Espen Karelius Holtestaul

Espen Karelius Holtestaul startet tegneserieforlaget No Comprendo Press i 1992. Foto: Bjørn Wad.

Siden oppstarten på 90-tallet har No Comprendo Press sørget for en oppblomstring av det alternative tegneseriemiljøet i Norge.

I et mørkt lokale står en mengde pappesker spredt rundt i store stabler. De drukner nesten det lille skrivebordet til Espen Karelius Holtestaul, som så vidt har fått plass ved vinduet i det ene hjørnet. Eskene er fylt med utgivelser fra tegneserieforlaget han driver, No Comprendo Press, og etter snart 23 år i bransjen er det kanskje ikke så rart at det hoper seg litt opp.

Forlagssjef Holtestaul har holdt til i lokalene på Grünerløkka i Oslo de siste ti årene og deler etasje med blant andre Lars Fiske og Bendik Kaltenborn, to tegneserieskapere fra hver sin generasjon som begge har flere utgivelser på No Comprendo Press.

– Vi snakker mye, diskuterer tegneserier. Forlaget som helhet møtes også ofte sosialt.

Vi har beveget oss bort fra pappeskene og inn på kjøkkenet, hvor veggene er kledd med tegneseriebøker, serieblader og illustrerte plakater. I enden av spisebordet står en stor tegneserieaktig byste laget av fjerdemann i kontorfellesskapet, Sindre W. Goksøyr. Anden med skjegg og laksefarget blazer observerer slik man kan forestille seg at forlagets mange tegnere gjør, med et skrått blikk på samtalen.

Det var også en and som fikk Holtestaul og kompis Hallvard Bratberg til å starte No Comprendo Press. På en tur til Sverige kom de over den satiriske tegneserien Arne Anka, som de dro rett hjem og ga ut på norsk. Det var i 1992. Forlaget begynte som en hobby, og det skulle gå tretten år før Holtestaul, som i dag driver forlaget sammen med kona Cis-Doris Andreassen, erklærte No Comprendo Press for en heltidsbeskjeftigelse. På samme måte som i starten er han i dag opptatt av at de kun skal gi ut ting de selv brenner for. Han trekker frem Christopher Nielsens Homo Norvegicus (2000), Pushwagners Soft City (2008), Steffen Kvernelands tegneserieroman om Edvard Munch (2013) og Kristian Krogh-Sørensens Gulosten (2015) som store publikumssuksesser han aldri hadde forestilt seg den gangen han registrerte forlaget i Brønnøysundregistrene.

– Jeg husker at jeg leste Eightball av Daniel Clowes og syntes det var en sjokkopplevelse. Det var en kunstart som lå der fiks ferdig, men som ikke mange her i Norge hadde fått med seg.

Mette Hellenes

Mette Hellenes har opparbeidet seg en stor tilhengerskare med serien Kebbelife om vennene Mette og Vanessa, karikaturer av Hellenes og kunstnervenninnen Vanessa Baird.

Annonse

Holtestaul forteller entusiastisk om hvordan den amerikanske tegneserieskaperen Clowes fylte 32-siders hefter med lange og korte historier, og dermed benyttet serieformatet på nye måter. No Comprendo Press ønsket å fange dette eksperimentelle, hvor kommersielle superhelter ble byttet ut med alternativ hverdagsrealisme. I 1993 ga de ut bladet Fidus med en redaksjon bestående av blant andre Knut Nærum og nevnte Nielsen og Kverneland. Ytterligere ni utgivelser fulgte, men bladet fikk ikke fotfeste, og forlaget beveget seg i retning bøker og større utgivelser, noe som også speilet tendensen i resten av verden. Inspirert av det svenske forlaget Tago, det amerikanske

undergrunnsmagasinet RAW og den nye bølgen av forlag som vokste frem i Frankrike, var planen å gjøre No Comprendo Press til en kunstnerisk fri arena. Tegneserieforlaget Jippi kom på banen som konkurrent, og sammen sørget de for en oppblomstring av det alternative tegneseriemiljøet i Norge på 90-tallet. Og det er ikke bare her hjemme man har latt seg underholde av resultatene. Flere av No Comprendo Press’ utgivelser er oversatt til andre språk, Kvernelands Munch kan blant annet leses på koreansk.

– Hva tror du No Comprendo Press har hatt å si for hvordan man ser på tegneserier i dag?

