstskole 1991-93

Utdannet glassblåser fra Kosta Boda Glasskole i Sverige 1994.

Jobbet i Glasshytta i Stavern 1993-96. 

Drev eget glassverksted i Oslo 1997-2011.

Flyttet til Kristiansand i 2011, og driver idag glassverksted på Odderøya og emaljeverksted i Marvika.

Siden 2016 har hun jobbet som glass- og porselensdesigner for Magnor Glassverk.

Lanserte den første av mange smykkekolleksjoner i 2001, i materialene glass, sølv, gull og emalje. Smykkene har blitt brukt av prinsesser, fashionistaer og Hollywoodstjerner som Rihanna og Olsen-tvillingene. 

I 2016 mottok Camilla Prytz Kristiansand Kommunes Kunstnerstipend for etablerte kunstnere, og Vest-Agder Fylkeskommunes Arbeidsstipend for Kunstnere.

 

Gillberg er opprinnelig fra Sverige og er utdannet konservator ved universitetet i Göteborg. Han har jobbet for Bauhaus-Archiv i Berlin, National Trust i England og for Munchmuseet i Oslo, hvor han gjorde en omfattende gjennomgang av museets tegnesamling. For noen år siden var han i Stockholm og konserverte håndmalte asiatiske papirtapeter på Kina slott, og han har fikset kunstverk av både Andy Warhol, Miró og Banksy. I en liten kasse på atelieret ligger noe som ligner en oppsmuldret trebit, som Gillberg forklarer er sammenklistrede bjørkenevre fra år 700. De er sirlig dekorert med en skrifttype beslektet med sanskrit, og oppdraget er å skille de løvtynne flakene fra hverandre slik at skriften kan tydes.

Det er med andakt man oppholder seg tett på slike skatter, og for en utenforstående virker Gillbergs jobb rimelig skummel med tanke på hvor mye ansvar han har for at kulturarv og historie ikke skal gå tapt. For noen ganger må det vel gå galt?

– Det er klart at ting har reagert annerledes enn jeg har tenkt, men vanligvis går jeg langsomt frem. Er det materialer jeg ikke kjenner, tester jeg fuktsensitivitet og fargestoffer i forkant. Det handler om å kjenne materialet. Men så kommer du til et punkt hvor du må gå løs på originalen. Da må man ikke tenke at det er en Picasso man har foran seg, eller at verket er verdt tre millioner kroner. Da kan man ikke gjøre jobben sin.

Papirkonserveringsarbeidet går først og fremst ut på å stabilisere materialet i originalverket, forklarer Gillberg. Et papir som er gulnet, har høy surhetsgrad og vil brytes kjapt ned. En konservator vil dermed trekke ut de sure stoffene ved hjelp av ulike teknikker avhengig av papirtype, fuktsensitivitet og overflatebehandling. Prosessen innebærer også etiske hensyn.

– Konservering handler om å berge originalen i så sterk grad som mulig. Ved restaurering legger du til noe, en retusj. Men når går restaurering over i renovering? Og hvor går grensen til forfalskning?

Han får tidvis henvendelser fra folk som forventer at han skal fikse utblekede tegninger ved å legge på nye farger. Det kan han ikke, og eksempelet understreker viktigheten av preventive tiltak når det kommer til oppbevaring av kunst. Gillberg rådgir også kunstnere som tar kontakt og lurer på hvilke materialer de bør bruke for å sikre holdbarhet.

– Er det noen oppdrag du husker særlig godt?

– Jeg hadde en fin periode i England hvor jeg hadde praksis sammen med Mark Sandiford, en av Europas ledende tapetkonservatorer. Det var spennende å jobbe i miljøene du bare leser om i historiebøkene. Strawberry Hill House for eksempel, hvor du finner et av de første nygotiske interiørene i Europa. Men av mindre ting …

Han finner frem mobiltelefonen og viser et bilde av en liten akvarell av noen seilbåter ved en bryggekant. Himmelen over er brun og skjoldete, og det er vanskelig å se hva som er motiv og hva som er skade. Verket er usignert, men Gillberg dro kjensel på uttrykket og fant til slutt ut at arbeidet heter Sjøboden i Bjørvika og er malt av en ung Edvard Munch. Han fjernet kartongen bildet var klistret opp på, fjernet limrestene og trakk ut de sure stoffene fra papiret. Han sveiper videre til etter-bildet. Transformasjonen er enorm. Det er som om bildet tidligere var dekket av en skitten og støvete glassflate som noen har rengjort med klut. Og ikke nok med det: Bak pappen bildet var limt fast på, fant Gillberg en blyanttegning av kunstneren som ingen visste eksisterte.

– Sånt er veldig gøy.