Yayoi Kusama med Dots Obsession, 2011. Fra Kusamas utstilling YAKOI KUSAMA – Kusama’s Body Festival in 60’s, på The Watari Museum of Contemorary Arts, Tokyo. Courtesy of Ota Fine Arts, Tokyo/Singapore; Victoria Miro Gallery, London; David Zwirner, New York, © Yayoi Kusama.

«En dag kikket jeg på en blomstermønstret duk på et bord. Da jeg så opp, dekket det samme mønsteret taket, vinduene og veggene, og til slutt hele rommet, kroppen min og universet. Det føltes som jeg hadde begynt å utslette meg selv, bare rotere rundt i uendelig tid og rom, og bli redusert til intet.»

Yayoi Kusama

March 22, 1929 (age 87)

Award: Praemium Imperiale

 

Influenced: Andy Warhol, Claes Oldenburg, Yoko Ono, Donald Judd,Marc Jacobs

 

Periods: Contemporary art, Feminist art, Pop art, Minimalism

Hva kommer først, kreativitet eller galskap? Yayoi Kusama mener hun ville tatt livet sitt for lenge siden om det ikke var for kunsten. En retrospektiv utstilling over hennes kunstnerskap er nå på rundtur i Skandinavia, og fra 19. februar til 5. mai 2016 kan den oppleves på Henie Onstad Kunstsenter. Den lille, japanske damen i rare klær, omgitt av et hav med prikker, har blitt et velkjent ansikt, også i dette hjørnet av verden, og maleriene hennes selges for svimlende summer. Men veien hit har vært brokete, og kanskje umulig om det ikke hadde vært for Kusamas sterke behov for å manifestere nettopp det hun er mest redd for.

Kusama ble født i 1929 i byen Matsumoto i Nagano-provinsen som den yngste av fire søsken i en velstående familie som drev med kornsalg. Allikevel har Kusama beskrevet barndommen som ulykkelig. Som tiåring begynte hun å oppleve hallusinasjoner hvor hun så prikker og blomster dekke alle synlige overflater. Moren hadde ingen kunnskap om psykiske lidelser hos barn, og Kusama ble både slått og låst inne som straff for den uvanlige oppførselen. Mishandlingen ble årsak til et livslangt problem med angst og depresjon.

Men Kusama hadde også en tidlig lidenskap for kunst og tok med seg skisseblokken ut i åkrene og tegnet i timevis, ofte det hun hadde hallusinert. Under 2. verdenskrig måtte hun jobbe på en tekstilfabrikk, men fortsatte å tegne og male med de få materialene hun hadde tilgjengelig. Til foreldrenes store misnøye startet hun på kunstutdanning i Kyoto for å lære den tradisjonelle japanske Nihonga-stilen.

For den eksperimentelle unge kvinnen ble både undervisningen og teknikken raskt for begrensende, og hun begynte å utforske på egen hånd, blant annet ved å studere kunstmagasiner fra USA og Europa. Kun 22 år gammel holdt hun sin første separatutstilling, og de abstrakte maleriene hennes ble lagt merke til i hjemlandet. Det var ingen liten bragd hun hadde utført så langt, som kvinne fra en liten by i et konservativt etterkrigs-Japan, med en familie som jobbet mot henne og egne psykiske problemer. Ambisjonene til Kusama var imidlertid enda høyere, og midt på 1950-tallet bestemte hun seg for å prøve lykken som kunstner i New York.

Yayoi Kusama

I uendeligheten. Foto: Poul Buchard / Lousiana Museum of Modern Art.

Annonse

Visumet til USA ble innvilget i 1957, og dette ble starten på noen høyst kreative, men tøffe år. Hun hadde allerede kontakt med kunstneren Georgia O’Keeffe, som hun regnet som et forbilde. Både fordi hun likte maleriene hennes, men også fordi hun beundret måten O’Keeffe hadde lyktes med å etablere seg i en mannsdominert kunstverden. Hun ordnet seg et studio i New York og tok opp noen kunstfag på universitetet. Men familien hadde problemer med å sende penger fra Japan, og hun ble tvunget til å leve på et økonomisk minimum. Den store, kalde loftsleiligheten hun bodde i hadde knuste vinduer, og hun spiste bare det billigste som var å få tak i, som poteter, løk og fiskehoder fra søpla til fiskehandleren. Sulten og kulden fortrengte hun ved å male.

Men hun kom raskt inn i varmen til det avantgardistiske kunstmiljøet og laget en serie malerier hun kalte Infinity net paintings, inspirert av egne syner. Lerretene var dekket av utallige ensfargede, gjentakende løkker på bakgrunner i kontrastfarge. Det største av dem var ti meter langt. Den åpenbart ekstremt tidkrevende, repeterende, nærmest tvangspregede prosessen med å lage disse verkene vakte stor interesse.