– Det er vanskelig å si, men før 90-tallet var det en mangel på kontinuitet. Det at vi og Jippi har vart så lenge, har vært positivt, men aller viktigst er det at tegnerne har holdt på jevnt og trutt, at det har oppstått tydelige profiler og forfattere innenfor tegneserieromanen.

I tillegg til Clowes nevner Holtestaul franske David B. og amerikaneren Chris Ware som eksempler på tegneserieskapere som har utvidet og utfordret tegneseriemediet, ofte fra en litterær innfallsvinkel. Marjane Satrapis selvbiografiske tegneserieroman Persepolis (L’Association, 2000, No Comprendo Press 2005) om hennes oppvekst i Iran er et eksempel på en utgivelse som har bidratt til å skaffe formatet økt interesse også utover den harde kjernen. I løpet av årene har skillet mellom tegneserier og litteratur blitt mer flytende, noe som ble stadfestet da Kverneland mottok Brageprisen i sakprosa for tegneserieromanen om Edvard Munch i 2013.

Pushwagner

Pushwagners Soft City ble i 2009 utnevnt til Årets vakreste bok av Grafill, oranisasjonen for visuell kommunikasjon.

Gulosten

Da Kristian Krohg-Sørensen i fjor debuterte med den dokumentariske tegneserien Gulosten, høstet han mye oppmerksomhet og stor medietekning – et godt eksempel på hvordan flere er blitt oppmerksomme på hva som rører seg på tegneseriefronten, ifølge Holtestaul.

Viktig er det likevel, påpeker Holtestaul, at ikke tegneserien mister sin opprinnelige egenart.

– Humoren, galskapen, det kommer fra et annet sted enn det man tenker på som skjønnlitteratur. Det er forfriskende, og jeg synes det er viktig å ikke gi slipp på det.

Han trekker frem bokhandelen Tronsmo og Oslo Comics Expo som viktige samlingsplasser for tegneseriemiljøet i Norge. At interessen for tegneserieformatet stadig øker, tror han skyldes en blanding av kontinuitet i produksjon, knippet aktive tegneserieforlag, politisk støtte gjennom innkjøpsordninger og ikke minst, gode tegnere. Eller kunstnere, for tegneserier er kunst, understreker Holtestaul.

– Formatet har noen spesifikke virkemidler og et visuelt språk som gjør at man kan uttrykke hva det skulle være på en umiddelbar måte. Det er fortsatt litt lillebror i forhold til andre kunstneriske uttrykk, men at det er en kunstart, er jeg ganske bestemt på.

– Kan man snakke om en typisk norsk tegneseriesignatur?

– Vi har spøkt litt med at det er lettere å se hva som er finsk og svensk enn hva som er norsk, men det er kanskje fordi vi ser det med vårt blikk, flirer Holtestaul, og trekker frem humor som et viktig trekk ved norske serier.

– Det at vi i Norge ikke har hatt en sterk albumtradisjon, har muligens gjort at tegnerne har fått mange impulser, ikke bare fra én type tegneserier, men fra amerikansk undergrunn, franske albumer og svenske alternative serier. Det har gitt norske serier en sprø og mangfoldig estetikk. Nå i de senere årene synes jeg Dongery og fanzine-kulturen, hvor man er helt fri og har en humoristisk, samfunnssatirisk holdning, har vært veldig viktig i Norge.

I senere år har No Comprendo Press utvidet utgivelsesrepertoaret med alt fra barnebøker til diktsamlinger, skuespill og kunstbøker, da særlig etter Andreassens inntreden, som har sin bakgrunn som redaktør for norsk skjønnlitteratur i Forlaget Oktober.

– Christopher Nielsen er en av dem som har beveget seg ut i flere kunstformer med romanen Metamorfose og også med dramatikk, så det har kommet naturlig. Og jeg tenker at vi trenger ikke se så mye på sjanger nødvendigvis. Hvis det er noe vi synes er kult, så kan vi jo bare gjøre det.

Schrauwen

Det finnes utrolig mye bra som ikke er oversatt til norsk. Vi prøver å finne ting som dytter sjangeren og tegneseriemediet videre, sier Holtestaul, som selv har oversatt Gutten min av belgiske Oliver Schrauwen.

Dongrey

Kunst- og tegneseriekollektivet Dongery ga i 2012 ut en boks som oppsummerer arbeidene deres fra oppstarten i 1997, en utgivelse som av Stavanger Aftenblad ble beskrevet som «grunnfjellet i norsk serieundergrunn».