På starten av 1960-tallet innledet Kusama et ikke-seksuelt forhold til den dobbelt så gamle kunstneren Joseph Cornell. «Jeg mislikte sex og Cornell var impotent, så vi passet godt sammen», skal hun ha sagt. Frykten for det mannlige kjønnsorgan fikk utløp i en serie skulpturer hun kalte Sex Obsession, hvor hun dekket møbler, klær og andre hverdagsgjenstander tett i tett med myke fallosformer i tekstil. Som om de grodde ut overalt.

Men det hun ble mest beryktet for, var performancekunst. Inspirert av hippiebevegelsen begynte hun å arrangere happenings med navn som Body Festivals og Anatomic Explosions på offentlige og lukkede steder i rundt om i byen, hvor det foregikk nakendansing, kroppsmaling og orgier. Den mest kjente performancen fant sted på The Museum of Modern Art i august 1969, kalt Grand Orgy to Awaken the Dead at MoMa, der nakne mennesker gikk rundt i bassenget i skulpturhagen etter Kusamas instrukser. Mer enn én gang grep politiet inn og stanset disse opptredenene.

Kusama fikk mye oppmerksomhet, men ikke nødvendigvis på den måten hun ønsket. Tabloidene skrev mer om henne enn kunstmagasinene, og på et tidspunkt var hun så forbundet med sex at pornobladet Kusama Orgy tok navnet hennes. Det var også laber interesse for å ta inn kunsten hennes på gallerier og museer, en ekskludering som kan skyldes både den utenlandske opprinnelsen og det at hun var kvinne.

Den mentale helsen ble også gradvis verre. Da kjæresten Cornell døde i 1972, utløste det et alvorlig psykisk sammenbrudd. Hun har fortalt at ambulansen kom hver kveld fordi hun hadde så mange angstanfall, og at hun følte seg fullstendig distansert. Kusama valgte å reise tilbake til Japan i 1973 og etterlate det meste av kunstverkene sine, som senere enten ble ødelagt eller forsvant. Og da Kusama forlot New York, forlot hun også rampelyset og ble nesten glemt.

Yayoi Kusama

I uendeligheten. Foto: Kim Hansen / Lousiana Museum of Modern Art.

Kusama

Kusama arbeider stadig utrættelig med sine malerier. Her fra studioet i Tokyo, 2014.

I 1975 lot Kusama seg frivillig legge inn på Seiwa sykehus for mentalt syke i Tokyo, hvor hun har bodd siden. En av samtidens mest kjente kunstnere har, ukjent for mange, tilbrakt 40 år av sitt liv på institusjon. Men i disse trygge, støttende omgivelsene og sykehusets kunstterapiprogram fant hun en ny type frihet og motivasjon for å fortsette sin kunstneriske karriere, uten å måtte skjule de psykiske problemene. Sakte men sikkert kom den eksentriske japanske kunstneren tilbake i rampelyset, spesielt da hun deltok på kunstbiennalen i Venezia i 1993 og etter at det ble vist en retrospektiv utstilling fra årene 1958–1968 både i Los Angeles, New York og Tokyo. Utstillingen ble en påminnelse om Kusamas posisjon som en av de mest originale og toneangivende kunstnerne på 1960-tallet.

Kusama

Hele 99.000 mennesker løste billett for å se utstillingen Yayoi Kusama – I uendeligheten på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Vegard Kleven/HOK

Det har blitt gjort mange forsøk på å plassere Yayoi Kusama innenfor en kunsthistorisk stilretning. Hun vokste frem av den japanske avantgarden på 1950-tallet, laget malerier kategorisert som minimalisme, stilte ut skulpturer og kollasjer side om side med Andy Warhol og har ikke minst blitt hyllet som et feministisk ikon. Kusama selv er derimot helt uinteressert i å bli plassert innenfor en bevegelse fordi motivene hennes er skapt fra egne, indre bilder, ikke noe hun har sett andre gjøre.

Hun legger for øvrig ikke skjul på at de ulike miljøene hun har oppholdt seg i, har preget henne som kunstner. I New York var hun redd hele tiden. Da hun flyttet tilbake til Japan, var det en ny, mer lyrisk personlighet som trådte frem. Hun begynte å komponere musikk og skrive dikt og bøker. Debutromanen fra 1978 het Manhattan Suicide Addict, og hun har høstet mye positiv kritikk for historiene sine om mennesker med psykiske lidelser. Hun har også designet klær og laget filmer. Samtidig har hun utrettelig fortsatt kunstproduksjonen fra atelieret sitt i fem minutters gangavstand fra sykehuset.

En kan bli gal når fantasien løper løpsk. Men for Yayoi Kusama ble kreativiteten løsningen snarere enn problemet. Kunsten har fungert som terapi for å fri seg fra angsten og komme i balanse. Og for betrakteren er verkene en invitasjon til å se med Kusamas øyne og gjennom Kusamas sinn, hvor hallusinasjonene er ekte.

Annonse

Bildetekst her